Skole og utdanning i Bangladesh

Utdanningssystemet blir styrt fra sentralt hold av utdanningsdepartementet i hovedstaden Dhaka. Departementet har også ansvar for arbeidet til en rekke direktorater, som direktoratene for videregående opplæring, høyere utdanning, fagskoleutdanning og nasjonalt pensum. I tillegg til utdanningsdepartementet finnes det et eget departement for grunnskoleutdanning og uformell utdanning for barn og unge som har droppet ut av skolen. Dette departementet har hundrevis av lokale kontorer som opererer i hele landet.

Kjernen i utdanningspolitikken i Bangladesh har vært å øke tilgang, samt å bidra til bedre kvalitet i utdanningen. Myndighetene i Bangladesh vedtok i 2010 en ambisiøs nasjonal utdanningsplan som blant annet introduserte ett år obligatorisk førskole og utvidet lengden på obligatorisk grunnskole frem til åttende trinn, etterfulgt av fire år med videregående opplæring fra og med starten av 2011. Før dette varte den obligatoriske grunnskolen kun frem til femte trinn. Som følge av den nasjonale utdanningsplanen har også et felles grunnskolepensum blitt etablert, samt gjennomføringen av nasjonale prøver ved slutten av femte og åttende trinn.

Innrulleringen av barn i grunnskolen har økt betraktelig de siste tiårene, fra om lag 60 prosent på midten av 80-tallet til over 90 prosent i dag (UNESCO). I 2018 var den fullstendige innrulleringen til grunnskolen på 116 prosent, dette inkluderer også eldre eller yngre elever utenfor den aktuelle aldersgruppen av barn i grunnskolen. I 2010 (siste tilgjengelige tall) var 90 prosent av barna i den aktuelle aldersgruppen innrullert. I 2018 begynte 66,5 prosent av den aktuelle aldersgruppen på ungdomsskolen og videregående skole. Det var en liten overvekt av jenter blant disse. I 2018 ble det innrullert cirka 20 prosent i høyere utdanning

I 2018 ble det anslått at 72 prosent av den voksne befolkningen over 15 år er lese- og skrivekyndige, blant unge fra 15 til 24 år gjelder dette 93 prosent (UNESCO). Det anslås at om lag 26 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter i 2019.

I nyere tid har myndighetene blant annet tatt initiativ til å bygge tusenvis av skoler, hovedsakelig i rurale områder, og de har bidratt med økte ressurser for å forbedre utdanningssystemet. På tross av dette gjenstår det stadig utfordringer knyttet til implementeringen av myndighetenes utdanningspolitikk, særlig på grunn av stadig utilstrekkelig finansiering og dårlig infrastruktur. Mange klasserom er overfylte av elever, og mange lærere har lite eller ingen formell utdanning. Høyt frafall i skolen er også en stor utfordring.

Ved siden av det offentlige skolesystemet finnes det et privat, religiøst utdanningssystem, kalt Madrasha-systemet. Dette systemet går tilbake til før kolonitiden og driftes i dag enten som uavhengige skoler dedikert til studier i islam eller som statlig regulerte institusjoner som underviser det nasjonale skolepensumet i tillegg til religiøse studier. De sistnevnte mottar statlig støtte. Madrashaskolene tilbyr utdanning på grunnskole-, ungdomsskole- og videregående nivå. Kun noen få madrasha tilbyr høyere utdanning på bachelor og masternivå.

Utdanning er gratis og obligatorisk i Bangladesh frem til åttende trinn. Barna starter på skolen når de er seks år gamle. Det forventes at barna har gått på minst ett år førskole fra de er fem år eller mindre. Ifølge tall fra UNESCO gikk 40 prosent av barna på førskole i 2018. De fleste førskolene i Bangladesh drives av private institusjoner, som ikke-statlige organisasjoner, moskeer, eller lokale organisasjoner og sentre som er tilknyttet barneskolene. I løpet av de siste årene har det blitt utarbeidet et eget nasjonalt pensum for førskolene. I grunnskolen undervises det i fag som bengali, engelsk, matematikk, naturfag og samfunnsfag.

