seksdagerskrigen

Palestina-spørsmålet ble et politisk samlingspunkt i den arabiske verden. De arabiske stater støttet i navnet palestinernes kamp for en egen stat, og brukte dette dels som et påskudd for å bekjempe den nye staten Israel. De arabiske land var politisk splittet, men en panarabisk bevegelse ble på 1950- og 1960-tallet styrket under ideologisk ledelse av Egypts president Gamal Abdel Nasser, og fikk spesielt fotfeste i Irak og Syria i tillegg til Egypt. Arabiske liga støttet opprettelsen av Den palestinske frigjøringsbevegelse (PLO), og radikale arabiske stater støttet ulike frigjøringsgrupper fra tidlig på 1960-tallet, med al-Fatah som den mest aktive.

Fra midten av 1960-tallet ble stabiliteten ved Israels grenser til Jordan, Syria og Libanon utfordret både av palestinsk gerilja som opererte derfra, og av en utvidet israelsk tilstedeværelse tett opp til grensene, blant annet i form av kollektivbruk (kibbutz). Det kom fra begge sider av grensen til bevisste provokasjoner; fra israelsk side også i de demilitariserte soner ved grensene, og det kom ofte til utveksling av ild. Parallelt med dette ble det, ikke minst fra arabisk side, tatt til orde for militær aksjon mot Israel, noe som også økte spenningen. Til dette kom motsetningene mellom vest og øst under Den kalde krigen som også gjorde seg gjeldende i Midtøsten. Mens Israel ble støttet av Frankrike og USA, vendte særlig Syria, og i noen grad Egypt, seg mot Sovjetunionen. Jordan sto Storbritannia og USA nært. Egypt og Syria hadde i perioden 1958–1961 formelt vært slått sammen i én statsdannelse (Forente arabiske republikk, UAR), og inngikk høsten 1966 en gjensidig forsvarsavtale, uten at det politiske forholdet var nært.

Supermaktene Sovjetunionen og USA spilte en viktig rolle i kulissene forut for og etter utbruddet av seksdagerskrigen. Det samme gjorde FN. Etter den andre arabisk-israelske krigen i 1956 (Suezkrisen) ble det utplassert en fredsbevarende styrke fra FN, United Nations Emergency Force (UNEF), på Gaza og i Sinai, med også norsk deltakelse. Denne dannet en buffer mellom Egypt og Israel og bidro til stabilitet i regionen. En annen FN-styrke, United Nations Truce Supervision Organization (UNTSO), var virksom i Israel og de fire arabiske nabolandene, satt inn for å overvåke bilaterale våpenhvileavtaler inngått etter krigen i 1948. Egypt sa like før krigsutbruddet opp avtalen som hjemlet tilstedeværelsen til UNEF, og styrken var i ferd med å trekke seg ut da krigen startet. UNTSO ble stående, og fulgte utviklingen før, under og etter krigen. Observatørene i UNTSO var i 1967 ledet av den norske generalen Odd Bull. Han spilte en diplomatisk rolle i forløpet til seksdagerskrigen, blant annet ved å advare om at israelske provokasjoner bidro til økt mistillit mellom partene. Han var også sendebud mellom Israel og Jordan da israelerne forsøkte å få Jordan til å avstå fra deltakelse i krigen.

Krigen startet mellom Israel og Egypt, hvor de største slagene også sto. Mye av den politiske bakgrunnen for krigen knyttes derimot til det radikale Baath-regimet i Syria, som med sin støtte til den palestinske frigjøringskampen førte en mer aggressiv politikk overfor Israel enn det Egypt gjorde. Syria søkte derfor, mer enn Egypt, å framprovosere en konflikt, og la press på den egyptiske president Gamal Abdel Nasser som den anerkjente panarabiske leder om å konfrontere Israel. Syria regnet i sine politiske kalkyler med beskyttelse fra sin allierte Sovjetunionen, som derimot holdt seg unna den militære konflikten.

Til den bakenforliggende konfliktårsak, i tillegg til Palestinaspørsmålet og Israels eksistens, hører også kontroll over kilder til vann, særlig i grenseområdet mellom Israel, Libanon og Syria, og på Vestbredden med Jordandalen. Spørsmålet om retten til og kontroll over vann har forblitt et betent spørsmål i regionen.

Forut for krigsutbruddet kom det til flere militære sammenstøt langs grensen mot Jordan (Vestbredden) og Syria. Det kom til trefninger mellom israelske og jordanske styrker, og mellom Israel og Syria, inklusive israelsk luftangrep over Syria.

