Zohar – Store norske leksikon

Tittelsiden. trykket i Mantua.

1. utgave av Zohar, 1558.

Av Simon bar Jochai/Library of Congress.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Zohar blir regnet som det sentrale verket i innenfor den jødiske mystiske retningen, kabbala. Teksten er skrevet på det som kalles rabbinsk arameisk og delvis på hebraisk og består av ulike deler. Tittelen henspiller på teksten i Daniels bok kapittel 12, vers 3 som handler om de forstandiges rolle i endetiden.

Faktaboks

Etymologi: av hebraisk ‘den strålende’
Også kjent som: 'Stråleglansens bok'

Den mest omfangsrike delen består av mystiske kommentarer til Mosebøkenes skapelsesberetninger, formet som samtaler mellom flere store rabbinere som virket i Galilea på 100-tallet evt. Zohar inneholder også myter, poesi, magiske formler, gnostiske forestillinger og kabbalistiske tolkninger av Toraens bud. Det er noe ulike teorier om hvordan den ble til.

Opprinnelse

Verket ble opprinnelig tilskrevet rabbi Shimon bar Jochai, som var elev av rabbi Akiva og ledet sitt eget akademi (jeshiva) i Tekoa i øvre Galilea. Men kabbalaforskere, som Gershom Scholem, mener at Zohar er et samleverk, og at store deler ble skrevet av den lærde spanske rabbi og kabbalist Moshe (Moses) de Leon (cirka 1240–1305). Nyere forskning mener at flere kan ha bidratt til den endelige versjonen av Zohar, og at den ikke ble ferdig før langt senere.

Innhold

Zohar er et utilgjengelig verk, vanskelig å forstå for den som ikke er fortrolig med både Mosebøkene, jødisk studietradisjon og kabbala. Ifølge rabbinsk tradisjon kan bibeltekstene leses på ulike måter. Dette gjelder ikke minst skapelseberetningene i 1. Mosebok. Det første nivået dreier seg om å lese bibelfortellingene som en enkel beskrivelse av faktiske hendelser, og er beregnet på den vanlige leser. Det neste nivået er å finne underliggende betydninger og allegoriske forklaringer. Det tredje nivået er å finne tekstenes religiøse og eventuelle juridiske betydning.

Kabbalistenes var opptatt av det fjerde, og mest utilgjengelige nivået. Det innebærer at bibeltekstene også inneholder skjult og mystisk viten, som kun er tilgjengelig for de utvalgte. Å nå opp til kunnskapens øverste nivå krever langvarige studier og spesiell innsikt. Slik kunnskap ble ansett kun å være mulig for voksne, gifte menn.

Universet

Kabbalistenes syn på universet var et helt annet enn det vi møter i 1. Mosebok. Mange av Zohars tekster handler for eksempel om hva som virkelig skjedde «I begynnelsen» da verden ble skapt. Et annet viktig tema er det guddommeliges natur, og det tette forholdet mellom en transcendent guddom og den skapte verden. Mystikerne ville å finne ut hvordan noe som var ren ånd kunne bli til den verden vi kjenner.

Guddommen

Guddommen beskrives som utenfor menneskelig erfaring, helt utilgjengelig (Ein Sof/Uten ende) og en som bare kan kjennes gjennom gjennom sine ti emanasjoner/utstrålinger (sefirot). Disse symboliseres gjennom livets tre og forestillingen om en mystisk, ikke-fysisk kosmisk Adam-skikkelse, Adam Kadmon (Det opprinnelige mennesket), som skal speile guddommens ikke-materielle egenskaper.

Den øverste av de ti sefirot er Kronen, som representerer det guddommelige som ren ånd. De øvrige åtte sefirot omfatter guddommelige egenskaper som intelligens, visdom, makt/disiplin, skjønnhet/medlidenhet, kjærlighet, prakt, evighet og selve grunnlaget. Nederst kommer Guds herredømme eller Shekhina, porten der den guddommelige verden møter den skapte verden. Shekhina kan også representere en overjordisk versjon av det jødiske folket.

Som det tidligere kabbalistiske verket Sefer ha-Bahir, beskriver også Zohar Shekhina som guddommens kvinnelige aspekt, men her bruker også mer seksualiserte betegnelser som «brud». Mange av tekstene handler om forholdet mellom det mannlige og det kvinnelige og har et sensuelt preg. De ble derfor ble ansett som «farlige» å lese for uinvidde.