Innrulleringen av elever er økende, men det gjenstår fremdeles utfordringer for å sikre reell tilgang til god utdanning for alle barn. Særlig i rurale strøk er mange av skolene i dårlig stand eller utenfor rekkevidde. Det er også risiko for at barn dropper ut av skolen fordi de må hjelpe familien som arbeidskraft, ofte innenfor jordbruket.

Ungdomsskolen er toårig og består av niende og tiende trinn. Opptak til ungdomsskolen er konkurransepreget og basert på resultatene fra vitnemålet fra grunnskolen.

Den videregående skolen er også toårig og består av ellevte og tolvte trinn. Elevene kan her velge mellom en allmennfaglig, religiøs (madrasha) eller yrkesfaglig linje. Hver linje tilbyr ulike muligheter for spesialisering. Den allmennfaglige linjen inkluderer for eksempel humaniora, samfunnsfag, naturfag og næringsrettede fag. Alle linjene har et kjernepensum til felles bestående av bengali, studier om Bangladesh, engelsk, matematikk og informasjonsteknologi.

I motsetning til i grunnskolen, hvor om lag 80 prosent går i den offentlige skolen, innrulleres majoriteten av elever ved private institusjoner for videre utdanning hvor de må betale skolepenger. Over 90 prosent går på private institusjoner, noe som er blant den høyeste andelen på verdensbasis. Andelen skolepenger har økt betraktelig i løpet av de siste årene. I et forsøk på å lempe på kostnadene bestemte myndighetene i Bangladesh seg for å hindre nye økninger og tilby stipender, særlig til jenter fra rurale strøk. Mange av de private institusjonene får dekket fasiliteter, utstyr, læremateriell og utgifter til lærerlønninger av myndighetene.

Det har vært en stor økning av elever i ungdomsskole og videregående skole. Det er en utfordring at mange dropper ut av skolen – dette gjelder i noe større grad jenter, som ofte dropper ut på grunn av tidlig ekteskap eller mangel på støtte fra foreldrene.

På ungdomsskole- og videregående nivå finnes det et økende antall internasjonale skoler som tilbyr utenlandsk pensum. Det finnes også om lag 20 000 private og religiøse skoler, madrashas, som innrullerer flere millioner elever og studenter årlig.

Det høyere utdanningssystemet i Bangladesh er inndelt etter bachelor-, master- og doktorgrader. De fleste bachelorprogrammene ved offentlige universiteter varer i tre eller fire år, med unntak av lengre femårige programmer for disipliner som medisin eller arkitektutdanning. Masterprogrammene ved offentlige universiteter har en varighet på ett eller ett og et halvt år. Ved de private institusjonene er varigheten på masterprogrammene vanligvis to år. Doktorgradsprogrammer tilbys kun ved offentlige universiteter og har en varighet fra to til fem år.

Opptakskriteriene varierer mellom institusjoner og fakulteter. Alle offentlige høyere utdanningsinstitusjoner må ta i bruk sentraliserte opptakseksamener i samsvar med den nasjonale utdanningsplanen.

På grunn av et større fokus på utdanning har andelen av unge som søker seg til høyere utdanning i Bangladesh økt betraktelig. Dette er en utfordring for de offentlige universitetene som ikke har kapasitet til å imøtekomme det stadig voksende studenttallet. Det finnes liten tilgang til god høyere utdanning i Bangladesh, og det er høy konkurranse om studieplassene.

Mange av høgskolene (colleges) er tilknyttet Bangladesh sitt nasjonale universitet, som ble etablert i 1992. Det nasjonale universitetet er det største høyere utdanningsnettverket i landet med om lag 2,8 millioner studenter ved over 2000 private høgskoler i hele landet. Høgskoler kan tilknyttes det nasjonale universitetet dersom de har vært i drift i minimum tre år og tilfredsstiller spesifikke krav, som utdannet personell og gode fasiliteter. Disse høgskolene tilbyr vanligvis treårige bachelorprogrammer. Høgskolene tar mindre skolepenger enn universitetene og har større representasjon av studenter fra fattige familier.