I november 1966 gikk israelske styrker inn på Vestbredden og angrep flere landsbyer, samt småbyen As Samu'. Den ble ansett som base for palestinske geriljaaksjoner, og Israel ville straffe al-Fatah og statuere et eksempel. Aksjonen førte til sammenstøt med jordanske styrker. Dette førte til økt press – både i Jordan og i den arabiske verden – på kong Hussein om å innta en hardere holdning overfor Israel. Kongen hadde da, men uten at det var offentlig kjent, innledet samtaler med Israel med sikte på fred, og følte seg med aksjonen forrådt av den israelske ledelsen. Angrepet ble fordømt av Sikkerhetsrådet i FN, og USA sendte militær hjelp til Jordan for å støtte kongen. Hendelsen bidro til at Jordan inngikk en forsvarspakt med Egypt og gikk til angrep på Israel da krigen brøt ut.

I april 1967 kom det til en opptrapping av en stadig mer spent situasjon etter et stort antall konfrontasjoner ved den israelsk-syriske grensa. Situasjonen ble forverret da palestinsk gerilja sprengte en pumpestasjon i Kibbutz Misgav Am på grensa til Libanon 1. april. En konfrontasjon ved Genesaretsjøen 7. april førte til bruk av gradvis tyngre skyts. Israel flybombet syriske mål på Golanhøydene; syrisk artilleri ble rettet mot Kibbutz Gadot. Observatører fra UNTSO forsøkte uten hell å få på plass en våpenstillstand. Israelske jagerfly skjøt ned syriske fly, og Israel markerte sin luftstyrke ved å fly over hovedstaden Damaskus. Hendelsen førte til økning av en allerede spent situasjon mellom Israel og Syria, med nye provokasjoner fra begge sider, inklusive fra palestinsk gerilja. Israelske militære ledere snakket om en nært forestående krig med Syria. Syriske ledere mente en invasjon var nær, og henvendte seg til Egypt for å sikre seg militær hjelp. Egypt advarte Syria mot å la al-Fatah provosere Israel. Syria fikk imidlertid Egypt med på en plan om felles luftangrep på Israel ved en krig.

Til tross for tiltagende politisk og militær spenning, regnes det som lite sannsynlig at noen av partene, verken i 1966 eller i 1967, ønsket krig eller at de styrte bevisst mot krig. Militær konfrontasjon var trolig heller ikke hensikten med tre kontroversielle trekk fra den egyptiske president Nasser våren 1967, og som i omverdenen kunne tolkes som forberedelse til krig: Først fant en egyptisk mobilisering sted fra 13. mai, med styrkeoppbygging i Sinai, fulgt av beslutningen om å få fjernet FN-styrken 16. mai. Deretter kom Egypts blokade av Tiranstredet for israelsk skipsfart 22. mai.

Foranledningen til mobiliseringen og den militære oppbygging i Sinai – og av de utløsende årsaker til at det faktisk ble krig – var sovjetisk etterretningsinformasjon gitt til Egypt 13. mai. Den gikk ut på at Israel planla et snarlig angrep, tidfestet til 17. mai, men som viste seg å være feil. Årsaken til den feilaktige sovjetiske informasjonen er uklar. Én teori er at hensikten var å skape press mot Israel som en avskrekking mot et mulig israelsk angrep på Sovjetunionens allierte Syria. Informasjonen bidro til hendelsene som ledet mot krig, med uttrekking av FN-styrken og utplassering av egyptiske styrker i Sinai. Den egyptiske styrkeoppbyggingen der var på 50 000–80 000 soldater; senere økt til godt over 100 000. Dette, sammen med en opptrapping av en aggressiv arabisk propaganda, ble i Israel tolket som forberedelse til angrep. En ny forsvarspakt mellom Egypt, Jordan og Syria 30. mai som også Irak sluttet seg til, bidro til krigsfrykten.

Den spente situasjonen førte til at kong Hussein av Jordan besluttet å alliere seg med president Nasser i Egypt, til tross for sterke personlige og politiske motsetninger. Dette førte blant annet til utplassering av egyptiske styrker i Jordan, og til at de jordanske styrkene ble underlagt egyptisk kommando. Utviklingen førte til at Israel iverksatte total mobilisering 19. mai.

Egypts ledelse visste at landet var Israel militært underlegent, samtidig som om lag halvparten av landets hærstyrker deltok i konflikten i Jemen. Det flerårige engasjementet der innebar også at Egypt i liten grad hadde planlagt eller trent på krig med Israel. USAs etterretning var av samme oppfatning, og delte dette synet med Israels regjering: Selv om de arabiske styrkene var tallmessig overlegne og hadde flere tyngre våpen, ble det vurdert som overveiende sannsynlig at Israel ville vinne en krig.

De israelske styrkene besto av til sammen om lag 264 000 soldater; rundt 800 stridsvogner og 300 kampfly. De arabiske styrkene omfattet cirka 340 000 soldater; 1800 stridsvogner og 660 fly, hvorav rundt 440 tilhørte Egypt. Den arabiske siden ble forsterket av mindre bidrag fra Algerie, Kuwait, Libya, Marokko og Saudi-Arabia, og et noe større fra Irak som stilte en divisjon med rundt 100 stridsvogner. Frivillige piloter fra Pakistan deltok også.

Det synes ikke sannsynlig at Egypt planla å angripe Israel. Jordan hadde iverksatt hemmelige fredssamtaler og planla ikke en krig. Syria var under press fra Sovjetunionen, som ikke ønsket en krig som kunne føre til konfrontasjon med USA og i verste fall en ny verdenskrig. Det har vært historisk uenighet om Israel planla for krig, og om det forelå planer for en erobring av bibelske områder på Vestbredden – som seksdagerskrigen faktisk førte til. Studier av frigitte arkiver tyder på at Israel verken planla angrep på Egypt, invasjon av Vestbredden eller krig med Syria. Selv ikke da krigen med Egypt var et faktum, hadde Israel planer om angrep på Jordan eller Syria.

Den spente situasjonen i forholdet til Egypt førte de første dagene av juni til at krig ble vurdert som nært forestående. I Israels militære og politiske ledelse var det uenighet om hvorvidt man skulle angripe eller vente, vurdert både opp mot militære forhold og internasjonale reaksjoner. De som vant fram, argumenterte med at tapene ville bli større jo lengre man ventet, og fienden fikk forberedt seg. USA skal to ganger i slutten av mai, den siste gangen sammen med Sovjetunionen, ha grepet inn og forhindret et israelsk angrep. Sovjetunionen skal ha lagt press på Egypt. Deretter oppfattet Israel imidlertid at den amerikanske regjering ga stilltiende klarsignal for krig. Den israelske regjeringen tok sin beslutning 4. juni, og angrepet på Egypt startet 5. juni.

Seksdagerskrigen startet med at Israel angrep Egypt tidlig på morgenen 5. juni. Bare få timer etterpå rettet Jordan angrep mot Israel. Krigen på disse to frontene var avsluttet da Israel gikk inn i Syria 9. juni. Israel hadde forut for dette angrepet syriske baser og Syria hadde beskutt mål i Israel.

Seksdagerskrigen endte med fullstendig militær seier for Israel, og førte til en helt ny militær, politisk og diplomatisk situasjon i Midtøsten som fortsatt preger regionen. Den overlegne militære seieren førte også til en arroganse i Israels militære og politiske ledelse, som førte til at Egypt og Syria klarte å drive de israelske styrkene på defensiven under Oktoberkrigen i 1973, da de to statene forsøkte å ta tilbake de tapte territoriene fra 1967.

Tapstallene fra krigen er usikre. De israelske styrkene mistet i underkant av 1000 soldater, mens de arabiske tapene er anslått til rundt 15 000; de fleste egyptiske. Tolv soldater tilhørende FN-styrken UNEF ble også drept.

Krigen i 1967 førte til en ny strøm av palestinske flyktninger, rundt 300 000, etter den første flukten i 1948. Mange flyktet for andre gang. Om lag 100 000 syrere flyktet fra sine hjem på Golanhøyden. Okkupasjonen har muliggjort bosetting av jødiske nybyggere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem som i dag er en politisk hovedutfordring i arbeidet for å finne en løsning på Midtøsten-konflikten. Bosettingen har ført til en kolonisering av store deler av Vestbredden og er i strid med folkeretten. Golanhøydene og Øst-Jerusalem er annektert, også det i strid med folkeretten.

Krigen førte til at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon nr. 242. Denne er grunnleggende for senere fredsprosesser, og innebar en første aksept fra arabiske stater for at staten Israel hadde rett til å eksistere innenfor sikre grenser. Den fastslo at Israel pliktet å trekke seg ut av okkuperte territorier, noe som ikke fullt ut har skjedd.

På det første møtet i Arabiske liga etter krigen, i Khartoum september 1967, anla de arabiske stater kompromissløse holdninger. De vedtok prinsippet om ingen fred med Israel, ingen anerkjennelse av Israel, og ingen forhandlinger.

• Israels historie
• Palestinas historie
• Jordans historie
• Egypts historie
• Syrias historie

• Louis, Roger & Shlaim, Avi; red. (2012). The 1967 Arab-Israeli War. Origins and Consequences. Cambridge University Press.
• Herzog, Chaim & Gazit, Shlomo (2010). The Arab-Israeli Wars. War and Peace in the Middle East. Vintage Books.
• Bowen, Jeremy (2003). Six Days. How the 1967 war shaped the Middle East. Simon & Schuster.
• Oren, Michael B. (2022). Six Days of War. June 1967 and the making of the Middle East. Oxford University Press.