Sovjetunionen
Kart som viser de enkelte sovjetrepublikkene som unionen besto av.
Sovjetunionen
Av /Store norske leksikon.
Russiske kommunistiske parti
Det russiske kommunistparti (bolsjevikene)s 8. kongress i Kreml, mars 1919.
Josef Stalin og Vladimir Lenin er nummer to og tre fra venstre på midterste rad. Nummer fire på samme rad er Mikhail Kalinin. Nummer fem fra høyre på bakerste rad er Adolf Joffe. Partiet skiftet navn flere ganger frem til det ble oppløst i 1991. Navnet var Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) fra 1952.
Av /NTB Scanpix.
Parader og Kreml

Sovjetunionen ble grunnlagt etter den russiske oktoberrevolusjonen i 1917 som verdens første sosialistiske stat. Dette ble hver 7. november markert med et stort arrangement på Den røde plass i Moskva.

Av /KF-arkiv ※.
Militærparade

Sovjetunionen satset gjennom hele sin historie på å ha et sterkt forsvar, og utviklet seg etter den annen verdenskrig til en militær supermakt. Dette ble under revolusjonsfeiringene markert med store militærparader på Den røde plass. Bildet er fra disse paradene i midten av 1980-årene.

Av /NTB Scanpix ※.

Unionen av Sosialistiske Sovjetrepublikker (USSR) ble opprettet 30. desember 1922 som en sammenslutning av fire stater som alle hadde bolsjevikisk styre: Russland (RSFSR), Ukraina, Belarus og Den transkaukasiske føderasjonsrepublikken.

Landets første grunnlov ble vedtatt i januar 1924. Den slo fast at USSR (Sovjetunionen) skulle være en forbundsstat (føderasjon). Delstatene – unions- eller sovjetrepublikkene – skulle prinsipielt være likestilte stater med sine egne grunnlover, lovgivende forsamlinger, lovkodekser og styrende organer.

Da FN ble dannet i 1945, ble Belarus og Ukraina representert med egne delegasjoner.

Unionsrepublikkene hadde på papiret rett til å tre ut av føderasjonen igjen, men denne retten var ikke reell. Også det indre selvstyret var svært begrenset. Unionsrepublikkenes grunnlover og andre lover var rene kopier av USSRs lovtekster. De folkevalgte og utøvende organer i de enkelte republikkhovedstedene måtte rette seg etter alle dekreter og forordninger som ble vedtatt sentralt, i første rekke av Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP)s organer.

Partiet var ikke føderalisert, men bygd opp etter strengt sentralistiske og hierarkiske prinsipper, selv om det fantes egne underavdelinger av partiet i hver republikk, ledet av hver sin førstesekretær.

Den føderative struktur ved sovjetstaten skulle likevel på lengre sikt vise seg å bli meget viktig. Da Mikhail Gorbatsjov iverksatte sin liberaliseringspolitikk i slutten av 1980-årene, brukte nasjonale eliter de formelle bestemmelsene i USSRs konstitusjon til å presse frem større selvstyre og til sist full uavhengighet for sine respektive republikker. Ved Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble grensene mellom republikkene ikke endret, men opphøyet til internasjonale grenser.

Administrativ inndeling

Av de opprinnelige fire unionsrepublikkene i den sovjetiske føderasjonen var den russiske og den transkaukasiske selv føderative. Den transkaukasiske føderasjonsrepublikken omfattet tre sovjetrepublikker: den georgiske, den armenske og den aserbajdsjanske. Denne føderasjonen ble opprettet med stor motstand fra den lokale partiledelsen i disse republikkene og ble oppløst igjen da Sovjetunionen fikk ny grunnlov i desember 1936 («Stalin-grunnloven»). De tre transkaukasiske republikkene inngikk fra da av i Sovjetunionen som regulære medlemmer.

Innenfor Russland fantes det autonome republikker, autonome fylker (oblasti) og nasjonale kretser (okruga). Disse territorielle enhetene hadde ikke formell rett til å tre ut av Sovjetunionen, og deres indre selvstyre var enda mer begrenset enn det unionsrepublikkene hadde, både formelt og reelt. De forskjellige nivåene i føderasjonen var hierarkisk ordnet: De autonome republikkene hadde formelt større rettigheter enn de autonome fylkene, mens de nasjonale kretsene (fra 1977 kalt autonome kretser) stod nederst i systemet.

Føderaliseringen av RSFSR var ikke fullstendig: Omtrent halvparten av republikkens territorium inngikk ikke i autonomi-hierarkiet, men var inndelt i ordinære fylker uten særlige rettigheter. Også i noen andre unionsrepublikker – Georgia, Aserbajdsjan, Usbekistan og Tadsjikistan – ble det etter hvert opprettet enkelte autonome enheter på lavere nivåer.

Den russiske republikken omfattet i den første perioden også hele russisk Sentral-Asia. Den sørligste delen av Sentral-Asia hadde frem til 1924 status som autonom republikk under navnet Den turkestanske ASSR. Dette året ble Usbekistan og Turkmenistan proklamert som egne unionsrepublikker, og Tadsjikistan fikk status som autonom republikk innenfor Usbekistan, i 1929 oppgradert til unionsrepublikk og utskilt fra Usbekistan.

