Sitting Bull

Sitting Bull ble, ifølge familiefortellinger, født i 1831 ved bredden av det som i dag heter Yellowstone River i Montana. Lakotaene følger en politisk organisasjon med flere nivåer, fra gruppe til stamme til nasjon til konføderasjon. Sitting Bull ble født inn i smågruppen Bad Bow, som var en del av hunkpapa-stammen, en undergruppe av tiatunwa (teton) Lakota-nasjonen. Lakota er, sammen med østlige (santee) og vestlige (yankton) dakota, én av tre nasjoner i det som ofte blir kalt sioux-konføderasjonen. Sitting Bull var den andre av fire barn og eneste sønn.

I tråd med navnetradisjonene til lakotafolket, fikk han barndomsnavnet sitt, Jumping Badger, etter noe faren hans, Returns Again, hadde sett eller opplevd. Voksennavnet fikk de først i tenårene, som anerkjennelse for en stor eller viktig prestasjon.

Jumping Badger utmerket seg som en tilbakeholden og forsiktig gutt, som tenkte før han handlet. Dette er karaktertrekk som ikke var spesielt verdsatt blant lakotaene på den tiden, og gutten fikk etter hvert kallenavnet Hunkesni, som betyr både treg og svak.

Som andre lakotagutter, ble Jumping Badger satt under opplæring hos onkelen sin, Four Horns, som var høvding av Bad Bow-gruppen. Han tok gutten til seg og lærte ham å skyte med bue, spore, jakte, ri og å te seg korrekt. Da han var ti år drepte han sin første bisonokse på en måte som utviste mot, ferdighet og rettferdighet, ettersom han villig delte kjøttet med trengende familier. Slik markerte Jumping Badger seg som en sterk kandidat som fremtidig høvding.

Da Jumping Badger var 14 år var han med på sin første plyndringstokt. Han var den første som nådde frem til ofrene og klarte å beseire dem uten å drepe dem. Dette var en ærefull handling blant lakotakrigere som ble markert med en ørnefjær i hodepynten, én for hvert tilfelle. Da krigerne vendte tilbake til leiren holdt de en stor feiring til ære for gutten, og faren skjenket ham navnet Tatanka Iyotake, et navn han selv hadde tatt noen år tidligere etter en spirituell opplevelse under bisonjakten. Tatanka Iyotake oversettes best til Buffalo Bull Who Sits Down, men har blitt forenklet til Sitting Bull i oversettelsen til engelsk.

I årene som fulgte, markerte Sitting Bull seg som en modig og kløktig kriger og en dyktig rytter. Han kjempet i mange slag og vant opp mot 70 kamper uten å drepe motstanderen. Han ble også såret i kamp minst tre ganger. Han hadde derfor rett til å bære opp mot 70 ørnefjær og tre røde fjær som tegn på sine prestasjoner, men valgte i ydmykhet (en viktig lederegenskap) kun å bære én av hver.

Sitting Bull hadde sitt første voldelige møte med hvite soldater i 1863. Det amerikanske militæret var på hevntokt i forbindelse med det som har blitt kalt dakotakrigen i 1862 (under den amerikanske borgerkrigen). Sitting Bull og flere hundre andre lakotakrigere sluttet seg til sine allierte fra dakotanajsonen i kampen som fulgte.

Fra 1865 ledet Sitting Bull flere offensiver mot det amerikanske militæret. Disse var en del av det som senere har blitt kalt Red Clouds krig, etter lakotahøvdingen Red Cloud. Sammen med flere andre offensiver ledet av ulike dakotastammer og andre allierte, som cheyenne og arapaho, gjorde til slutt at de hvite nybyggernes ekspansjon vestover på slettelandet foreløpig ble stanset i slutten av 1860-årene. Etter forhandlinger mellom urfolkene og regjeringen ble den såkalte Laramie-traktaten undertegnet i 1868.

Avtalen innebar at lakota, cheyenne og arapaho skulle få et forholdsvis stort reservatområde i det vestlige Sør-Dakota. Sitting Bull nektet imidlertid å signere avtalen. Han fastholdt i stedet at han aldri ville godta å selge sitt folks land til nybyggere. I stedet fortsatte han å drive krigføring mot militæret utover 1870-tallet. På denne tiden ble han også anerkjent som en stor leder og viktig politisk figur blant lakotaene, selv om historikere ofte bestrider idéen om at han ble en slags overhøvding. Til det var lakotaenes politiske system for desentralisert.

