Skole og utdanning i Australia

Australia har et desentralisert skolesystem. De seks delstatene og ti territoriene er i utgangspunktet ansvarlig for all utdanning, skjønt at territoriene har en varierende grad av selvstyre. Forskjellene delstatene imellom er ikke særlig store.

Utdanningspolitikken koordineres av det sentrale utdanningsdepartementet, og delstatene, territoriene og den nasjonale regjeringen blir enige om felles målsettinger. Siden 2008 utvikler utdanningsdepartementet overordnete læreplaner som delstatene implementerer hver for seg i sine egne læreplaner.

Skolene finansieres som en kombinasjon av statlige midler fra regjeringen i Canberra, midler fra delstatene og territoriene og private bidrag, for eksempel i form av skolegebyrer. Delstatene betaler størsteparten av utgiftene for offentlige skoler, regjeringen betaler størsteparten av utgiftene for private skoler. De fleste skolene mottar privat finansiering i en eller annen form; hos de statlige skolene er denne frivillig og bidraget lavt, hos de private varierer gebyrene og bestemmes av skolene i samråd med foreldrene. Skoler kan også motta private midler fra for eksempel stiftelser, foreldreorganisasjoner, som arv, donasjoner, i form av renter og så videre.

Nesten to tredjedeler av elevene (64,5 prosent i 2022) går på offentlige skoler, resten går på private skoler, hvor katolske skoler (19,7 prosent) har en noe større andel enn uavhengige privatskoler (15,9 prosent). En lærer underviser i gjennomsnitt 13,1 barn (2022).

Staten subsidierer også høyskoler og universiteter som i større grad finansieres av studiegebyrer samt tilbyr studentene studielån.

Førskoletilbudene subsidieres av staten i form av tilskudd til anerkjente tilbydere, men foreldrene betaler også. Gjennomsnittlig koster en time barnepass 11,20 australske dollar, men mer enn to tredjedeler av barna (68 prosent) betaler fire dollar eller mindre for en time i barnehage etter at subsidiene er fratrukket (2022). Omtrent hvert tredje barn under ett år går i barnehage eller i et tilsvarende tilbud. Totalt går omtrent hvert andre barn mellom null og fem år i barnehage eller bruker et annet førskoletilbud (2022).

Barnehagebarn tilbringer i gjennomsnitt 32 timer i barnehagen per uke (2022). Om man tar utgangspunkt i alle barn så er de i gjennomsnitt under tilsyn 26,6 timer per uke.

Barna begynner i skolen når de er fem år gamle, de besøker da introduksjonsåret som forbereder dem til videre skolebesøk. Resten av barneskoletiden er seksårig.

Det sentrale utdanningsdepartementet har utviklet åtte sentrale læringsområder som alle elever får undervisning i: engelsk, matematikk, naturfag, humaniora og samfunnsfag, kunst / musikk / dans / teater, teknologi, helse og kroppsøving samt fremmedspråk. Det finnes også sju felles ferdigheter barna skal utvikle, for eksempel leseferdigheter og digitale ferdigheter, og tre interdisiplinære prioriteringer: urbefolkningens historie og kultur, Asia og Australias forhold til Asia samt bærekraft. Det er opp til delstatene hvordan dette implementeres i de forskjellige delstatslæreplanene.

Undervisningsspråket er engelsk. Teoretisk sett har elevene mulighet til å lære flere språk i Australia, deriblant aboriginer-språk og språk til folkegrupper fra Torresstredet, men i praksis lærer 64 prosent av de australske 15-åringene ikke noe fremmedspråk i det hele tatt; dette er den høyeste andelen blant 64 deltakerland i PISA-undersøkelsen (OECD-gjennomsnitt: tolv prosent, 2018). Kun åtte prosent av elevene lærer to eller flere språk (OECD-gjennomsnitt: 50 prosent), og ganske få elever (ti prosent i 2019) lærer et fremmedspråk det siste året i skolen. De vanligste fremmedspråkene i den australske skolen er japansk, fransk, tysk, mandarin, indonesisk og italiensk.

Videregående skole er ikke obligatorisk, men 80,5 prosent av elevene fullførte de to siste årene av skolegangen i 2022. Dette er færre enn i rekordåret 2017 da 84,8 prosent av elevene fullførte videregående opplæring, men fortsatt flere enn for ti år siden (79,9 prosent i 2012).

Det finnes både betydelige geografiske, sosioøkonomiske og skoletype-relaterte forskjeller med tanke på hvor mange elever som fullfører videregående skole. For eksempel fullfører flere elever som går på uavhengige privatskoler (94,2 prosent) enn elever ved katolske skoler (80,9 prosent) og offentlige skoler (76 prosent, 2022). Elever i Sør-Australia har større sannsynlighet for å fullføre (88,3 prosent) enn elever i Nordterritoriet (54,2 prosent, 2022). Aboriginer og urfolk fra Torresstredet, som i forholdsvis stor grad bor i Nordterritoriet, har vesentlig lavere sannsynlighet (56,9 prosent i 2022) for å fullføre enn majoritetsbefolkningen.

Det finnes totalt 15 skolefag fra fagområdene engelsk, matematikk, naturfag, historie og geografi som er felles for alle delstater og territorier og utgjør kjernen av læreplanen. I tillegg kommer fag fra andre fagområder som fremmedspråk, kunst og musikk, kroppsøving samt yrkesfag. Elevene har mulighet til å tilpasse timeplanen og velge valgfag. For å fullføre videregående skole må elevene ha samlet et visst antall studiepoeng fra de forskjellige fagområdene og – i store deler av landet – avlagt en avslutningseksamen som inngår i beregningen av Australian Tertiary Admission Rank (ATAR) som universitetene benytter seg av når de skal ta opp studenter.