Lenger nord og øst i Sentral-Asia ble det i 1925 opprettet en kasakhisk autonom republikk innenfor RSFSR, året etter også en kirgisisk autonom republikk. I 1936 fikk begge disse oppjustert sin status til unionsrepublikk. 1936-grunnloven opererte dermed med 11 unionsrepublikker.

Under og etter andre verdenskrig ble ytterligere fem unionsrepublikker lagt til sovjetstaten. Denne gang skyldtes ikke dette oppsplitting av eksisterende republikker, men landets territoriale ekspansjon. Som en følge av de hemmelige tilleggsprotokollene til ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland (Molotov-Ribbentrop-pakten) i 1939 kunne Sovjetunionen okkupere de baltiske statene og tvinge Romania til å avstå Bessarabia (Moldova). Den litauiske, latviske, estiske og moldoviske unionsrepublikken ble opprettet i juli–august 1940.

Den finsk-karelske unionsrepublikken ble opprettet ved at de deler av Karelen som Finland måtte avstå etter Vinterkrigen, ble slått sammen med områder i russisk Karelen lenger øst. Opprettelsen av denne republikken ble oppfattet som en strategi for å erobre og sovjetisere hele Finland. Som et ledd i forsoningspolitikken overfor Finland etter Josef Stalins død ble den i 1956 omdøpt til Den karelske republikken (benevnelsen «finsk» sløyfet) og dens status nedjustert til autonom republikk.

I tillegg til at autonome enheter i den sovjetiske føderasjonen kunne få sin status justert opp og ned, fikk de også ved en rekke anledninger sine grenser endret. Belarus og Kasakhstan fikk sine territorier fordoblet i 1920-årene, i første rekke på bekostning av den russiske republikken. Enkelte enheter ble forflyttet «horisontalt» i systemet: Karakalpakia ved Aralsjøen i Sentral-Asia ble opprettet som et autonomt fylke innenfor Kasakhstan i 1926, overflyttet til den russiske republikken i 1932 som autonom republikk, for å ende opp som en del av Usbekistan etter 1936.

Etter andre verdenskrig beskyldte sovjetmyndighetene befolkningen i noen autonome republikker for å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten. Dette gjaldt tsjetsjenerne, ingusjerne, karatsjajene og kalmykene i Kaukasus, samt tatareneKrim. Disse ble kollektivt deportert til Sentral-Asia mens deres respektive autonome republikker ble avskaffet. Etter avstaliniseringen i 1956 fikk de kaukasiske folkene lov til å vende hjem til sine opprinnelige bosetningsområder, og deres respektive autonome enheter ble gjenopprettet, til dels innenfor noen endrede grenser. Dette kollektive «amnestiet» omfattet ikke krimtatarene. Derimot ble Krim (med status som ordinært fylke) i 1954 overflyttet fra Russlands til Ukrainas jurisdiksjon.

Etter 1961 lå strukturen i den sovjetiske føderasjonen fast. Den hadde da 15 unionsrepublikker, 20 autonome republikker, åtte autonome fylker og ti autonome kretser. Av disse lå 16 autonome republikker, fem autonome fylker og alle de autonome kretsene i RSFSR.

Etnisk baserte enheter

Sovjetunionen var en etnisk basert forbundsstat. Hver av de autonome enhetene var, med meget få unntak, oppkalt etter en bestemt etnisk gruppe, den såkalte «titulærnasjonen». I noen tilfeller «delte» to nabofolk en autonom enhet, slik som for eksempel Den kabardino-balkarske autonome republikk i Nord-Kaukasus, som var både kabardinernes og balkarenes republikk.

Innenfor «sin» republikk hadde titulærnasjonen(e) visse særrettigheter, i første rekke når det gjaldt kulturliv, undervisning og språk. Mens russisk var det suverent mest brukte undervisningsspråk i Sovjetunionen, var det i den enkelte autonome enhet også mulig å bli undervist på titulærnasjonens språk. (I autonome fylker gjaldt dette kun i barneskolen, mens i enkelte unionsrepublikker kunne man også ta universitetsutdannelse på titulærnasjonens språk.) I 1920-årene, og i stigende grad igjen fra 1970-årene, hadde eliter som tilhørte titulærnasjonen, betydelig innflytelse over det politiske liv i republikkene.

Ingen autonome enheter var etnisk homogene. I mange enheter på lavere nivå utgjorde titulærnasjonen bare et lite mindretall av den samlede befolkningen. Av de ca. 100 offisielt registrerte etniske gruppene («nasjonalitetene») i Sovjetunionen hadde omtrent halvparten «sin egen» autonome enhet, enten alene eller sammen med en annen gruppe.

