Sicilias historie

Sicilias eldste innbyggere var sikulene, et folk av italisk avstamning, som øya har fått sitt navn etter. Fønikerne og karthagerne opprettet tidlig handelsplasser på øya, blant annet Panormos (nå Palermo).

På begynnelsen av 700-tallet fvt. fortrengte grekerne etter hvert de tidligere innbyggerne og anla koloniene Naxos (735), Syrakus (734), Gela, Leontinoi, Messana og Akragas (528). De hevet seg hurtig til stor velstand og makt. Sicilias rolle for Hellas som avtaker av overskuddsbefolkning i denne perioden er blitt sammenlignet med USAs for Europa på 1800-tallet. Som i Hellas var byene ofte i konflikt med hverandre. Vår hovedkilde til øyas historie i kolonitiden er historikeren Diodoros fra Agyrion. Syrakus var en av oldtidens største og mektigste byer.

Den vestlige delen av Sicilia hørte under Karthago. Den første puniske krig (264–241 fvt.) hadde sitt utspring i konflikter på Sicilia, og etter romernes seier ble Sicilia organisert som Romerrikets første provins i 227 fvt.

Øya er rik på minnesmerker fra antikken.

I folkevandringstiden ble Sicilia først plyndret av vandalene og i 493 evt. besatt av ostrogoterne under Theoderik. I 535 ble øya gjenerobret av det romerske rike. Den arabiske perioden fra ca. 900 var en kulturell blomstringstid for Sicilia.

På 1100-tallet kom normannerne fra Sør-Italia, og i 1130 lot Roger 2 seg krone som konge over De to Sicilier (Sør-Italia og øya Sicilia, også kalt Begge Sicilier). Senere overtok gjennom ekteskap huset Hohenstaufen, og under Fredrik 2 (konge av Sicilia i 1197–1250) hadde øya en økonomisk og kulturell storhetstid. Den ble så erobret av den franske fyrsten Karl av Anjou, som ble styrtet under den sicilianske vesper i 1282.

Fra 1282 til 1860-årene var Sicilia styrt av fremmede herskere, dels som egen stat, dels sammen med Napoli (Sør-Italia) under navnet De to Sicilier, eller direkte underlagt fremmede stater.

Frem til 1495 ble Sicilia styrt av medlemmer av det aragonske kongehuset, men ble da sammen med Napoli lagt direkte inn under Aragón, og fulgte med inn i den kastiljansk-aragonske unionen Spania. Sicilia var en del av denne statsdannelsen frem til den spanske arvefølgekrig, da det spanske riket ble splittet ved freden i Utrecht i 1713. Sicilia ble først gitt til Savoia, men i 1720 overført til Østerrike.

I 1735 ble Sicilia og Napoli skilt ut som eget kongedømme under navnet De to Sicilier, med Karl av Bourbon (Karl 3.), et medlem av det spanske kongehus, som konge. Denne staten bestod til Italia ble opprettet i 1860-årene.

Sicilia var utpreget føydalt. Økonomien var basert på jordbruk, med bønder og jordarbeidere som den tallmessig dominerende gruppen. Jorden var organisert i gods, eid av et aristokrati, som på den måten ble økonomisk dominerende. Aristokratiet var spansklojalt, og fikk derfor beholde sin politiske makt, som de utøvde delvis gjennom kontroll med lokaladministrasjonen, delvis gjennom den makt det sicilianske parlament hadde. Adelen kontrollerte også byene, med unntak av Messina, som var en rik handelsby, dominert av et fåtallig rikt borgerskap.

Sicilia mistet mye av sin økonomiske betydning på 1600- og 1700- tallet. Dette var delvis et resultat av befolkningsveksten, som førte til mindre overskudd av den viktigste eksportvaren, korn, delvis et resultat av Middelhavets minkende betydning som handelsvei.

Under Napoleonskrigene ble Sør-Italia med Napoli erobret av franskmennene, men kongefamilien flyktet til Sicilia, hvor den ble beskyttet av den britiske flåte. I 1816 ble Sicilia på ny forent med Sør-Italia, og kongeriket De to Sicilier gjenopprettet.

I 1848 kom det til en oppstand i Palermo; den bredte seg til Napoli og gav støtet til en revolusjonær bevegelse i hele Italia. Revolusjonen ble snart slått ned i Napoli og en hærstyrke sendt til Sicilia, mens Messina ble bombardert. I mai 1860 gikk Giuseppe Garibaldi i land på Sicilia, i løpet av sommeren var øya erobret, i september også Napoli. Kongeriket De to Sicilier ble innlemmet i det nye Italia.

På Sicilia rådde stor fattigdom og føydale arbeidsforhold. Forvaltningen var korrupt, og røverbander terroriserte ofte befolkningen. Mussolini ble heller ikke populær på Sicilia, hvor det hersket misnøye med Romas dominerende stilling.

Da de allierte i juli 1943 gikk i land på Sicilia, ble de mottatt med glede, og det oppstod en separatistisk bevegelse. Siden 1949 har Sicilia hatt begrenset selvstyre.

Mafiaen har vært en sterk maktfaktor på Sicilia. Den har behersket store deler av øyas økonomiske liv, og opprettholdt sin maktposisjon delvis ved bruk av vold. Særlig har mafiaen vært virksom i byene. Flere dommere og politikere har vært blant mafiaens ofre.

Fra 1987 og gjennom det meste av 1990-årene drev italiensk politi og rettsvesen en intens jakt på mafiaens ledere og hjelpere. I store politiaksjoner ble flere hundre mistenkte mafiosi arrestert, og flere mafialedere fikk lange fengselsstraffer for drap. Rettsforfølgelsen har svekket mafiaens makt.

• Italias historie før samling
• Romerrikets historie