Etter at Lenin fikk et kraftig slag i 1922, begynte maktkampen mellom bolsjeviklederne om hvem som skulle overta etter ham. Josef Stalin besatte det året en nyopprettet stilling som generalsekretær i partiet, og omgav seg raskt med en absolutt lojal kaste av partifunksjonærer. Slik klarte generalsekretæren snart å få alle besluttende partiorganer på det sentrale plan (politbyrå, sentralkomité og partikongress) inn under sin kontroll. Også på lavere nivå gikk makten over til partisekretærene. Disse ble Stalins pålitelige støtter, f.eks. på partikongressene.
Trotskij var ansett som den mest sannsynlige arvtageren etter Lenin, og det såkalte triumviratet − Lev Kamenjev, Grigorij Sinovjev og Stalin − gikk i første runde sammen mot ham. Trotskij hevdet at revolusjonen i Russland bare kunne sikres hvis den også kom i gang i andre land, særlig industristatene i vest («permanent revolusjon»). I opposisjon til dette synet proklamerte Stalin fra 1924 tesen om at det var mulig å «bygge sosialismen i ett land», dvs. i Sovjetunionen.
Etter at Trotskij var satt utenfor, vendte Stalin seg mot sine tidligere forbundsfeller Kamenjev og Sinovjev. Disse gikk inn for skjerpet industrialisering på bekostning av landbruket, men dette ble stemplet av partiflertallet som venstreavvik. I kampen mot «venstre-opposisjonen» stemte Stalin sammen med politbyråmedlemmene Nikolaj Bukharin, Aleksej Rykov og Mikhail Tomskij, som alle inntok en mer bondevennlig holdning. Disse tre kom imidlertid i mindretall i partiledelsen da Stalin og hans håndgagne menn plutselig rundt 1927 gikk inn for et radikalt brudd med NEP-politikken. Innen utgangen av 1928 hadde Stalin utmanøvrert alle sine rivaler fra sentralkomiteen og politbyrået.