Slovakias historie

I århundrene før vår tidsregning var Slovakia bebodd av keltiske stammer. De ble etter hvert fortrengt av germanske stammer, særlig kvaderne (latin Quadi) og markomannerne. Samtidig utvidet Romerriket sine grenser nordover til Donau, og i de to første århundrene etter vår tidsregning vekslet disse stammenes forhold til Romerriket mellom fredelige klientforhold og krig. Donau fortsatte likevel å være grenseelv, slik at slovakiske områder ikke ble direkte innlemmet i Romerriket.

På 500- eller 600-tallet innvandret slaviske stammer fra nord. De var periodevis underlagt avarene, som også slo seg ned i disse områdene. Et kortvarig slavisk stammeforbund ledet av den frankiske kjøpmannen Samo oppstod i deler av Slovakia og Mähren på midten av 600-tallet som forsvar mot avarenes herredømme. Avarenes makt ble likevel ikke varig brutt før på slutten av 700-tallet, da de ble slått av frankerne under Karl den store.

En mindre statsdannelse under høvdingen Pribina med sentrum i Nitra i det vestlige Slovakia ble i 833 innlemmet i det såkalte stor-mähriske rike. Dette riket var nokså løst sammensatt og fikk en kort varighet, men hadde på sitt største, under fyrst Svätopluk (870–894), en vid geografisk utstrekning og omfattet deler av Böhmen, Mähren (Moravia), Slovakia, Polen og Ungarn. Det er omstridt hvor riket hadde sitt politiske sentrum; Nitra er ett av de mulige stedene. De forholdsvis sparsomme opplysningene om riket har muliggjort ulike tolkninger i nasjonalistisk historieskrivning.

Alt på 700-tallet forsøkte irske misjonærer fra Bayern å kristne de slaviske områdene som også Slovakia var en del av. På 800-tallet ble misjonsarbeidet fortsatt fra frankiske bispeseter, blant annet innviet erkebiskopen av Salzburg en kirke i Nitra i 828. Da den frankiske aktiviteten også innebar politisk innflytelse, ble den under det stor-mähriske riket forsøkt balansert med slavisk-talende misjonærer fra Bysants, blant andre Kyrillos og Methodios, kalt slavernes apostler.

Det stor-mähriske riket brøt sammen under frankisk press rundt år 900. For å oppnå dette hadde den øst-frankiske kong Arnulf også alliert seg med de nyankomne ungarske erobrerstammene. De tok kontroll over store deler av Slovakia fra 907. Da den ungarske staten ble grunnlagt på slutten av 900-tallet, ble hele Slovakia innlemmet i den. Slovakene var deretter underlagt Ungarn helt til 1918, og Slovakia ble kalt Øvre Ungarn.

Tallrike ungarere innvandret og slo seg ned på slettelandet i sør, noe som fikk varige følger for befolkningssammensetningen. Etter hvert ble godseierklassen i hele landet og deler av bybefolkningen ungarsk.

Fra 1100-tallet gjorde også et tysk element seg gjeldende i byene, og særlig etter mongolinvasjonen i 1241–1242 inviterte kongen tyske kolonister til landet for å styrke økonomien gjennom gruvedrift. De fikk privilegier i de byene der de slo seg ned. På 1400- og 1500-tallet var det flere bondereisninger mot godseieradelen, delvis med tilknytning til husitterbevegelsen i Böhmen. Bøndenes pliktarbeid for godseierne ble betydelig skjerpet på 1500-tallet, det såkalte andre livegenskapet.

Etter det ungarske nederlaget mot Det osmanske riket i slaget ved Mohács i 1526 kom de sentrale delene av Ungarn i 1541 under tyrkisk (osmansk) kontroll, mens de nordlige og vestlige delene (med Slovakia) gikk til Habsburg-kongen (senere keiser) Ferdinand 1, som også overtok den ungarske kronen.

Bratislava huset fra 1536 til 1783 de sentrale ungarske institusjonene (riksdagen til 1848) og fungerte dermed som ungarsk hovedstad, selv om det politiske tyngdepunkt under Habsburg-styret i stigende grad kom til å ligge i Wien. Det ungarske erkebispesetet i Esztergom ble flyttet til Trnava i Slovakia i perioden 1543–1820. Både adelsfolk og bønder fra Ungarn søkte tilflukt for tyrkerne i Slovakia og bidro til forskyvninger av den slovakisk-ungarske etniske grensen.

Det var en rekke grensetrefninger med tyrkerne, og mindre deler av Slovakia var i kortere perioder okkupert.

På 1500-tallet fikk reformasjonen til å begynne med betydelig innpass i Slovakia, særlig i gruvebyene med mange tyske innbyggere. Luthers lære fikk mest å si. Også tsjekkiske husitter bidro til spredning av reformasjonsideer. Den katolske motreformasjonen begynte rundt 1560 og satte inn for fullt på 1600-tallet. Selv om protestantismen mange steder ble trengt tilbake, vedble særlig den lutherske kirken å være kirke for en betydelig slovakisk minoritet.