Etter at det ble funnet gull i Black Hills i 1874 kom amerikanske myndigheter under stadig sterke press fra sivilsamfunnet for å åpne området for gruvedrift og bosetning. Dette ville vært et direkte brudd med Laramie-traktaten. Likevel strømmet det nybyggere til området i årene som fulgte. Da myndighetene innså at de ikke kunne kjøpe seg land i området, begynte de en politisk kampanje mot motstandsgruppene for å få dem til å flytte til reservater lenger vest. Flere siouxledere, deriblant Red Cloud, etterkom amerikanernes krav, men Sitting Bull nektet å leve i reservat på amerikanernes nåde. Sammen med alle andre grupper som nektet å godta amerikanernes vilkår ble han erklært fiendtlig.

Sitting Bull og hans allierte var med i, og vant, flere slag i første halvdel av 1876. 25. juni 1876 ledet han og Crazy Horse styrker av lakota, cheyenne og arapaho i slaget ved Little Bighorn River, hvor general George Custer ble drept og hans kavaleriavdeling tilintetgjort. Regjeringen svarte med å sette inn stadig nye styrker mot urfolkene. Sitting Bull forsøkte å inngå en fredsavtale med myndighetene, men kunne ikke godta kravet deres om å gi fra seg alt de hadde av våpen og hester og å flytte permanent til reservater.

Etter slaget ved Little Bighorn intensiverte de amerikanske styrkene kampen mot sioux-folkene. Siouxene vant mange slag, men tapte til slutt krigen. Dette skyldtes i stor grad en målrettet og hensynsløs nedslakting av bisonen, som ble drevet mot utryddelse. Dette ødela livsgrunnlaget til lakotaene, og sendte dem ut i en sultkatastrofe. I mai 1877 flyktet derfor Sitting Bull og restene av hunkpapa-stammen til Canada.

I Canada ble de lovet trygg ferdsel, men myndighetene nektet å godta Sitting Bulls forespørsel om et eget reservat, og de ville ikke bistå dem med proviant. De canadiske myndighetene ble etter hvert redde for at Sitting Bull skulle inspirere til stammekriger. I likhet med amerikanske myndigheter, hadde de også sikte på å klargjøre steppelandet for nybyggere. De hadde derfor en bevisst strategi for å sulte ut lakotaene, noe de til slutt lyktes med.

Etter fire harde år i Canada, vendte Sitting Bull og hans følge tilbake til USA i 1881. Der overga Sitting Bull seg til myndighetene. Etter to år i fangenskap fikk han slutte seg til lakotasamfunnet på reservatet Standing Rock.

I 1885 ble han engasjert av William Cody, bedre kjent som Buffalo Bill, til å reise på turné med Buffalo Bills Wild West Show. Der ble han en populær attraksjon. Publikum romantiserte hans fortid som krigshøvding, og han tjente gode penger på å selge autografer og posere på bilder. Han utnyttet populariteten sin politisk ved å tale for massene så vel som presidenten.

Godt hjulpet av sin nye berømmelse fortsatte Sitting Bull motstandskampen sin også etter han hadde overgitt seg. Han var en uttalt motstander av USAs ekspansjonspolitikk, og argumenterte for å beholde alt land i tradisjonelt eie. Han oppfordret blant annet sine gamle crow-fiender til å motstå kravet om å flytte til reservater i 1886.

Da Sitting Bull vendte tilbake til reservatet i 1886, jobbet han videre for lakotaenes sak. I 1889 ledet han en lakota-delegasjon til Washington for å forhandle om bedre betingelser for salg av urfolks jord til regjeringen. Han var selv motstander av jordsalget, men fikk ikke sine stammefrender med seg.

I 1890 nådde paiute-profeten Wovokas Ghost Dance-vekkelse også slettelandsfolkene. Sitting Bull var skeptisk, men lot sine folk ta del i dansen. Uroen omkring denne religiøse bevegelsen ble mistolket av de hvite, og en avdeling indianske «politimenn» ble sendt for å arrestere Sitting Bull, som ble antatt å stå bak planer om et opprør. Under håndgemenget som oppstod da han nektet å følge med politiet, ble han skutt og drept.

• lakota
• dakota – folkeslag
• sioux
• nordamerikanske urfolk
• USAs historie

• Ernie Lapointe. 2009. Sitting Bull: His Life and Legacy. Gibbs Smith.