Yrkesfaglig utdanning (Vocational Education and Training, VET) finnes både som videregående opplæring og på høyere nivåer. Den er kompetansebasert, har et stort fokus på praktiske ferdigheter og tilbys vanligvis ved RTOer (Registered Training Organizations). RTOer omfatter både private tilbydere, tekniske og andre høyskoler (TAFE) som blir drevet av delstatene, skoler, kommunale tilbydere, universiteter og bedrifter som først og fremst tilbyr yrkesfaglig utdanning til sine ansatte. De to viktigste typer RTOer er private tilbydere (59 prosent av studentene) og TAFEr (32 prosent av studentene, 2020).

Totalt hadde landet 3519 RTOer og 3,9 millioner yrkesfaglige elever og studenter i 2020.

Høyere utdanning tilbys ved 42 australske universiteter, 2 filialer av internasjonale universiteter, 152 institutter for høyere utdanning og 5 høyskoler, som alle er registrert hos TEQSA, det australske byrået for standarder og kvalitet innen høyere utdanning (2023). Institusjonene har til sammen cirka 1,6 millioner studenter (2021).

Universitetene er uavhengige og trenger ikke ekstern kvalitetssikring for enkelte studieprogrammer. De aller fleste universitetene er offentlige, blant de andre institusjonene finnes det en god del private. Selv ved de offentlige universitetene er ikke studieprogrammene gratis, og både australske og internasjonale studenter betaler studiegebyrer.

For australske studenter finnes det maksimale gebyrer avhengig av fagfeltet de studerer; regjeringen prøver på denne måten til en viss grad å påvirke studentenes studievalg i en ønsket retning. Studiegebyrene bidrar til at ungdommer fra fattigere kår har mindre sannsynlighet for å fullføre en universitetsgrad enn ungdommer med rike foreldre: I 2015 kunne bare 34 prosent av de fattigste elevene forvente å fullføre en universitetsgrad mot 77 prosent av de rikeste. Gebyrene for internasjonale studenter er vesentlig høyere enn gebyrene for australiere og ligger mellom cirka 25 000 og 50 000 australske dollar per år.

Åtte av de største universitetene har slått seg sammen som foretak Group of Eight i 1999, blant annet for å kunne drive lobbyvirksomhet og sikre seg forskningsmidler. Medlemsuniversitetene skårer høyt i internasjonale rankinger som Times Higher Education Ranking og QS World University Rankings; de er vanligvis blant topp 100 i verden. Disse åtte universitetene er University of Sydney (grunnlagt i 1850, landets eldste), University of Melbourne (1853), University of Adelaide (1874), University of Queensland (1909), University of Western Australia (1911), Australian National University (1946), University of New South Wales (1949) og Monash University (1958).

Commonwealth-regjeringen bidrar siden 1970-tallet til finansieringen av skolene.

Siden begynnelsen av 1990-årene har det vært et sterkt fokus på utdanning i Australia, og spesielt på forholdet mellom utdanning og arbeidsliv.

• utdanning
• Australias befolkning
• Økonomi og næringsliv i Australia
• Australias historie

• WENR Education System Profiles: Education in Australia (2017, engelsk)
• OECD Education GPS: Australia (oversikt over utdanningssystemet og PISA-data, engelsk)
• OECD Education Policy Outlook in Australia (utdanningssystemet i en internasjonal kontekst, 2023, engelsk)
• OECD iLibrary: Australia’s landscape of vocational education and training providers (engelsk)
• UNESCOs oversiktsside for Australia (engelsk)
• UNESCOs statistikkside (engelsk)
• Australske læreplaner (engelsk)
• National Centre for Vocational Education Research (engelsk)
• Study Australia (offisielle regjeringsside for potensielle studenter, engelsk)
• Universities Australia (foreningen av australske universiteter, engelsk)
• Nettside over universitetene i Australia (med blant annet rankinger, engelsk)
• ICEF Monitor: Australia (artikler om studentmobilitet, engelsk)
• Australian Government: Department for Education (engelsk)
• Australian Institute of Health and Welfare: Australia's welfare snapshots (velg Education and skills; engelsk)
• Australian Bureau of Statistics: Education (australsk SSB, engelsk)
• Australian National Museum of Education ved University of Canberra (engelsk)
• Dictionary of Educational History in Australia and New Zealand (DEHANZ, engelsk)

• Austin, Albert Gordon (1976): Australian Education, 1788–1900: Church, State, and Public Education in Colonial Australia. Greenwood Press, Westport (Connecticut). Les boka i Internet Archive
• Campbell, Craig og Proctor, Helen (2014): A History of Australian Schooling. Allen & Unwin, Crows Nest (New South Wales). Les utdrag av boka i Google Books
• Heffernan, Troy (2021): The History of Education in Australia. I: Oxford Research Encyclopedia of Education. Oxford University Press, Oxford. Les eller last ned artikkelen her
• Hyams, Bernard Keith og Bessant, Bob (1972): Schools for the People? An Introduction to the History of State Education in Australia. Longman Australia, Hawthorn (Victoria). Les boka i Internet Archive
• Jones, Phillip E. (1974): Education in Australia. David & Charles, Newton Abbot; Archon Books, Hamden (Connecticut). Les boka i Internet Archive