Skrifter av Cicero

Da Cicero var i tenårene, planla han et stort læreverk i retorikk. Bare den første delen ble det noe av: Om stoffsamling (De inventione), som ble ferdig rundt 86 fvt., er en av to bevarte håndbøker i retorikk fra den romerske republikken som er blitt bevart fram til i dag (den andre er den anonymt forfattede Rhetorica ad Herennium eller Retorikk til Herennius). Hovedstammen i Om stoffsamling utgjøres av lister over innholdsmomenter (topoi) som kan utvikles til argumenter, med særlig tanke på taler i retten.

Verkets to bøker har begge innledninger som tar opp mer prinsipielle spørsmål. Innledningen til første bok spør etter retorikkens bidrag til samfunnet. Er talekunsten mest til nytte eller mest til skade? Cicero framhever i sitt svar noe han kommer tilbake til i senere tekster: På den ene side kan talegaver øve stor urett, hvis de ikke har følge av kunnskap. På den annen side mister kunnskapen selv sin kraft, hvis den ikke kombineres med evnen til å overbevise andre.

I innledningen til andre bok behandles et pedagogisk spørsmål, nemlig om den som øver seg til å bli taler skal holde seg til ett forbilde eller eller flere. Svaret gis av fortellingen om jomfruene i Kroton: slik kunstneren Zeuxis ikke brukte én, men flere levende modeller da han skulle male den vakre Helena, må den som har ambisjoner om å bli en god taler ta flere forbilder, da ingen enkelt utøver noen gang har vært fullkommen.

Tidligere bøker i retorikkfaget var på gresk, og Ciceros hensikt med Om stoffsamling var derfor både å lage en nyttig latinspråklig sammenfatning og etablere seg selv som romersk autoritet i faget. Verket har senere vært brukt i retorikkundervisning i mer enn to tusen år. Siden det bevarer materiale fra en tapt gresk læreboktradisjon, er det også en viktig kilde til tidligere antikk retorikk.

Ciceros tale For Roscius (80 fvt.) er blitt et berømt eksempel på den ubestikkelige forsvarsadvokat. Spørsmålet cui bono?, «til fordel for hvem?», er også blitt et latinsk sitat. Bakgrunnen for talen var en borgerkrig der den romerske politikeren Sulla i 82 fvt. hadde utnevnt seg selv til diktator, og det fulgte en periode med såkalte proskripsjoner: lister som ble slått opp i Roma by der navngitte romerske borgere ble utpekt som statsfiender som med offentlig velsignelse kunne drepes. Eiendommene deres tilfalt statskassa, og morderne ble belønnet. I 80 fvt. ble det kunngjort at proskripsjonene var over, og at forbrytelser heretter skulle vurderes av domstolene.

Saken mot Roscius, som var tiltalt for drapet på sin egen far, var blant de første som kom opp. I sitt forsvar hevder Cicero å avsløre et komplott. Ifølge ham er det anklagerne selv som har drept den eldre Roscius og ført ham opp på en liste over statsfiender drept i slag (ikke de samme som proskripsjonslistene), for på den måten å kunne ta over hans eiendommer. De anklager nå sønnen for drapet de selv har begått, for slik å hindre ham i å vinne tilbake farens eiendommer.

Ciceros klient ble frikjent, men det er i dag umulig å vite om han virkelig var uskyldig. Forskernes interesse knytter seg i dag blant annet til talens retoriske strategi. Etter proskripsjonene var det et alminnelig ønske blant romere, og dermed i juryen, om at domstolene igjen skulle fungere på vanlig måte. Samtidig var det sterk motvilje mot diktatoren Sulla. Det ser ut til at Cicero, via en syndebukk, tilfredsstiller begge disse følelsene hos juryen. Han påstår nemlig at anklagerne, etter å ha drept Roscius, har inngått en avtale om fordeling av eiendommene med en viss Chrysogonus, et medlem av diktatoren Sullas stab som antakelig var både uviktig og dårlig likt blant romere flest. En frikjennelse av tiltalte kan dermed anses som et oppgjør med forholdene under Sulla.

Verkene Om taleren, Om staten, Om lovene (latinske titler: De oratore, De re publica, De legibus), opprinnelig i til sammen tolv bøker (ikke alle er bevart), ble til på 50-tallet fvt., i en periode da Cicero var lite politisk aktiv. Sjangeren er såkalt filosofisk dialog: Ekte personer plasseres i en fiktiv setting, der de diskuterer et filosofisk emne. Diskusjonen har ikke funnet sted i virkeligheten, men er ikke nødvendigvis usannsynlig.

De to første verkene har begge politikk som tema, og utspiller seg begge mot en bakgrunn av politisk krise i Roma (de fiktive datoene er henholdsvis en og to generasjoner før Ciceros samtid). Om taleren beskriver den ideelle taler, det vil si politiker, og et viktig spørsmål er hva slags faglig og filosofisk ballast denne personen skal ha. Om staten gjør derimot rede for den historiske utviklingen av Romas styresett. I begge dialogene synes utformingen av romersk politikk i Ciceros egen samtid å være et grunnleggende spørsmål.