I tillegg til det nasjonale universitetet finnes det i overkant av 40 offentlige universiteter og over 100 private universiteter som er akkreditert av myndighetene. De fleste offentlige universiteter tilbyr en rekke studieprogrammer, samtidig som noen spesialiserer seg innenfor spesifikke fagfelt. Noen av de største og eldste universitetene i Bangladesh er Universitetet i Dhaka, «the Bangladesh University of Engineering and Technology», universitetet i Rajshahi, og Bangladesh Open University (BOU). Sistnevnte er et offentlig universitet som ble etablert i 1992 og er et av verdens største universiteter med over 500 000 studenter innrullert. BOU tilbyr bachelor- og masterprogrammer i tillegg til fjernundervisning for studenter.

En rask vekst i private høyere utdanningsinstitusjoner i landet skyldes mangelen på studieplasser samt at myndighetene vedtok en ny lovgivning for private universiteter i 2010. Det første private universitetet, North South University, ble etablert i 1992. De første private universitetene startet som spesialiserte institusjoner, men tilbyr i dag mange ulike disipliner. De fleste private institusjonene er små og holder til i byene Dhaka og Chittagong. De private høyere utdanningsinstitusjonene skal etter loven fungere som ikke-kommersielle institusjoner. I motsetning til offentlige universiteter kan private institusjoner ikke tilby doktorgradsprogrammer. Det anslås at om lag en tredjedel av landets studenter er innrullert i private høyere utdanningsinstitusjoner (UNESCO).

Bangladesh har et eget offentlig organ for kvalitetssikring av høyere utdanning, kalt «The University Grants Commission» (UGC), som ble opprettet i 1973. Dette er et uavhengig organ som er underlagt utdanningsdepartementet. UGC forvalter statlige midler som tildeles offentlige universiteter som møter kvalitetskriterier. Organet har også en rolle i å overvåke og regulere private universiteter. UCG har i senere tid slått ned på en rekke private universiteter som har tilbudt uautoriserte vitnemål og drevet ulovlige campuser. Det eksisterer stadig mange uautoriserte høyere utdanningsinstitusjoner som operer utenfor loven.

Det moderne utdanningssystemet i Bangladesh har i stor grad blitt formet av Storbritannia og landets fortid som tidligere britisk koloni. På slutten av 1800-tallet etablerte britene de første vestlige høyere utdanninginstitusjonene i landet. Tidlig på 1900-tallet ble engelsk obligatorisk fag ved videregående opplæring og gjort til et krav for å søke videre til høyere utdanning.

Da Bangladesh fikk sin uavhengighet fra britene i 1947, var landet del av Pakistan, hvor urdu var det nasjonale språket, og undervisningsspråk i de offentlige skolene. Islamsk undervisning var også del av den offentlige skolen. Utdanningssystemet på denne tiden var svært elitistisk og lyktes ikke i å bidra til at majoriteten av befolkningen fikk utdanning. Først i 1956 ble bengali inkludert som et av Pakistans offisielle språk. Språklig diskriminering, stor sosial og økonomisk ulikhet og politisk marginalisering var blant grobunnen for konflikten som bidro til Bangladesh sin frigjøring da landet ble løsrevet fra Pakistan i 1971.

Etter uavhengigheten ble det introdusert et sekulært utdanningssystem med bengali som undervisningsspråk. Islam i undervisningen har vært omstridt etter dette. På 80-tallet ble islam gjeninnført som statlig religion av militære myndigheter, og dette påvirket utdanningssystemet. På 90-tallet, da landet ble demokratisert på nytt, ble det sekulære utdanningssystemet igjen styrket.

• Bangladesh
• Bangladesh' historie
• Bangladesh' befolkning
• Utdanning

• UNESCO: Statistikk om Bangladesh
• Verdensbanken: Statistikk om Bangladesh
• Utdanningsdepartementet: "National Education Policy 2010"
• Utdanningsdepartementet i Bangladesh: Hjemmeside