Ifølge Zohar må alle de øvre guddommelige (mannlige) utstrålingene og egenskapene være i balanse, og «bruden» være nær sin mannlige motpart, for at den harmoniske forbindelsen mellom den øvre verden og denne verden skal kunne opprettholdes. Shekhina, som danner overgangen, må derfor ikke komme under innflytelse av onde krefter. Forbindelsen mellom den guddommelige og den skapte verden gjør at det som skjer på jorden kan påvirke guddommen. Det jødiske folkets bønner og gode handlinger får derfor også en spesiell kosmisk betydning. Denne forestillingen ble videreutviklet av senere kabbalister på 1500-tallet.

Bokstavene

Som i den tidlige mystiske boken, Sefer Yetzira, har også de hebraiske konsonantene en viktig plass. Dette gjelder spesielt de to første, aleph og bet. (1. Mosebok begynner med to ord som begynner på bokstaven bet, mens de neste to begynner med en aleph.) Aleph representerer Guds enhet og de høyere bokstavene, mens bet representerer den lavere lavere verden og dens bokstaver. Sammen blir de til én verden.

Kvinner og demoner

Onde krefter spiller en stor rolle i Zohar, ikke minst kvinnelige demoniske skikkelser (Lilit, Naama) og deres avkom, som ble ansett som onde og urene ånder. Disse første ulydige (og selvstendige) skikkelsene fristet Adam og ble deretter en fare for menn gjennom alle tider. De har alle som hovedoppgave å lure gudfryktige menn til å være utro og/eller begå forbudte seksuelle handlinger. Seksuell omgang mellom ektefeller blir derimot ansett som en måte å ære Gud på, og kvinnens (hustruens) nærvær er nødvendig for at Shekhina (Guds nærvær) skal være tilstede i hjemmet.

Betydning

Zohar ble tidlig kjent som kabbalas viktigste verk, ikke minst i kabbalistiske kretser i Galilea på 1500- og 1600-tallet. I mange jødiske kretser ble Zohar fra 1500-tallet og frem til opplysningstiden på 1700-tallet ansett som en like viktig hellig tekst som Tanakh og Talmud. Den ultraortodokse retningen, hasidismen, som oppsto på 1700-tallet, og fremdeles har mange tilhengere, omfatter mange ideer fra både Zohar og senere retninger innen kabbala. I mange tradisjonelle jødiske kretser regnes Zohar derfor fremdeles som en viktig hellig tekst. (Dens angivelige forfatter, Shimon bar Yochai, har sin grav på Meronfjellet i Israel, og hans dødsag feires av ultraortodokse (hasidiske) jøder på helligdagen lag ba-omer hvert år.)

Innenfor jødedommens nyere retninger har Zohar mindre betydning. Men i vår tids feministiske jødedom har forestillingen om guddommens kvinnelige aspekt, Shekhina, likevel fått fornyet betydning. Mange av Zohars forestillinger, som livets tre, har vært brukt innenfor ulike okkulte bevegelser og er nå også populære innenfor nyreligiøse former for mystikk og kabbala.

Publisering

Zohar ble trykket første gang i Cremona i 1559–1560 og i Mantua (1558–1560. Senere utgaver baserer seg hovedsakelig på denne. Zohar er oversatt til mange språk, både i fullstendig versjon og i utdrag. Teksten finnes i dag også elektronisk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Feinberg, Lynne Claire: Tekster fra Zohar, i Groth, Bente (red.) Jødiske skrifter, i serien Verdens hellige tekster. De Norske Bokklubbene 2002.
Scholem, Gershom (red.): Zohar. The Book of Splendor. Basic Readings from the Kabbalah, New York, 1995 (1949).
Scholem, Gershom: On the Mystical Shape of the Godhead. Basic Concepts of the Kabbalah. Schocken books. New York 1976.
Zohar. Stråleglansens bok: Fra den jødiske kabbala. Oversatt og tilrettelagt av Bjørn Olav Kvam, i serien Ad Fontes, redigert av Jan-Erik Ebbestad Hansen, Gyldendal, 2004.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Jødedom

Bente Groth

Religionshistoriker