Avslutningen av Om staten var lenge berømt: I et drømmesyn blir den romerske politikeren Scipio lovet evig ære og berømmelse for sin innsats for fellesskapet. Denne avslutningen var den eneste kjente delen av verket helt fram til 1819, da større deler av verket ble oppdaget i Vatikanet på en såkalt palimpsest (et manuskript der den opprinnelige teksten er blitt visket ut for å gi plass til en ny).

Om pliktene (De officiis) er et verk om moralfilosofi. Det handler om hvordan mennesker bør leve. Kanskje fordi det ble skrevet nokså raskt høsten 44 fvt., i tida etter mordet på Caesar, er verket ikke like elegant i stilen som andre tekster av Cicero. Det er adressert til sønnen Marcus, som på denne tiden studerte i Athen. Adresseringen er å forstå som en angivelse av en større og egentlig gruppe påtenkte lesere, nemlig den yngre delen av Romas elite, som på denne tida sto klare til å styre Roma etter at år med borgerkriger forhåpentligvis var omme. Det er disse Cicero håper å nå.

Verket er i tre bøker. Oppbygningen er enkel: Første bok definerer hva som er godt. Annen bok definerer hva som er nyttig. Tredje bok tar for seg hva man gjør når de to ser ut til å stå i strid med hverandre. Uttrykket «ser ut til» er her det rette, siden Cicero hevder at det nyttige til syvende og sist alltid er identisk med det gode. Det finnes altså ingen handling som virkelig er nyttig, som ikke også er god – og motsatt. Strukturen er springende og tanker gjentas for ofte, men to trekk har gjort at teksten senere er blitt mye lest.

Siden Cicero skriver for en kommende generasjon av ledende romere, tar den for seg slike etiske problemstillinger som man møter som embetsmann, offiser eller utøver av annen myndighet. Teksten gir dessuten flere praktiske eksempler. Dermed har man kunnet bruke Om pliktene som en lærebok i praktisk etikk for ledere av forskjellige slag, og det er blitt hevdet at i moderne tid, fram til slutten av 1700-tallet, var verket den mest leste teksten om etikk etter Det nye testamente.

Som filosof er Cicero eklektisk. Moralfilosofien hans er inspirert av den greske stoiske skolen, erkjennelsesfilosofien av den akademiske og skeptiske, og teologien av begge. Cicero understreket selv (i De finibus, 1.6) at han anvendte skjønn (iudicium) selv når han fulgte én autoritet.

I Om pliktene benytter han hovedsakelig den greske stoikeren Panaitios. Dette gjelder blant annet verkets versjon av de såkalte kardinaldydene (det vil si de viktigste gode egenskapene et menneske kan ha). Fra den tidligere filosofiske tradisjonen kjente man disse som egenskapene rettferdighet, mot, selvbeherskelse og klokhet. Cicero framhever, med Panaitios, det sosiale aspektet ved dem: å være rettferdig er også å være sjenerøs, å være modig er også å vie seg til det felles beste, å vise selvbeherskelse er også å tilpasse seg forskjellige situasjoner.

Fra Ciceros korrespondanse er om lag 900 brev bevart. De fleste er fra ham, rundt 100 er til ham. Det dreier seg om et utvalg, siden Cicero må ha sendt og fått langt flere brev enn dette. Vekten er på storpolitikk, med mange brev til ledere som Julius Caesar, Pompeius og Marcus Antonius. Disse forteller om historiske hendelser, men også om språk, stil og diplomati i Romas toppsjikt.

Det er også mange brev til familie og venner, og noen er skrevet mest for å hilse, da man jo på Ciceros tid ikke hadde telefon.

Av skriftene som er nevnt i denne artikkelen finnes Om stoffsamling på engelsk ved Harry Mortimer Hubbell (1949) og fransk ved Guy Achard (1994), begge med latinsk originaltekst. For Roscius finnes på norsk ved Henning Mørland (1971). Talen finnes på latin og med engelsk innledning og kommentar i Andrew R. Dyck (2010), Cicero: Pro Sexto Roscio.

Ciceros retoriske verker, inkludert Om taleren (men med unntak for Om stoffsamling),foreligger i latinsk original og dansk oversettelse ved Thure Hastrup, Mogens Leisner-Jensen og Jacob Isager (1979–1982). Om taleren finnes på svensk ved Birger Bergh (Om talaren, 2008–2009). De filosofiske verkene foreligger i latinsk original og dansk oversettelse ved Franz Blatt, Hastrup og Per Krarup (1969–1972).

Om pliktene foreligger på norsk ved Mørland (1971), på engelsk ved Miriam Griffin og Margaret Atkins (On duties, 1991). Et utvalg av Ciceros retoriske og filosofiske verker finnes på norsk ved Hermund Slaattelid (1995).

Ciceros brev foreligger i latinsk original og engelsk oversettelse ved Shackleton Bailey (Letters to Atticus, 1999; Letters to friends, 2001; Letters to Quintus and Brutus, 2002). Det finnes også to utvalg på norsk, ved Jørgen Ording (1969) og Mørland (1973).

• Cicero
• Romerriket
• retorikk
• latinsk litteratur