Narodna skupština
Serbias nasjonalforsamling, Narodna skupština, holder til i denne bygningen.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Serbia og Montenegro (Vujanovic og Tadic)

Montenegros president Filip Vujanovic (til venstre) tar mot Serbias president Boris Tadic på hans første offisielle besøk til det selvstendige Montenegro i juni 2006. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Serbias samtidshistorie er landets historie etter 2006. Fra 1992 til 2006 var Serbia i forbundsrepublikk med Montenegro, kalt Serbia og Montenegro. Sommeren 2006 ble Serbia på nytt et selvstendig land, da Montenegro forlot unionen etter en folkeavstemning.

Det selvstendige Serbia omfatter også det autonome området Vojvodina. Inntil februar 2008 var også provinsen Kosovo-Metohija en del av Serbia.

Oppløsning av forbundsrepublikken

Helt siden statsforbundet Serbia og Montenegro ble inngått, var det oppløsningstendenser – spesielt etter den nye unionsavtalen fra 2003. Montenegro ville ikke være med på et felles valg til en felles nasjonalforsamling i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Dette ble avvist av den serbiske statsministeren Vojislav Koštunica.

Men i 2006 kunngjorde den montenegrinske regjeringen at den ville avholde en folkeavstemning om selvstendighet. Etter en debatt omkring prosedyrer og stemmerettsregler, godtok den pro-serbiske opposisjonen i Montenegro – og ikke minst EU – at de ville godta resultatet av folkeavstemningen dersom ja-flertallet ble over 55 prosent.

Ved folkeavstemningen 21. mai ble ja-flertallet 55,4 prosent. Tredje juni 2006 ble Montenegro en selvstendig stat. Serbia erklærte seg som selvstendig republikk 5. juni og arvet føderasjonens plass i de internasjonale organisasjoner. Uken etter anerkjente Serbia den nye republikken Montenegro. Landet var kvalifisert for fotball-VM senere samme måned, der laget stilte under navnet Serbia og Montenegro.

En hovedårsak til at Montenegro brøt ut av statsforbundet, var forholdet til EU. EU suspenderte i mai 2006 forhandlingene med Serbia om EU-medlemskap. Hovedårsaken var Serbias manglende samarbeid med den internasjonale internasjonale straffedomstolen i Haag. Den tidligere serbiske presidenten Slobodan Milošević døde i Haag 2006, uten at rettssaken mot ham var avsluttet. Påstander om at han var blitt forgiftet eller hadde begått selvmord ble raskt avvist. Han døde en naturlig død, og spekulasjonene tok snart slutt.

Kosovos selvstendighet

Albanske nasjonalister, Kosovo 1990

Albanske nasjonalister i Kosovo i 1990. Parallelt med den økonomiske krisen i 1980-årene vokste nasjonalismen i flere deler av det svært uensartede Jugoslavia. I 1990 opphevet Serbias president Milošević selvstyret for Kosovo (og Vojvodina), noe som førte til store uroligheter i Kosovo. Oppstanden ble slått ned militært, og i Serbia økte kravet om at den serbiske minoriteten i Kosovo måtte beskyttes og Kosovo fratas sitt selvstyre. Serbiske intellektuelle stod bak et «memorandum» i 1986, som krevde tiltak mot Kosovo-albanerne og større innflytelse for Serbia.

Av /NTB Scanpix ※.

Kosovo hadde siden 1946 vært en provins innenfor Serbia, men mistet statusen som autonomt område i 1989. Utover 1990-tallet ble konflikten mellom den kosovoalbanske befolkningen og jugoslaviske (serbiske) myndigheter trappet opp, og i mars 1999 startet NATO en bombekampanje (se Serbia og Montenegros historie). Etter krigens slutt i juni samme år, ble Kosovo satt under FN-administrasjon.

Høsten 2005 vedtok FNs sikkerhetsråd å sette i gang internasjonale forhandlinger for å avgjøre Kosovos fremtid. Forhandlingene var ledet av FNs nye spesialutsending Martti Ahtisaari. I 2007 la Ahtisaari frem sin plan som i praksis innebar et selvstendig Kosovo. Provinsen skulle få egen grunnlov og statssymboler, egne væpnede styrker og selvstendig plass i internasjonale organisasjoner.

Planen slo også fast Kosovos «multietniske karakter» og inneholdt garantier for den serbiske minoriteten. Serbia avviste planen umiddelbart og brakte saken inn for FN. Russland blokkerte vedtak som støttet Ahtisaaris plan, mens Serbias krav ble avvist av de øvrige faste medlemmene av FNs Sikkerhetsråd.

