Også innenfor de tre hovedregionene har utviklingen vist store variasjoner.
I Sogn er det i første rekke Årdal og Sogndal som har hatt vekst i folketallet, Årdal dog bare i kjølvannet av etableringen av aluminiumsverket i 1950- og 1960-årene; etter 1970 har folketallet her gått ned. Sogndal har derimot hatt vekst i hele etterkrigstiden. Førde i Sunnfjord har også hatt vekst i hele etterkrigstiden, særlig i 1970-årene etter å ha blitt utpekt som vekstsenter. Også Flora har hatt befolkningsvekst i hele etterkrigstiden.
I Nordfjord har befolkningsutviklingen vist et jevnere geografisk mønster; således hadde fem av de seks kommunene høyere folketall i 2006 enn i 1950. Sterkest vekst både absolutt og relativt har det vært i Eid i denne perioden som helhet, men Stryn var eneste nordfjordkommune med vekst i tiårsperioden 1996–2006.
Det er særlig tre hovedfaktorer bak de store regionale forskjellene i befolkningsutviklingen i fylket siden 1980-årene. Stor primærnæringsandel har gitt stor befolkningsnedgang, likeledes stor andel sysselsatt i kraftkrevende industri (Årdal, Høyanger, Bremanger). Endelig har avslutningen av store anleggsarbeid vært av stor betydning for enkelte kommuner (Aurland, Lærdal, Balestrand, Vik, Luster m.fl.).
Sogn og Fjordane er landets minst urbaniserte fylke, og flere kommuner mangler helt tettsteder. I 2005 bodde 55,2 % av folkemengden i tettsteder mot 77,6 % i landet som helhet. Bare i Årdal og Leikanger ligger urbaniseringsgraden over landsgjennomsnittet (hhv. 96,4 og 88,9 %). I ytterligere tre kommuner ligger den omtrent på landsgjennomsnittet, i Flora (77,3 %), Vågsøy (77,0 %) og Førde (76,4 %). Fylket har 16 tettsteder med over 1000 innb. (2005), de største er Førde, Florø, Øvre Årdal, Måløy, Sogndalsfjøra og Nordfjordeid.