SPD, Tysklands sosialdemokratiske parti, stiftet 1875 ved sammensmelting av en marxistisk og en reformistisk gruppe. Etter at Bismarcks strenge antipartilover var blitt endret, utviklet partiet seg relativt raskt i 1890-årene og var før den første verdenskrig blitt det største i Tyskland. Under krigen ble partiet splittet, idet en venstrefløy forlot SPD. I 1919 hadde partiet 38 % av stemmene, og det spilte en viktig rolle i Weimarrepublikken. Mot slutten av 1920-årene tapte SPD terreng, selv om det ved det siste regulære valg i mars 1933 oppnådde 18,3 % av stemmene. Det ble forbudt av Hitler 23. juli 1933.
Høsten 1945 ble partiet reorganisert av folk som enten kom fra landflyktighet eller fangeleirer. Kommunister arbeidet for å danne et «sosialistisk enhetsparti», men dette ble avvist i de tre vestlige okkupasjonssonene. I den sovjetiske sonen skjedde imidlertid en slik partidannelse i april 1946, mot sosialistenes vilje. SPD valgte i mai 1946 Kurt Schumacher til formann. Han ble ved sin død 1952 etterfulgt av Erich Ollenhauer.
I de første etterkrigsårene var SPD preget av ideologisk dogmatikk og relativt sterk nasjonalisme, og partiet tapte terreng. Med vedtaket av det såkalte Godesbergprogrammet 1959 skjedde imidlertid en markert endring. Marxistisk retorikk ble langt på vei erstattet av en bekjennelse til demokratiske verdier bygd på humanisme og kristen etikk, og SPD avgrenset seg skarpt mot kommunismen. Partiet gikk inn for internasjonalt samarbeid, godtok tysk medlemskap i NATO og de europeiske fellesskap, og i den økonomiske politikken viste det en høy grad av pragmatisme. SPD øvde stor innflytelse på vesttysk fagbevegelse, selv om den formelt var partipolitisk nøytral.
1964–87 var Willy Brandt partiformann, og under hans ledelse ble SPD det største partiet i Forbundsdagen. Partiet deltok i koalisjonsregjeringer med Fridemokratene 1966–82 og hadde forbundskansleren fra 1969 (Willy Brandt til 1974, deretter Helmut Schmidt). I løpet av 1970-årene opplevde vesttyskerne økonomisk hardere tider, og SPD fikk et vanskeligere forhold både til koalisjonspartneren og velgerne. I 1976 tapte partiet posisjonen som Forbundsdagens største parti til kristeligdemokratene (CDU/CSU), og i 1982 valgte FDP å skifte side i vesttysk politikk. SPD klarte ikke å vinne sin ledende posisjon tilbake ved de vesttyske valgene i 1983 eller 1987.
Da det kommunistiske regimet i Øst-Tyskland brøt sammen 1989/90, ble det dannet et østtysk SPD. Noen dager før gjenforeningen av de to tyske statene 3. oktober 1990 slo det øst- og vesttyske SPD seg sammen til ett parti. Gjenforeningen bidrog til å styrke den sittende regjering, og SPD forble i opposisjon etter forbundsdagsvalgene både i 1990 og 1994. Stigende arbeidsløshet og økende misnøye med regjeringen gav fra 1997 sosialdemokratene vind i seilene; under ledelse av Oskar Lafontaine, og med Gerhard Schröder som forbundskansler-kandidat, kom partiet igjen til makten ved forbundsdagsvalget 1998 i en koalisjonsregjering med . Schröder fikk imidlertid et vanskelig forhold til fagbevegelsen; hans økonomiske reformpolitikk ble upopulær, men ble likevel oppfattet som nødvendig. Ved valget 2002 klarte SPD og De Grønne med et nødskrik å sikre seg et nytt flertall, men flere alvorlige nederlag i delstatsvalgene førte til at Schröder ba om en tillitserklæring og fremskyndet forbundsdagsvalgene til 2005. Schröder gikk av som forbundskansler etter valget 2005, men SPD fortsatte i regjering sammen med CDU/CSU.
Gerhard Schröder var partileder 1999–2004, deretter Franz Müntefering (2004–05), Matthias Platzeck (2005–06), Kurt Beck (2006–08) og Frank-Walter Steinmeier (fra 2008).
For SPDs resultater ved valg etter den annen verdenskrig, se tabell.