Tsjekkisk ble tatt i bruk som kirkespråk av de slovakiske protestantene, og ble også benyttet i mange verdslige sammenhenger fra 1400-tallet.

En slovakisk nasjonal bevissthet kan spores i enkelte skrifter fra 1600-tallet. Men selv om slovakiske forfattere alt på 1700-tallet begynte å bestride ungarernes rett til å styre slovakene (blant andre Jan Baltazar Magin, 1728), fikk ikke den nasjonale bevegelsen en politisk karakter før i 1830-1840-årene.

Fra 1700-tallet sto språkspørsmålet sentralt, og katolikken Anton Bernolák utviklet et eget slovakisk skriftspråk bygd på vest-slovakiske dialekter. Lutherske intellektuelle (Ján Kollár, Pavel Šafárik) holdt derimot lenge på tsjekkisk som skriftspråk. Den endelige kodifiseringen av skriftspråket bygde på midt-slovakiske dialekter og skjedde midt på 1800-tallet ved den lutherske presten L'udovít Štúr, som ble den sentrale figuren i den nasjonale bevegelsen.

De ungarske revolusjonære som gjorde opprør mot Habsburg-keiseren i 1848, anerkjente ikke nasjonale rettigheter for slovakene, som derfor støttet keiseren mot ungarerne. Under østerriksk styre fra 1849 ble til å begynne med tsjekkisk favorisert, men fra 1860-årene erstattet av slovakisk, samtidig som den nasjonale kulturorganisasjonen Matica Slovenská ble tillatt opprettet i 1863.

Da keiserriket ble delt i to riksdeler i 1867 (Ausgleich), ble Slovakia en del av Ungarn og utsatt for en hard magyariseringspolitikk fra 1870-årene. Mange slovakiske organisasjoner ble oppløst, og slovakisk språk ble erstattet av ungarsk i de fleste offentlige sammenhenger. Dette gjaldt for eksempel grev Apponyis skolelover fra 1906, som blant andre Bjørnstjerne Bjørnson protesterte kraftig mot (grunnlaget for Bjørnsons store popularitet i Slovakia). Tiden omkring 1900 var ellers preget av en svak økonomisk utvikling og en av Europas største utvandringsrater.

Under første verdenskrig fikk ideen om en felles stat for tsjekkere og slovaker oppslutning også hos ledende slovaker, men etter grunnleggelsen av Tsjekko-Slovakia i oktober 1918 (fra 1920 Tsjekkoslovakia) kom det snart slovakiske reaksjoner på den tsjekkisk-dominerte sentraliseringen.

De fleste slovakiske politiske grupperingene organiserte seg likevel sammen med de tilsvarende tsjekkiske (særlig agrarene og sosialdemokratene) og deltok i skiftende regjeringer. Bare Det slovakiske folkepartiet (katolsk) under ledelse av presten Andrej Hlinka gikk inn for slovakisk selvstyre (autonomi) innen den tsjekkoslovakiske staten.

Fra valget i 1925 var Folkepartiet størst i Slovakia, og det oppnådde i 1927 en viss statlig desentralisering (men ikke autonomi) og deltok deretter i regjeringen i årene 1927–1929. I 1930-årene utviklet særlig en del av de yngre i partiet fascistiske sympatier. Hlinka døde i 1938 og ble etterfulgt som partileder av Jozef Tiso, også han prest.

Adolf Hitlers press gjorde slovakisk løsrivelse fra Tsjekkoslovakia til aktuell politikk i 1939. Etter at Tsjekkoslovakia ble tvunget til å avstå Sudetlandet ved München-forliket i september 1938 fikk Folkepartiet på et møte i Žilina 6. oktober andre slovakiske organisasjoner til å gå inn for autonomi. Parlamentet i Praha godtok da slovakisk autonomi, som ble innført i november. Landets navn ble igjen Tsjekko-Slovakia.

Tidligere i november hadde Tsjekkoslovakia etter tysk og italiensk «megling» måttet avstå store deler av Sør-Slovakia (med Košice) til Ungarn. I samarbeid med den anti-tsjekkiske Vojtěch Tuka brukte Tyskland en krise mellom sentralregjeringen i Praha og delstatsregjeringen i Bratislava i mars 1939 til å presse slovakene til å erklære uavhengighet fra Praha, og truet med at alternativet kunne være deling av Slovakia mellom Ungarn, Polen og Tyskland.

Den 14. mars 1939 ble Slovakia erklært som suveren stat med Jozef Tiso som statsminister (president fra juli 1939). Karpato-Ukraina lengst øst i landet ble senere i måneden avstått til Ungarn.

Selv om den nye staten i høy grad var en tysk vasallstat (blant annet gjennom en «beskyttelsesavtale» og hemmelige økonomiske avtaler), imøtekom den mange slovakers behov for å vise at de kunne administrere seg selv. Materielt hadde den slovakiske befolkning en relativt gunstig situasjon med lite rasjonering de første krigsårene (en «fredens oase»), og det var økonomisk vekst i flere sektorer.