Valgsystem og styringsorganer

Det øverste sovjet var Sovjetunionens nasjonalforsamling og formelt unionens høyeste politiske organ. Det ble avholdt valg hvert femte år. Kandidatene ble valgt i enmannskretser, og bare én kandidat stilte opp i hver valgkrets. Valgene var derfor ikke reelle. Kandidatene ble plukket ut etter visse uskrevne regler som sikret forskjellige yrkeskategorier, aldersgrupper, begge kjønn osv. en viss representasjon. Rundt 70 prosent av de deputerte var medlemmer av Kommunistpartiet, resten var partiløse.

Det øverste sovjet ble ledet av et presidium som fungerte som USSRs kollektive statsoverhode. Tilsvarende valg til de respektive øverste sovjetene ble regelmessig avholdt også på republikknivå.

Det øverste sovjet var delt i to kamre: Unionsrådet og Nasjonalitetsrådet. Disse var sidestilte og hadde like mange representanter. I Nasjonalitetsrådet var alle autonome enheter representert med egne delegasjoner etter en viss fordelingsnøkkel: unionsrepublikkene 25 plasser, de autonome republikkene 11 plasser, de autonome områdene fem plasser og de autonome kretsene én plass. I forhold til folketallet betydde det at de små enhetene var overrepresentert.

I praksis spilte dette liten rolle ettersom Det øverste sovjet hadde svært begrenset innflytelse. Den reelle politiske makten lå i Sovjetunionens kommunistiske parti, SUKP, der russere og andre slavere var overrepresentert i de ledende organer. Formelt var Partikongressen, som kom sammen hvert femte år, partiets høyeste organ, men i praksis var Politbyrået og Sentralkomiteens sekretariat de viktigste organene.

I Sovjetunionens første grunnlov var Kommunistpartiet ikke nevnt. Dette ble endret i 1936-grunnloven hvor partiet så vidt omtales på en beskjeden plass i paragrafrekken. Landets siste grunnlov, «Brezjnev-grunnloven» fra 1977, slo i § 9 fast at SUKP var «den ledende kraft» i sovjetstaten. Denne paragrafen ble strøket i mars 1990.

I november 1988 vedtok det øverste sovjet i den estiske unionsrepublikken at Estland skulle være en «suveren stat» innenfor USSR. Estiske lover skulle være overordnet sovjetiske lover. I løpet av de neste to årene fulgte nasjonalforsamlingene i de andre unionsrepublikkene opp med lignende erklæringer. Samtidig begynte autonome enheter på lavere nivå på ensidig basis å oppjustere sin status til unionsrepublikk; de meldte seg med andre ord ut av den unionsrepublikken de var underlagt.

Våren 1990 vedtok de tre baltiske republikkene at de var selvstendige stater utenfor USSR. Etter et mislykkede kuppforsøket i Moskva i august 1991 vedtok også de andre unionsrepublikkene politisk uavhengighet. Sovjetunionen ble formelt avviklet 25. desember 1991.

Oversikt over unionsrepublikkene

Republikker Areal km² Hovedstad i 1991
Armenia 29 800 Jerevan
Aserbajdsjan 86 600 Bakı (Baku)
Estland 45 215 Tallinn
Georgia 69 700 Tbilisi
Hviterussland (Belarus) 207 600 Minsk
Kasakhstan 2 717 300 Almaty
Kirgisistan 198 500 Bisjkek
Latvia 64 600 Riga
Litauen 65 200 Vilnius
Moldova 33 700 Chişinău
Russland 17 075 400 Moskva
Tadsjikistan 143 100 Dusjanbe
Turkmenistan 488 100 Asjgabat
Ukraina 603 700 Kiev
Usbekistan 447 400 Tasjkent
Totalt 22 402 200

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Øyvind Ekelund

Hei, Det er komplisert å tilegne seg en form for oversikt over det politiske systemet i Sovjet, trolig derfor er mange artikler på nett og i litteraturen snirklete og lett forvirrende. Det blir heller ikke lettere av av de mange endringene under forskjellige lederskap. Det vil være av stor nytte om artikkelen kan bli enda klarere rundt strukturer i stat og parti, de facto og de jure makt, og de ulike styringsnivåene. Få oppslagsverk på nett har dette klart presentert. I denne artikkelen savner jeg for eksempel Sentralkomiteen, som vel var nivået mellom Partikongress og Politbyrå (het også dét "Presidium"under Krustsjov?). Det ville også være fint med litt om "Council of ministers", som jeg antar var USSRs de jure regjering? Siden den sovjetiske nomenklatura i kilder og bøker ofte strør om seg med titler og henvisninger til det politiske system og posisjon i makthierarket, ville det gi snl.no et fortrinn fremfor andre oppslagsverk å ha en klargjørende artikkel om hvordan dette var bygget opp og fungerte. Og være til stor nytte. Beste hilsen, Øyvind -- Øyvind Ekelund Oslo

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei, takk for et godt innspill - og beklager at denne kommentaren er blitt stående ubesvart. Vi skal nå i gang med en gjennomgang av flere artikler om Sovjetunionen, og jeg tar med dine kommentarer i dette arbeidet. Vennlig hilsen Marte Ericsson Ryste, redaksjonen

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg