Skole og utdanning i India

Utdanningssystemet i India består av åtte år grunnskole, to år ungdomsskole, to år videregående opplæring og tre år høyere utdanning. India har ett av de største utdanningssystemene på verdensbasis med over én og en halv million skoler, over åtte millioner lærere og over 250 millioner barn fra ulike sosioøkonomiske bakgrunner.

Etter uavhengigheten i 1947 har India som en sekulær stat gjort store framsteg for å sikre reell tilgang til utdanning for landets befolkning. Dette har også vært sentralt for å sikre landet god økonomisk utvikling. Grunnloven slår fast at delstatene har ansvaret for at alle barn mellom seks og fjorten år skal ha gratis og obligatorisk skolegang. Det skal gis like utdanningsmuligheter for alle, skolen skal være gratis, og den skal gi spesielt vern til dem som tilhører språklige eller religiøse minoriteter.

Etter at den lovfestede retten til gratis og obligatorisk utdanning kom i 2009, har stadig flere barn begynt på skolen. Over 96 prosent av barn fra seks til fjorten år ble registrert som elever i 2019 (UNESCO). Ifølge beregninger fra UNESCO var vel 25 prosent av befolkningen over femten år analfabeter i 2018, men det er store geografiske og kjønnsmessige forskjeller.

India har i dag et utdanningssystem med store kontraster; det finnes fremragende vitenskapelig og teknisk fremgang, samtidig som landet har massiv analfabetisme og et skolesystem hvor mange barn faller fra.

Tilgang og kvalitet på utdanning i India varierer enormt, fra vel utrustede offentlige skoler etter britisk mønster og skoler som er drevet etter Mahatma Gandhis utdanningsideer, til skoler uten utdannede lærere og lærebøker. Skolesystemet i India har vært i krise over lang tid, noe som blir godt dokumentert av årlige rapportert fra landets ledende organisasjon innen utdanning i India (Pratham). Den årlige rapporten fra 2020 fastslo at kun 44 prosent av barna i 5. klasse er i stand til å lese en tekst som hører til pensum for 2. klasse, til tross for myndighetenes mål om at alle barn i grunnskolen skal lære å lese, skrive og regne innen 2025.

En av de store årsakene til at mange indiske barn ikke klarer å lære seg grunnleggende skrive- og leseferdigheter er landets utallige språk. Dette bidrar til at mange barn lærer alfabetet på et språk de selv ikke kjenner godt, og som er bygget opp annerledes enn morsmålet de snakker. For hvert nye språk de introduseres til kommer også et nytt alfabet. Undervisningsspråk er et sensitivt tema i India, både på grunn av at det eksisterer så mange ulike språk i landet og fordi det å ha god språkkompetanse på flere språk er nødvendig og ettertraktet på jobbmarkedet. I den siste utdanningsstrategien fra indiske myndigheter har fokuset blitt endret fra å få barn i skolen til å sikre at barna lærer i skolen. Å sørge for at barna tidlig får undervisning på sitt morsmål sees på som et viktig tiltak for å sikre at alle barn i India lærer seg å lese og skrive før de fullfører 3. klasse.

Det er en stor utfordring at mange barn dropper ut av skolen før de blir ferdige. Om lag 6 millioner barn er ute av skolen, og en majoritet av disse kommer fra marginaliserte samfunn. Flertallet av disse barna kommer fra delstatene Uttar Pradesh, Rajasthan, Bihar, Madhya Pradesh, Odisha og Vest-Bengal. Det er også utfordringer knyttet til utilstrekkelige undervisningsforhold som bidrar til at barn forlater skolen. Lærermangel har lenge vært en utfordring i India. I følge myndighetenes egne tall har over 92 000 skoler i India kun én lærer hver. Tidlige barneekteskap og utstrakt bruk av barnearbeid i India bidrar også til at mange barn holdes vekke fra skolebenken. Myndighetenes innføring av skolemat har bidratt til å holde flere på skolen. Indias skolemåltidsprogram er det største av sitt slag i verden.