Serbias politiske system

I 1946 ble grunnloven for Den føderative folkerepublikken Jugoslavia (FNRJ) vedtatt. Folkerepublikken Serbia ble en av landets seks delrepublikker og fikk sin egen grunnlov i 1947.

I 1963 fikk Jugoslavia ny grunnlov og skiftet navn til Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia (SFRJ). Serbia fikk betegnelsen Den sosialistiske republikken Serbia (SRS).

Grunnloven av 1974 desentraliserte makten til delrepublikkene og de autonome provinsene.

Ifølge Folkerepublikken Serbias grunnlov av 1947 hadde Serbia en autonom provins, Vojvodina og et autonomt distrikt, Kosovo. I 1963 fikk Kosovo (kalt Kosovo og Metohija, forkortet Kosmet) status som autonom provins på lik linje med Vojvodina. Som et resultat av grunnloven av 1974, fikk de to provinsene vetorett (navnet Kosovo og Metohija ble forandret til bare Kosovo), og ble i praksis likestilt med de øvrige delrepublikkene i beslutningsprosessene i Jugoslavia. Etter Titos død i 1980 gikk de serbiske kommunistlederne inn for å begrense selvstendigheten til Kosovo og Vojvodina, og for å føre dem under mer sentralisert kontroll fra Beograd. Under Slobodan Milošević mistet Kosovo sin autonome status i 1989, og ble underlagt direkte styre fra Beograd. Vojvodina hadde en viss autonomi som serbisk provins med en egen valgt provinsforsamling og provinsregjering, men også Vojvodinas autonome status ble svekket som følge av Miloševićs styre.

Etter det jugoslaviske kommunistpartiets oppløsning i januar 1990, ble det avholdt flerpartivalg i Serbia. Grunnloven av 1990 erklærte i realiteten Serbia som en uavhengig stat. Serbia var ikke lenger bundet av den jugoslaviske grunnloven. Dette var det første skritt mot oppløsning av den jugoslaviske forbundsrepublikken.

I 1992 vedtok Serbia og Montenegro å gå sammen i en ny føderasjon, Forbundsrepublikken Jugoslavia (SRJ). En ny grunnlov trådte i kraft samme år. SRJ ønsket å bli oppfattet som en etterfølgerstat av Den sosialistiske føderative republikken Jugoslavia etter at Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina og Nord-Makedonia erklærte seg selvstendige. Men internasjonalt var det vanskelig for SRJ å bli anerkjent. De andre jugoslaviske etterfølgerstatene motsatte seg også at SRJ skulle anses som SFRJs rettmessige arvtaker med den overtakelse av ressurser og videreføring av medlemskap i internasjonale institusjoner som dette ville innebære.

I mai 1992 vedtok FNs sikkerhetsråd omfattende sanksjoner mot Jugoslavia grunnet føderasjonens rolle i krigen i Bosnia. Disse sanksjonene stod ved lag i nesten fire år, til våren 1996. Jugoslavia ble fratatt medlemskapet i FN i september 1992, og landets medlemskap i andre internasjonale organisasjoner ble lagt på is. Etter at Slobodan Milošević ble fjernet fra makten i Serbia i 2000, anerkjente de nye serbiske myndighetene Badinter-kommisjonens uttalelse om delt etterfølgerrett for alle de tidligere jugoslaviske delrepublikkene, og Serbia ble 2. november 2000 igjen medlem av FN.

Ifølge forfatningen av 1992 var SRJ formelt en demokratisk forbundsrepublikk. Litt nedsettende ble det nye landet kalt «Rest-Jugoslavia». Under Slobodan Miloševićs ledelse, dominerte Serbia SRJ fullstendig, og forbundsorganene var derfor av underordnet betydning. Den føderale presidenten, som hadde liten makt, ble utnevnt av forbundsforsamlingen. De to føderale republikkene var formelt demokratiske, med lovgivende myndighet lagt til folkevalgte republikkforsamlinger (250 medlemmer i Serbia, 85 i Montenegro). Utøvende makt lå hos de folkevalgte presidentene i republikkene. Det var republikkenes presidenter som preget politikken, også på forbundsnivå, spesielt den serbiske presidenten Slobodan Milošević.

Implementering av Sikkerhetsrådets resolusjon 1244 i kjølvannet av NATOs intervensjon i 1999, plasserte Kosovo under det internasjonale samfunnets midlertidige administrasjon, mens ytterligere status forble uavklart. Serbia mistet muligheten for direkte innflytelse i Kosovo etter 1999, men har fortsatt å insistere på sin suverenitet i Kosovo. Serbia har vist til referansen i Resolusjon 1244 om «suverenitet og den territoriale integriteten til Den føderale republikken Jugoslavia» som en garanti for dens fortsatte krav til Kosovo, selv etter at republikken Jugoslavia hadde opphørt å eksistere.

I 2003 fikk statsforbundet en ny forfatning og skiftet samtidig navn til Serbia og Montenegro (Državna zajednica Srbija i Crna Gora). Under den nye forfatningen ble båndene mellom de to republikkene løsere, og det ble blant annet åpnet for at republikkene kunne tre ut av statsforbundet etter tre år. Forbundspresidenten hadde en regjering på bare fem medlemmer som arbeidet med utenriks- og forsvarspolitikk, økonomi, menneskerettigheter og minoritetsspørsmål. Et ettkammer-parlament med 126 direkte valgte medlemmer ble opprettet (91 serbiske, 35 montenegrinske), men Montenegro ville ikke være med på et felles valg til nasjonalforsamlingen i 2005 og foreslo i stedet at statsforbundet skulle oppløses. Begge republikkene fortsatte med egne parlament, regjeringer og presidenter.

En folkeavstemning i Montenegro mai 2006 gav flertall for uavhengighet, og 3. juni 2006 erklærte Montenegro seg selvstendig. Fra juni 2006 er Serbia og Montenegro to separate, selvstendige stater.

Etter at Montenegro trådte ut av unionen i 2006, fortsatte Serbia i rollen som unionens formelle etterfølger, mens Montenegro søkte om eget medlemskap i FN og andre internasjonale organisasjoner.

17. februar 2008 løsrev Kosovo seg og erklærte sin uavhengighet fra Serbia.