Men i politikken hersket partidiktatur, og fra 1942 ble førerprinsippet innført. Det bestod likevel en spenning mellom den kristelig-autoritære Tiso og den nazi-radikale Tuka. Slovakia deltok på tysk side i krigen mot Sovjetunionen fra 1941, og fra mars 1942 ble to tredjedeler av de slovakiske jødene deportert, hvorav de fleste ble drept i leirer i Polen. Flere ganger kom det imidlertid til protester mot jødeforfølgelsene, både fra kirkelig og annet hold. Også Tiso bidro noen ganger til å bremse deportasjonene, selv om hans rolle er omstridt.

Da andre verdenskrig tok slutt, ble Slovakia igjen en del av Tsjekkoslovakia. Mange slovaker hadde begynt å forberede seg på det etter det tyske nederlaget ved Stalingrad vinteren 1942-1943, og ved årsskiftet 1943-1944 opprettet opposisjonsgrupper (blant dem kommunistene) Det slovakiske nasjonalråd, som i august 1944 ga klarsignal til en oppstand, etter at partisangrupper en tid hadde vært i aktivitet. Oppstanden førte til at landet ble okkupert av tyske tropper (noen var stasjonert der fra før). De slo ned oppstanden i blodige kamper i løpet av et par måneder.

Sovjetiske styrker inntok Slovakia våren 1945. I diskusjoner i Moskva i mars 1945 med den tsjekkoslovakiske eksilregjeringen under Edvard Beneš lyktes det ikke slovakene å få gjennomslag for en føderal løsning, slik Det slovakiske nasjonalråd hadde gått inn for. Den reorganiserte regjeringen, som tok midlertidig sete i Košice i april, lovet riktignok en form for slovakisk autonomi, men senere forhandlinger reduserte dette til selvbestemmelse i enkelte lokale saker.

Jozef Tiso ble i 1947 dømt til døden, noe som vakte kraftige reaksjoner i Slovakia. Grensene mot nabolandene ble etter krigen ført tilbake til situasjonen fra før avståelsene i 1938-1939, med unntak av at Karpato-Ukraina ble innlemmet i Sovjetunionen. Selv om de fleste ungarerne ble værende i Slovakia etter krigen, ble det i 1946 foretatt en befolkningsutveksling med Ungarn som omfattet om lag 75 000 ungarere fra Slovakia og like mange slovaker fra Ungarn.

Etter den kommunistiske maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia i 1948 var sentraliseringen sterk. Slovakia ble på nytt styrt fra Praha med tsjekkere i mange sentrale stillinger. I 1950 og 1954 ble flere ledende slovakiske kommunister, blant andre Gustáv Husák, utrensket og fengslet, anklaget for «borgerlig nasjonalisme» og «slovakisk separatisme». De ble rehabilitert i 1963. Som slovakisk partisekretær tok Alexander Dubček i 1967 opp det nasjonale spørsmålet offentlig, og under «Praha-våren» i 1968 ble det føderative prinsippet vedtatt, slik at Tsjekkoslovakia fra 1. januar 1969 bestod av to sosialistiske republikker, den tsjekkiske og den slovakiske.

Den sovjetiske invasjonen i august 1968 og «normaliseringen» som fulgte, gjorde at den konstitusjonelle reformen fikk liten praktisk betydning i den kommunistiske perioden. Men da det kommunistiske regimet falt i Tsjekkoslovakia i november 1989, innebar føderaliseringen at det fantes egne slovakiske organer for politisk handling.

Ved de første frie valgene i 1990 ble den løst sammensatte gruppen «Offentlighet mot vold» største parti, og Vladimír Mečiar ble slovakisk statsminister. Konstitusjonelle spørsmål og forholdet til tsjekkerne kom tidlig opp, blant annet var det en omfattende strid om gjeninnføring av bindestrek i Tsjekkoslovakia-navnet. Ønsket om å oppløse Tsjekkoslovakia var til å begynne med ikke noe alminnelig krav i Slovakia, men fikk økende oppslutning da tsjekkerne var lite interessert i å gå med på en så løs konføderasjon som nasjonalistiske slovakiske politikere etter hvert gikk inn for.

I august 1992 ble det enighet mellom slovakiske og tsjekkiske politikere om å oppløse Tsjekkoslovakia. En slovakisk grunnlov ble vedtatt i september 1992. Etter avklaring av en del praktiske spørsmål ble oppløsningen vedtatt av det tsjekkoslovakiske parlamentet 25. november, og fra 1. januar 1993 var Slovakia en selvstendig stat.

• Slovakias samtidshistorie
• Tsjekkoslovakias historie
• Ungarns historie
• Slovakias politiske system
• Presidenter i Slovakia
• Statsministre i Slovakia