I 1987 og 1992 blei det gjennomført omfattande reformer av det norske skattesystemet. Ein gjekk frå eit system som bestod av høge skattesatsar og omfattande frådrag, til ein modell basert på lågare skattesatsar og færre mogelegheiter til å trekkje frå på skatten.

Målet med reformene var å auke rettferda i skattesystemet og å bidra til ein meir effektiv bruk av ressursar i den norske økonomien. Skattereformene markerte overgangen frå etterkrigstida sitt sosialdemokratiske skatteregime til ein meir marknadsorientert skattemodell.

Bakgrunn

Bakgrunnen for reformene var mellom anna problem knytte til det gamle skattesystemet. Trass i toppsatsar på over 70 prosent var systemet lite omfordelande. Årsaka var svært gunstige frådragsreglar, spesielt rentefrådraget, som gjorde at folk med høg inntekt kunne bli «nullskattytarar» ved å ta opp store lån.

Det same gjaldt bedrifter, som ved enkle grep kunne sleppe å betale skatt. Meir generelt bidrog desse skattemotiverte tilpassingane til ein lite gunstig bruk av ressursar i økonomien og til makroøkonomisk ubalanse som følgje av høge låneopptak.

Samtidig dukka det i denne perioden opp nye idear om skattepolitikk internasjonalt. Skatteøkonomar i Storbritannia og USA argumenterte for at lågare satsar på eit breiare skattegrunnlag og lik skattlegging av ulike typar inntekt ville bidra til ein meir effektiv bruk av ressursar.

Den amerikanske skattereforma som blei gjennomført under Ronald Reagan i 1986, bygde på denne tankegangen og blei modell for tilsvarande endringar i mange andre land, mellom anna «hundreårets skattereform» i Sverige i 1991. I Noreg var det Finansdepartementet og enkelte økonomar ved universiteta som målbar desse skattepolitiske løysingane.

Reforma i 1987

Arbeidarpartiet ønskte ei omlegging av skattepolitikken frå slutten av 1970-talet. Men Høgre ville ikkje gå med på å avgrense rentefrådraget. Tilrådingane frå det offentlege Aune-utvalet om reform av personskattlegginga i 1984 blei avvist av Willoch-regjeringa.

Kombinasjonen av eit uavgrensa rentefrådrag og liberalisering av kredittmarknaden bidrog likevel til ukontrollert vekst i gjeld og forbruk under «jappetida» på midten av 1980-talet. I denne krisesituasjonen blei dei politiske partia samde om ein gradvis reduksjon av rentefrådraget og ei senking av den høgaste skattesatsen over perioden 1987–1991.

Skattereforma i 1992

Men større endringar var i emning. Aarbakke-gruppa, ei ekspertgruppe dominert av skatteøkonomar, la i 1989 fram ei skisse til ei djuptgripande reform av systemet for bedrifts- og kapitalskattlegging.

Arbeidet med reforma heldt fram i Finansdepartementet under skiftande regjeringar. Arbeidet blei først drive av finansminister Arne Skauge og statssekretær Trond Reinertsen i Syse-regjeringa og deretter av finansminister Sigbjørn Johnsen og statssekretær Svein Harald Øygard i den tredje Brundtland-regjeringa.

Etter intense forhandlingar mellom Arbeidarpartiet og Høgre på Stortinget blei skattereforma vedteken i 1991. Reforma innebar store kutt i skattesatsane og fjerning eller avgrensing av ei lang rekkje frådrag.

Reforma innførte eit såkalla «dualt» system for inntektsskatt. Systemet kombinerte ein låg, flat sats på dei fleste typar kapitalinntekt (28 prosent) med høgare, progressive satsar på arbeidsinntekt (opptil vel 50 prosent). Dette innebar òg ein reduksjon av rentefrådraget til 28 prosent flatt.

Hovudutfordringa med dette systemet var å hindre at skilnaden i satsar blei utnytta. Derfor blei det innført ein delingsmodell for å skilje mellom arbeids- og kapitalinntekt i einmannsføretak og små verksemder. Eit område som blei lite ramma av omlegginga, var bustadskattlegginga: bortsett frå kutt i rentefrådraget førte reforma vidare den svært fordelaktige skattlegginga av bustader.

Verknad

Skattereforma var med på å leggje grunnlaget for ein ny periode med økonomisk vekst frå midten av 1990-talet. Dei nye skattereglane førte til ein friare flyt av kapital i økonomien og høgare avkasting på investeringar. Samtidig bidrog reforma til at finansmarknader og -institusjonar fekk større betydning i den norske økonomien. Reforma bidrog òg til å synleggjere store kapitalinntekter, men førte ikkje isolert sett til ein auke i inntektsforskjellen.

Akilleshælen til reforma var likevel delingsmodellen, som gradvis fall frå kvarandre utover 1990-talet. Det gjorde det stadig lettare for folk å unngå skatt ved å gjere om arbeidsinntekt til lågare skattlagd kapitalinntekt. Desse problema la grunnlaget for ei ny skattereform, vedteken i 2004, som tetta gapet mellom dei to satsane ved å senke skatten på arbeid og føre inn att dobbeltskattlegging av utbyte.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Christensen, Johan (2009). Social Democratic Tax Policy Updated. A Study of the Norwegian Tax Reform of 1992 [Masteroppgåve]. Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitskap.
  • Christiansen, Vidar (2004). Norwegian Income Tax Reforms. CESifo DICE Report 2(3), 9–14.
  • Lie, Einar & Venneslan, Christian (2010). Over evne. Finansdepartmentet 1965–1992. Oslo: Pax.
  • NOU 2003: 9 (2003). Skatteutvalget. Forslag til endringer i skattesystemet. Finansdepartementet.

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg