Skole og utdanning i Italia

For barn under tre år eksisterer et barnehagetilbud (servizi educativi per l'infanzia) som 52,3 prosent av barna benytter seg av (2020), særlig ved å besøke en barnehage for småbarn (asilo nido/nido d’infanzi), men det er for eksempel også mulig å bruke dagmamma eller familiebarnehage. Det finnes både statlige og private barnehager, og tilbudet er ikke gratis.

Førskolen (la scuola dell’infanzia) er et tilbud som vanligvis gjelder barn mellom tre og seks år og er i utgangspunkt gratis i de statlige førskolene, skjønt at blant annet kostnader for måltider kan oppstå. Nesten alle italienske barn (94,6 prosent i 2021) går i førskolen.

Den første syklusen i det italienske utdanningssystemet består av barneskolen (la scuola primaria) og ungdomsskolen (la scuola secondaria di primo grado). Elevene begynner når de er seks år og avslutter barneskolen når de er elleve. Ungdomsskolen er treårig, og avsluttes når elevene er 14 år.

Elevene lærer engelsk fra det første året på barneskolen. Fra ungdomsskolen er det obligatorisk med et fremmedspråk i tillegg til engelsk, som regel fransk, spansk eller tysk. I de områdene der ett av de 12 minoritetsspråkene snakkes, kan skolene bestemme lokalt på hvilken måte de undervises. Katolsk kristendomsundervisning må tilbys i den italienske skolen, men det er mulig å få fritak fra dette faget og å få alternativ undervisning i stedet. Italienske elever har også samfunnsopplæring, med fokus på blant annet den italienske grunnloven, bærekraft og digitale teknologier.

Skoleåret skal ha minimum 200 skoledager. Skoledagen i grunnskolen varer som regel fra 8 til 16 mandag til fredag, skjønt at elevene ikke alltid har undervisning på ettermiddagen. Mange steder er det også skole lørdager. Elevene kan ha enten 24 timer, 27 til 30 timer per uke (uten lunsj) eller 40 timer (med lunsj) undervisning per uke. Fra ungdomsskolen har elevene minst 30 timer undervisning per uke. Italia er blant de landene i den industrialiserte verden som har flest undervisningstimer for elever i grunnskolen.

På slutten av ungdomsskolen avlegger elevene en nasjonal eksamen i fagene italiensk, matematikk og fremmedspråk.

Italienske elever ligger litt under OECD-gjennomsnittet i PISA-undersøkelsen 2018 både med tanke på lese-, matematikk- og naturfagferdigheter.

Helt siden samlingen av Italia har det vært en betydelig forskjell mellom nord og sør når det gjelder resultater i utdanningssektoren. Eksamensresultater og resultater fra internasjonale undersøkelser avslører store regionale forskjeller. PISA-undersøkelsen fra 2018 viste at Italia lå rett under OECD-gjennomsnittet i matematikk, men Trentino-Alto lå på høyde med de landene i Europa som oppnådde de beste resultatene i undersøkelsen. Resultatene fra Sardinia derimot var tilsvarende resultatene fra Hellas og Tyrkia. Regionale forskjeller er også synlige med tanke på hvor mange av elevene fullfører videregående utdanning. For eksempel fullfører 9,6 prosent av elevene ikke skolen nordøst i landet, mens 21,2 prosent av elevene ikke fullfører på Sicilia (2021).

Ellers preger også sosioøkonomiske forskjeller og forskjeller mellom elever med og uten innvandringsbakgrunn systemet.

Videregående skole (la scuola secondaria di secondo grado) er femårig og varer fra elevene er 14 til 19 år. Det er bare de to første årene som er obligatoriske. Rundt 50 prosent av elevene velger allmenn studieforberedende utdanningsprogram (liceo); her finnes det seks forskjellige retninger å velge mellom: kunst, klassiske fag, naturfag, språk, musikk og dans samt humaniora (som inkluderer samfunnsfag og økonomi). Teknisk videregående skole (istituto tecnico) velges av cirka 30 prosent av elevene, mens 20 prosent velger yrkesfaglig utdanningsprogram (istituto professionale). De to sistnevnte beskrives under yrkesfaglig utdanning.

Alle videregående skoler gir studiekompetanse. På slutten av den videregående skolen avlegger elevene en avslutningseksamen dens fag er avhengige av linjen eleven har gått.

83,5 prosent av elevene fullfører videregående utdanning (aldersgruppe 20-24-år, 2021).

De tekniske skolene på videregående nivå tilbyr utdanning i 11 forskjellige linjer, for eksempel turisme, transport og logistikk, klesdesign og jordbruk. De yrkesfaglige skolene tilbyr også 11 linjer, blant annet jordbruk, drift og teknisk assistanse, helse- og sosisale tjenester og optiker.

Ved siden av de tekniske og yrkesfaglige videregående skolene finnes det også tre- eller fireårig yrkesfaglig utdanning på regionalt nivå (istruzione e formazione professionale - IFP) med høyere praksisandel og målsetningen å gi elevene fortere tilgang til jobbmarkedet. Det finnes mulighet for å ta høyere utdanning etter å ha fullført fireårig IFP hvis man tar et ekstra regionalt overgangsår etterpå og avlegger den statlige avslutningseksamenen.

Høyere yrkesfaglige utdanning tilbys gjennom IFTS-systemet (istruzione e formazione tecnica superiore, ettårige kurs, 800 til 1000 timer) og andre kortere regionale kurs. Fra 2008 finnes også toårige kurs for høyere yrkesfaglige utdanning, såkalte ITS-kurs (istruzione tecnica superiore), og fra 2022 ITS-akademier som tilbyr en treårig utdanning tilsvarende bachelorgrad.

Det er 97 universiteter i Italia hvorav 67 er statlige, videre 145 høyskoler for kunst, musikk og dans (AFAM, alta formazione artistica, musicale e coreutica) hvorav 82 er statlige, og 118 ITS-akademier for høyere teknisk utdanning (sistema terziario di istruzione tecnologica superiore) (2022). Spesialskoler, for eksempel for restaurering av mosaikker, tilbyr en utdannelse som tilsvarer omtrent en universitetsutdannelse, men faller under kulturdepartementet. For å få studiekompetanse må man ha fullført videregående skole.

Universitetsutdanningen er inndelt i tre nivåer: Det første nivået er laurea (bachelor), som oppnås etter tre års studier. Etter ytterligere to års studier kan man oppnå laurea magistrale (master) og til slutt kan man ta en treårig forskerutdannelse (dottorato di ricerca). Enkelte studier er bygd opp som fem- eller seksårige studier, som arkitektur, jus, odontologi og medisin.

Det største universitetet i Italia er La Sapienza (grunnlagt 1303) i Roma, med rundt 120 000 studenter, som også regnes som det største universitetet i Europa. I internasjonale rankinger ligger italienske universiteter ikke helt på toppen (vanligvis ingen blant de 100 beste universiteter i verden), men er ganske tallrike på listene og kan være blant de beste i verden på enkelte områder. Et godt rykte har ved siden av La Sapienza blant annet universitetene i Bologna (1088), Padova (1222), Pisa (1343) og flere av universitetene i Milano.

Italienske universiteter kan kreve studiegebyrer. Disse ligger vanligvis mellom 500 og 4000 Euro per år ved offentlige universiteter. Gebyrene kan være avhengige av hva man studierer, familiens inntekt og studentens geografiske bakgrunn. De har økt med gjennomsnittlig 29 prosent i løpet av ti år (fra 2009/10 til 2019/2020).

Få italienere fullfører høyere utdanning (28 prosent i 2021, aldersgruppe 25 til 34 år), sammenlignet med OECD-gjennomsnittet (47 prosent).

84 449 italienske studenter studerer i utlandet, særlig i Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Spania, Sveits og USA. I forbindelse med Brexit og innføring av høyere studiegebyrer for europeiske studenter må det trolig regnes med nedgang av italienske studenter i Storbritannia. Samtidig studerer 58 508 utenlandske studenter i Italia, spesielt studenter fra Kina, India, Iran og Tyrkia (2021/2022).

Ved samlingen av Italia i 1870 var andelen analfabeter i landet høy, særlig i Sør-Italia. Til tross for innføring av skoleplikt for alle barn i perioden etter samlingen, forble analfabetismen et problem i det italienske samfunnet til langt ut på 1900-tallet. Selv om skolen var obligatorisk for alle, var det først og fremst barn som bodde i urbane strøk som fikk et fullgodt undervisningstilbud, mens det tok lang tid før barn på landet fikk det samme tilbudet.

Under fascismen ble det gjennomført større reformer i utdanningspolitikken, anført av den kjente filosofen Giovanni Gentile, som ble utnevnt til utdanningsminister i 1922. Det ble innført opplæringsplikt for alle barn til fylte 14 år, og det ble opprettet spesialskoler for elever med spesielle behov, for eksempel for blinde og døve. Antallet analfabeter ble betydelig redusert i denne perioden, fra omtrent 35 prosent i 1920 til omtrent 13 prosent ved slutten av Andre verdenskrig. Analfabetismen forble likevel relativt høy også i etterkrigstiden, sammenlignet med andre industrialiserte land.

Tiårig obligatorisk skolegang for alle mellom 6 og 16 år ble innført i 2007.

Institusjonene for høyere utdanning har en lang og rik historie i Italia. Universitetet i Bologna regnes som det eldste universitetet i verden, grunnlagt i 1088. I løpet av 1200-tallet ble det grunnlagt en rekke universiteter i byer på den italienske halvøy, blant dem Parma, Modena, Padova, Napoli, Siena og Macerata.

• utdanning
• Økonomi og næringsliv i Italia
• Italias befolkning
• Språk i Italia
• Italias historie
• Italias historie fra 1945 til 1990
• Italias historie etter 1990

• Eurydice: Italy (Offisielle EU-presentasjon av landets utdanningssystemet, engelsk)
• CEDEFOP: Italy (Offisielle EU-presentasjon av yrkesfaglig utdanning i landet, engelsk)
• European Commission: Education and Training Monitor 2022 Country Report Italy (utdanningsssytemet målt mot EU-mål, engelsk)
• OECD Education GPS: Italy (blant annet oversikt over utdanningssystemet, PISA-data, engelsk)
• UNESCO World Inequality Database: Italy (engelsk)
• Mercator European Research Centre on Multilingualism and Language Learning: Regional Dossiers (engelske pdf-filer om minoritetsspråkene albansk, friulisk, ladinsk, slovensk og tysk i utdanningssystemet)
• Italias utdanningsdepartementet (kun italiensk)
• Departementet for høyere utdanning og forskning (kun italiensk)
• Instituto Nazionale di Statistica (italiensk SSB, italiensk og engelsk)

• Cappa, Carlo (2015): Italy: Transitions and Change. I: Corner, Trevor (redaktør): Education in the European Union: Pre-2003 Member States. London; New York: Bloomsbury Academic. S. 201-226. Les artikkelen i Internet Archive
• Marraro, Howard R. (1936): The New Education In Italy. New York: S. F. Vanni, Inc. Les boka i Internet Archive
• Minio-Paluello, L. (1946): Education In Fascist Italy. Oxford: Oxford University Press. Les boka i Internet Archive
• Montgomery, Walter A. (1919): Education in Italy. Washington: Government Printing Office. Les boka i Internet Archive