Sandsdalen-saken

Sandsdalen-saken var den første norske rettssaken hvor en lege var tiltalt for aktiv dødshjelp. Legen Christian Sandsdalen ga i juni 1996 en dødssyk pasient som led av multippel sklerose en dødelig dose morfin og ketogan etter at hun hadde bedt ham om det. Ettersom Sandsdalen ønsket å få aktiv dødshjelp belyst i en rettssak, meldte han selv fra til Riksadvokaten at han hadde utført aktiv dødshjelp. Han håpet med dette å få til en lovendring som ville legalisere aktiv dødshjelp.

I desember 1997 ble han i Oslo byrett dømt for overlagt drap, men fikk domsutsettelse, som er den mildeste reaksjon en domstol kan gi i en straffesak hvor tiltalte ikke blir frifunnet. Både Sandsdalen og påtalemyndigheten anket til lagmannsretten.

I oktober 1998 fant lagretten (juryen) i Borgarting lagmannsrett ham ikke skyldig, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Saken kom opp på nytt i Borgarting lagmannsrett i april 1999, og da ble saken avgjort av en meddomsrett bestående av tre fagdommere og fire legdommere. Han ble dømt for overlagt drap, og fikk også nå domsutsettelse. Sandsdalen og påtalemyndigheten anket til Høyesterett.

Begge ankene ble avvist av en enstemmig Høyesterett i april 2000. Dermed ble det slått fast at aktiv dødshjelp ikke er tillatt etter norsk lov. Høyesterett fremholdt at det vesentlige var å få fastslått at handlingen var lovstridig, og at det derfor ikke var grunnlag for å idømme straff. Sandsdalen døde 8. oktober 2000, 82 år gammel.

I 2012 etablerte Foreningen Retten til en verdig død Christian Sandsdalenprisen. Den utdeles til en person som gjennom bøker, media eller på annen måte har gitt et bidrag i arbeidet for lovbestemt rett til en verdig død i Norge.