russisk komponist, en av de ledende russiske komponister på 1900-tallet. Prokofjev viste tidlig en uvanlig musikalsk begavelse. I 1904 ble han opptatt på konservatoriet i St. Petersburg (med lærere som Anatolij Ljadov og Nikolaj Rimskij-Korsakov), og tok eksamen der 1914. På den tid hadde han skrevet fire operaer, fire orkesterverker, to klaverkonserter, klaversyklusen Sarkasmer, fire klaversonater og en rekke mindre komposisjoner. Som komponist var han den gang preget av en dristig harmonikk, en djerv rytmikk og en tendens i uttrykksmidlene mot det ironiske, sarkastiske og til dels groteske, noe som også er karakteristisk for mange av hans senere verker. 1916–17 komponerte han sin berømte Klassisk symfoni.
1918–34 oppholdt Prokofjev seg utenlands, først i USA, hvor han skrev operaen Kjærligheten til de tre appelsiner, med den berømte marsj og scherzo (1919). I 1920 kom han til Paris, hvor Djagilev oppførte flere av hans balletter, således L'Enfant prodigue (1929). Der skrev han også klaverkonsert nr. 3 i C-dur (1921), som er blitt meget populær, nr. 4 (for venstre hånd, 1931) og nr. 5 i G-dur (1932), og symfoni nr. 2–4 (1924, 1928 og 1930).
Da han kom tilbake til Sovjetunionen 1934, møtte han snart kritikk for «formalisme» og for å være påvirket av den moderne vesteuropeiske musikk. Prokofjev ble nå noe mer lyrisk i sin musikk, og han ble påvirket av russisk musikktradisjon med rot i folkemusikken. Til denne perioden hører symfoni nr. 5–7 (1944, 1946, 1952), fiolinkonsert i g-moll (1935), cellokonsert og orkesterkomposisjonen med forteller Peter og ulven (1936), som var skrevet for barn og som gikk verden over.
Under den annen verdenskrig komponerte Prokofjev tallrike krigssanger, marsjer og operaen Krig og fred (etter Tolstoj, 1942). I 1945 kom Ode ved krigens slutt for orkester og i 1950 oratoriet Fredens vokter.
Prokofjev var også en utmerket pianist og nådde høyest ved fremførelse av egne verker.
The Norwegian Prokofiev Society ble stiftet i Oslo 1979.
Hovedverker
Operaer
| Opus | År | |
| Kjærligheten til de tre appelsiner | 33 | 1919 |
| Krig og fred | 91 | 1941–43 |
Ballett
| Romeo og Julie | 64 | 1938 |
| Askepott | 87 | 1945 |
Orkester
| Symfonier: | ||
| Nr. 1 i D-dur (Klassisk symfoni) | 25 | 1916–17 |
| Nr. 2 i d-moll | 40 | 1924–25 |
| Nr. 3 i c-moll | 44 | 1928 |
| Nr. 4 i C-dur | 47 | 1929–30 |
| Nr. 5 i B-dur | 100 | 1944 |
| Nr. 6 i Ess-dur | 111 | 1945–47 |
| Nr. 7 i ciss-moll | 131 | 1951–52 |
| Klaverkonsert nr. 1 i Dess-dur | 10 | 1911–12 |
| Klaverkonsert nr. 3 i C-dur | 26 | 1917–21 |
| Klaverkonsert nr. 4 i B-dur | 53 | 1931 |
| Klaverkonsert nr. 5 i G-dur | 55 | 1931–32 |
| Fiolinkonsert nr. 1 i D-dur | 19 | 1916–17 |
| Fiolinkonsert nr. 2 i g-moll | 63 | 1935 |
| Cellokonsert i e-moll | 58 | 1933–38 |
| Suite fra Kjærligheten til de tre appelsiner | 33 | 19191 |
| Suite nr. 1 og 2 fra Romeo og Julie | 64 | 1936 |
| Suite nr. 3 fra Romeo og Julie | 101 | 1946 |
| Suite nr. 1, 2 og 3 fra Askepott | 107–09 | 1946 |
| Peter og Ulven for orkester og forteller | 67 | 1936 |
Kammermusikk
| Strykekvartett nr. 1 i h-moll | 50 | 1930 |
| Strykekvartett nr. 2 i F-dur | 92 | 1941 |
| Sonate i C-dur for 2 fioliner | 56 | 1932 |
| Fiolinsonate i f-moll | 80 | 1938–46 |
| Fløytesonate i D-dur | 94 | 1943 |
| Cellosonate i C-dur | 119 | 1949 |
| 9 klaversonater | 1909–47 |
Filmmusikk
| Aleksandr Nevskij | 1938 | |
| Ivan den grusomme | 116 | 1944 |
1) Revidert 1924