Under et ekstraordinært møte i Kosovos nasjonalforsamling 17. februar 2008 erklærte provinsen seg selvstendig. Russland brakte øyeblikkelig saken inn for FNs sikkerhetsråd. Serbia mente uavhengighetserklæringen var ulovlig.

Mer enn 100 land i verden har anerkjent Kosovos selvstendighet, men til tross for påtrykk fra EU og USA har Serbia ennå ikke anerkjent Kosovo. I 2020 var fortsatt manglende anerkjennelse av Kosovo det største hinder for serbisk EU-medlemskap.

Parlaments- og presidentvalg

Boris Tadić
Boris Tadić fra Det demokratiske partiet var Serbias president fra 2004 til 2012. Han var regnet som en liberal og europeiskorientert president. Foto fra 2014.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I perioden 2006–2020 avholdt Serbia seks parlamentsvalg og fire presidentvalg. Makten skiftet mellom svært ulike partier. I den første perioden dominerte Det demokratiske partiet, et liberalt og proeuropeisk parti. I den andre perioden, fra 2012, dominerte Det progressive partiet (tidligere Det radikale partiet), et nasjonalistisk og illiberalt parti.

Sittende president var Boris Tadić fra Det demokratiske partiet (DS), som i juni 2004 vant over den ekstreme nasjonalisten Tomislav Nikolić fra Det radikale partiet (SRS). Statsminister var den konservative nasjonalisten Vojislav Koštunica (DSS), som etter valget 28. desember 2003 dannet en mindretallsregjering med støtte fra Sosialistpartiet. Koštunica hadde vært president etter Miloševićs fall.

I september 2006 ble ny forfatning vedtatt. I januar 2007 ble det første parlamentsvalg avholdt etter oppløsningen av unionen mellom Serbia og Montenegro. Største parti ble Det serbiske radikale partiet (SRS) ledet av Vojislav Šešelj med 28 prosent av stemmene. Šešelj og hans parti stod for en ekstrem nasjonalisme. Det demokratiske partiet (DS) til Boris Tadić fikk 22 prosent, og partiet til Vojislav Koštunica (DSS) 16. Etter fire måneders forhandlinger ble Koštunica statsminister i en koalisjonsregjering med Det demokratiske partiet. Hensikten var å holde Det radikale partiet utenfor.

Ved presidentvalget i februar 2008 vant Boris Tadić foran Tomislav Nikolić fra Det serbiske radikale partiet. Tadić kunne dermed gå løs på annen periode som president, og det så ut som Det demokratiske partiet hadde godt grep om politikken. Ved det fremskutte parlamentsvalget i mai 2008 ble Det demokratiske partiet det største, men klarte ikke å danne regjering. Statsminister ble den partiløse Mirko Cvetković i en koalisjon mellom Sosialistpartiet, G17 og andre, uten støtte fra Det demokratiske partiet.

I 2008 ble det splittelse i Det radikale partiet, idet Tomislav Nikolić brøt med Šešelj og dannet et nytt parti, Det serbiske progressive partiet (Srpska napredna stranka, SNS).

I april 2012 gikk Tadić av, ett år før utløpet av perioden. I mai ble det avholdt president- og parlamentsvalg. I annen omgang av presidentvalget vant Tomislav Nikolić knepent foran Boris Tadić. Ved parlamentsvalget fikk Det progressive partiet til Nikolić flest stemmer (24 prosent), foran Det demokratiske partiet til Tadić (22 prosent), mens det tredje ble Det serbiske sosialistpartiet ledet av Ivica Dačić. Etter to måneders forhandlinger ble regjeringen dannet av Det progressive partiet og Sosialistpartiet med Dačić som statsminister. Etter nederlaget gikk Tadić av som partiformann. Med dette var det slutt på at Tadić og Det demokratiske partiet dominerte serbisk politikk. I januar 2014 meldte Tadić seg ut av partiet.

Ved parlamentsvalget i mars 2014 fikk Det serbiske progressive partiet (SNS) 48 prosent, med Ivica Dačić’s Serbiske sosialistparti (SPS) på annenplass med 13 prosent. Aleksandar Vučić fra SNS ble statsminister i en koalisjonsregjering med Sosialistpartiet. Heretter dominerte Vučić serbisk politikk. Vučić hadde en fortid i Det radikale partiet til Šešelj og hadde vært informasjonsminister i en regjering under Milošević, da han gjennomførte streng sensur av mediene. I 2012 ble han leder av Det progressive partiet.

Ved et fremskyndet parlamentsvalg i april 2016 vant Det progressive partiet til Aleksandar Vučić igjen en overlegen seier (48 prosent), med Ivica Dačićs Sosialistparti på annen plass (11 prosent). Vučić kunne danne koalisjonsregjering og fortsette som statsminister.

I april 2017 ble det avholdt presidentvalg. Den sittende presidenten, Tomislav Nikolić, trakk seg og støttet Aleksandar Vučić, som vant første runde. Uavhengige observatører kom med anklager om manglende frihet for media. Vučić kontrollerte de viktigste media, hadde fått ti ganger så mye plass som alle andre kandidater til sammen, og motkandidatene var blitt demonisert. Valget utløste omfattende demonstrasjoner i Beograd og andre byer. Demonstrantene hevdet at Vučić ledet et korrupt regime og krevde hans avgang. Som statsminister foreslo han i juni 2017 den partiløse Ana Brnabić, som fikk flertall i parlamentet. Brnabić er åpent lesbisk, hennes partner fødte en sønn i 2019. I 2019 meldte hun seg inn i Det progressive partiet til Vučić.

Parlamentet var valgt for en femårsperiode, men Vučić skrev likevel ut nyvalg 21. juni 2020. At Vučić utlyste parlamentsvalg midt under koronakrisen, som Serbia var blitt hardt rammet av, og uten tilstrekkelige forberedelser, ble møtt med massiv kritikk fra opposisjonen, som valgte å boikotte valget. Resultatet var at nasjonalforsamlingen ikke hadde noen opposisjonspartier representert, bare Vučićs parti og støttespillere. Den generelle misnøyen og frustrasjonen utløste demonstrasjoner mot det demonstrantene kalte Vučićs autoritære regime. Ana Brnabić fortsatte som statsminister.

Høyrepopulismens seier

Etter valget i 2020 var ingen liberale eller genuint proeuropeiske partier representert i nasjonalforsamlingen. Som årsak til at Serbia fikk en politisk utvikling mot høyrepopulisme, kan nevnes flere faktorer.

De langdryge forhandlingene med EU førte til euroskepsis. Flyktningkrisen nørte opp under fremmedfiendtlighet, selv om Serbia stort sett var transittland. Det tradisjonelle forholdet til Russland ga sympati for Vladimir Putin. Populister kunne spille på det emosjonelle forholdet til Kosovo sammen med den serbisk-ortodokse kirken. Det ble skapt historiske myter istedenfor oppgjør med landets nære fortid. Vučić hadde selv vært en del av Miloševićs maktapparat og kunne derfor ikke ta et oppgjør. Mediene var stort sett kontrollert av regjeringen. Den politiske opposisjonen i Serbia var henvist til demonstrasjoner i gatene.

Den økonomiske utviklingen

Serbias industri ble hardt rammet av sanksjoner og krigene på 1990-tallet. Industriproduksjonen lå i 2013 på halvparten av hva den hadde vært i 1989. Serbia har forholdsvis mye utenlandske investeringer sammenlignet med nabolandene. 70 prosent kom fra EU, med Russland på annen plass. Eksporten av landbruksprodukter er viktig.

Som et resultat av krigene på 1990-tallet var det mange serbere som hadde flyktet til Serbia fra Kroatia, Bosnia og Kosovo. I 2011 var det 74 000 flyktninger og 210 000 internt fordrevne i Serbia. Dette var en økonomisk belastning for landet.

I perioden 2010 til 2020 var den økonomiske utviklingen moderat, under europeisk gjennomsnitt. Brutto nasjonalprodukt lå i 2019 på 7 400 USD per hode (europeisk gjennomsnitt 34 500), og lavere enn land som Bulgaria og Romania. Arbeidsløsheten var høy, ikke minst blant unge. Mange unge forlot landet. Ifølge en internasjonal oversikt lå Serbia i 2020 som land nummer ti i verden når det gjaldt «brain-drain». OECD anslo at i perioden 2012 til 2016 hadde 245 000 forlatt Serbia.

Internasjonale relasjoner

NATO

På tross av landets internasjonale isolasjon ble Serbia høsten 2006 med i NATOs program Partnerskap for fred, sammen med Montenegro og Bosnia-Hercegovina. Norge hadde i 2006 ansvaret i NATO for forbindelsene med Serbia og var en pådriver for at Serbia ble med i programmet. I 2019 undertegnet Serbia for annen gang avtale om Partnerskap for fred.

Serbia holder på nøytralitet, og NATO-medlemskap står ikke på dagsordenen. Likevel er forbindelsene mellom Serbia og NATO korrekte og omfatter en rekke tiltak. Nasjonalistiske politikere kan fortsatt spille på motstanden etter NATOS omfattende bombing av Serbia i 1999.

Tilnærming til EU

Da Boris Tadić fra Det demokratiske partiet ble gjenvalgt som president foran Tomislav Nikolić fra det nasjonalistiske Progressive partiet i 2008, kom Serbia et skritt nærmere EU-medlemskap. I april undertegnet EUs utenriksministere en lenge utsatt avtale med Serbia om tettere samarbeid.

Serbia søkte formelt om EU-medlemskap 22. desember 2009 og fikk kandidatstatus 1. mars 2012. I juni 2013 bestemte EU at forhandlinger kunne ta til, og forhandlingene begynte i januar 2014. Forhandlingene gikk tregt, i løpet av seks år var bare to kapitler avsluttet. Reformer innen rettsvesen og offentlig administrasjon ble ikke gjennomført, og korrupsjon var et problem. EUs «Strategi for Vest-Balkan» fra 2018 antok at Serbia ville kunne bli medlem tidligst i 2025.

Det springende punkt i EU-forhandlingene var Serbias forhold til Kosovo. EU gjorde det klart at man forventet en normalisering som ville munne ut i gjensidig anerkjennelse. Fremgang i forhandlingene mellom Beograd og Pristina var en forutsetning for EU-tilnærmingen. President Aleksandar Vučić stod overfor et dilemma, å anerkjenne Kosovos uavhengighet var utelukket, samtidig som han ønsket EU-medlemskap. Serbias balansegang overfor Russland var et vanskelig punkt i forhandlingene om medlemskap. Også de økende forbindelsene til Kina skapte problemer.

Samarbeid med Krigsforbyterdomstolen

Etter at Milošević ble utlevert til Krigsforbryterdomstolen for det tidligere Jugoslavia i Haag i 2001, var det først da Boris Tadić ble president for annen gang i 2008 at de andre ettersøkte ble utlevert. Den tidligere bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadžić ble i juli 2008 arrestert av serbiske sikkerhetsstyrker i Beograd. Han hadde vært på flukt i 13 år. Karadžić ble sendt til Krigsforbryterdomstolen, som hadde tiltalt ham for forbrytelser mot menneskeheten, massedrap, voldtekt, mishandling, ran og etnisk rensing. Europeiske utenriksministere roste Serbia for arrestasjonen og uttrykte at dette var viktig for Serbias vei til medlemskap i EU.

26. mai 2011 ble Ratko Mladić arrestert av serbisk politi etter 16 år på flukt og utlevert til domstolen i Haag. President Boris Tadić mente dette ville fremme forsoning og åpne veien for serbisk EU-medlemskap. 20. juli 2011 ble den tidligere presidenten i Republikken Serbisk Krajina, Goran Hadžić, arrestert og overført til krigsforbryterdomstolen.

Serbia ble av Den internasjonale domstolen i Haag i 2007 frifunnet for ansvaret for massakren i Srebrenica i 1995 (mordet på 8 000 bosnjaker), men domstolen klandret Serbia for ikke å ha gjort noe for å hindre folkemordet og ikke bidratt til å straffe overgriperne. Serbia hadde vanskelig for å innrømme at det hadde foregått et folkemord i Srebrenica, og statsminister Brnabić benektet i 2018 at det hadde funnet sted.

Forholdet til Russland

Forholdet til Russland hadde vært godt siden NATO-bombingen av Serbia i 1999. De økonomiske båndene ble stadig styrket. I 2008 overtok russiske Gazprom over 50 prosent av aksjene i Serbias olje- og gassforetak Naftna industrije Srbije (NIS) mot store russiske investeringer i Serbia.

I 2012 åpnet Russland et russisk-serbisk humanitært senter i den sørserbiske byen Niš, av mange mistenkt for å være mer enn bare humanitært.

Det var et utstrakt militært samarbeid mellom Russland og Serbia. Serbia mottok fly og tunge våpen. I 2016 inngikk de to landene en militær-teknisk samarbeidsavtale. Serbia deltar i militærøvelsen «Slavisk brorskap» sammen med Russland og Belarus.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg