I perioden 2006–2020 avholdt Serbia seks parlamentsvalg og fire presidentvalg. Makten skiftet mellom svært ulike partier. I den første perioden dominerte Det demokratiske partiet, et liberalt og proeuropeisk parti. I den andre perioden, fra 2012, dominerte Det progressive partiet (tidligere Det radikale partiet), et nasjonalistisk og illiberalt parti.
Sittende president var Boris Tadić fra Det demokratiske partiet (DS), som i juni 2004 vant over den ekstreme nasjonalisten Tomislav Nikolić fra Det radikale partiet (SRS). Statsminister var den konservative nasjonalisten Vojislav Koštunica (DSS), som etter valget 28. desember 2003 dannet en mindretallsregjering med støtte fra Sosialistpartiet. Koštunica hadde vært president etter Miloševićs fall.
I september 2006 ble ny forfatning vedtatt. I januar 2007 ble det første parlamentsvalg avholdt etter oppløsningen av unionen mellom Serbia og Montenegro. Største parti ble Det serbiske radikale partiet (SRS) ledet av Vojislav Šešelj med 28 prosent av stemmene. Šešelj og hans parti stod for en ekstrem nasjonalisme. Det demokratiske partiet (DS) til Boris Tadić fikk 22 prosent, og partiet til Vojislav Koštunica (DSS) 16. Etter fire måneders forhandlinger ble Koštunica statsminister i en koalisjonsregjering med Det demokratiske partiet. Hensikten var å holde Det radikale partiet utenfor.
Ved presidentvalget i februar 2008 vant Boris Tadić foran Tomislav Nikolić fra Det serbiske radikale partiet. Tadić kunne dermed gå løs på annen periode som president, og det så ut som Det demokratiske partiet hadde godt grep om politikken. Ved det fremskutte parlamentsvalget i mai 2008 ble Det demokratiske partiet det største, men klarte ikke å danne regjering. Statsminister ble den partiløse Mirko Cvetković i en koalisjon mellom Sosialistpartiet, G17 og andre, uten støtte fra Det demokratiske partiet.
I 2008 ble det splittelse i Det radikale partiet, idet Tomislav Nikolić brøt med Šešelj og dannet et nytt parti, Det serbiske progressive partiet (Srpska napredna stranka, SNS).
I april 2012 gikk Tadić av, ett år før utløpet av perioden. I mai ble det avholdt president- og parlamentsvalg. I annen omgang av presidentvalget vant Tomislav Nikolić knepent foran Boris Tadić. Ved parlamentsvalget fikk Det progressive partiet til Nikolić flest stemmer (24 prosent), foran Det demokratiske partiet til Tadić (22 prosent), mens det tredje ble Det serbiske sosialistpartiet ledet av Ivica Dačić. Etter to måneders forhandlinger ble regjeringen dannet av Det progressive partiet og Sosialistpartiet med Dačić som statsminister. Etter nederlaget gikk Tadić av som partiformann. Med dette var det slutt på at Tadić og Det demokratiske partiet dominerte serbisk politikk. I januar 2014 meldte Tadić seg ut av partiet.
Ved parlamentsvalget i mars 2014 fikk Det serbiske progressive partiet (SNS) 48 prosent, med Ivica Dačić’s Serbiske sosialistparti (SPS) på annenplass med 13 prosent. Aleksandar Vučić fra SNS ble statsminister i en koalisjonsregjering med Sosialistpartiet. Heretter dominerte Vučić serbisk politikk. Vučić hadde en fortid i Det radikale partiet til Šešelj og hadde vært informasjonsminister i en regjering under Milošević, da han gjennomførte streng sensur av mediene. I 2012 ble han leder av Det progressive partiet.
Ved et fremskyndet parlamentsvalg i april 2016 vant Det progressive partiet til Aleksandar Vučić igjen en overlegen seier (48 prosent), med Ivica Dačićs Sosialistparti på annen plass (11 prosent). Vučić kunne danne koalisjonsregjering og fortsette som statsminister.
I april 2017 ble det avholdt presidentvalg. Den sittende presidenten, Tomislav Nikolić, trakk seg og støttet Aleksandar Vučić, som vant første runde. Uavhengige observatører kom med anklager om manglende frihet for media. Vučić kontrollerte de viktigste media, hadde fått ti ganger så mye plass som alle andre kandidater til sammen, og motkandidatene var blitt demonisert. Valget utløste omfattende demonstrasjoner i Beograd og andre byer. Demonstrantene hevdet at Vučić ledet et korrupt regime og krevde hans avgang. Som statsminister foreslo han i juni 2017 den partiløse Ana Brnabić, som fikk flertall i parlamentet. Brnabić er åpent lesbisk, hennes partner fødte en sønn i 2019. I 2019 meldte hun seg inn i Det progressive partiet til Vučić.
Parlamentet var valgt for en femårsperiode, men Vučić skrev likevel ut nyvalg 21. juni 2020. At Vučić utlyste parlamentsvalg midt under koronakrisen, som Serbia var blitt hardt rammet av, og uten tilstrekkelige forberedelser, ble møtt med massiv kritikk fra opposisjonen, som valgte å boikotte valget. Resultatet var at nasjonalforsamlingen ikke hadde noen opposisjonspartier representert, bare Vučićs parti og støttespillere. Den generelle misnøyen og frustrasjonen utløste demonstrasjoner mot det demonstrantene kalte Vučićs autoritære regime. Ana Brnabić fortsatte som statsminister.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.