Den prøyssiske sjuårskrig el. Den tredje schlesiske krig, den krig som 1756–63 ble ført mellom Preussen og Storbritannia–Hannover på den ene side og Østerrike, Det tyske rike, Frankrike, Russland og Sverige på den andre. Østerrike hadde etter den østerrikske arvefølgekrig 1740–48 nærmet seg til Frankrike mot Preussen, dette land sluttet til gjengjeld 1756 Westminsterkonvensjonen med Storbritannia. Russland, Frankrike og Østerrike forberedte da krig mot Preussen, men Fredrik den store av Preussen kom dem i forkjøpet og rykket august 1756 inn i Sachsen. Preussen stod først alene mot stor overmakt, da Storbritannia de to første år ytet lite hjelp. Den britisk-hannoveranske hær ble slått 1757, og britene inngikk en overenskomst med Frankrike om å oppløse hæren. Men Fredrik jaget franskmennene og den tyske forbundshær på flukt. Krigen ble deretter ført med vekslende hell, idet Fredriks overlegne feltherreevner og den økende britiske hjelp i William Pitt d.e.s statsministertid på den ene side og den tallmessige overlegenhet i fiendehærene på den andre side skapte balanse. Etter Pitts fall ble stillingen alvorlig for Preussen, som ble reddet da Elisabet av Russland døde 1762, og Peter 3 overraskende sluttet fred og forbund. Fred med de andre motstanderne fulgte, til sist med Østerrike 1763. Freden medførte ikke større forandringer innen det tyske rike. For Storbritannia var kolonikrigen med Frankrike til sjøs, i India, Vestindia og Canada det viktigste, og denne side av Sjuårskrigen fikk de største virkninger; det franske håp om et kolonirike i India ble endelig knust; Storbritannia fikk Canada, Senegal, noen karibiske øyer og Louisiana øst for Mississippi fra Frankrike, dessuten Florida fra Spania.