Faktaboks

Samuel Beckett

Samuel Barclay Beckett

Uttale
bˈekkett
Født
13. april 1906, Foxrock, Dublin, Irland
Død
22. desember 1989, Paris, Frankrike
Samuel Beckett

Samuel Beckett regnes som en av de fremste representanter for 1950-årenes absurde teater. Foto fra 1977.

Samuel Beckett

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Samuel Beckett var en irsk forfatter som skrev både på engelsk og fransk. Han er verdenskjent for sin dramatikk og særlig for skuespillet Mens vi venter på Godot, utgitt 1952. Av prosaverkene hans er de tre romanene Molly, Malone dør og Den unevnelige de mest sentrale. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1969.

Frem til hans internasjonale gjennombrudd i 1953 med oppførelsen av Mens vi venter på Godot (originaltittel: En attendant Godot), var Beckett en nærmest ukjent forfatter. Becketts dramatikk ble av samtidskritikere gitt den upresise merkelappen «absurd teater», og forbundet med etterkrigstidens franske eksistensialisme. Men Becketts egentlige læretid var 1930-tallet. Hans karakteristiske blanding av filosofisk pessimisme, språkskepsis, psykisk og fysisk forfall, og beksvart komikk ble først utviklet i dialog med 1920- og 30-tallets litterære høymodernisme, og mot et bakteppe av europeisk nasjonalisme og totalitarisme.

Etter Godot ble Beckett en ikonisk offentlig skikkelse, selv om han forsøkte å leve så skjermet som mulig fra media. Med intens perfeksjonisme brukte han mye tid på å regissere sine egne teaterstykker og rådgi skuespillere og regissører. Det var likevel prosadiktningen, som foregikk i dypeste isolasjon, som forble det kunstneriske hovedfokus i hans egne øyne.

Fra irsk barndom til europeiske vandreår (1906-1937)

Samuel Beckett ble født i Foxrock, en borgerlig og protestantisk forstad til Dublin. Han gikk senere på den protestantiske kostskolen Portora Royal i Nord-Irland fra 1920 til 23, og studerte moderne språk (fransk og italiensk) ved Trinity College i Dublin fra 1923 til 27. Opphold i Paris som lektor i engelsk ved École Normale Superieure, 1928-30, hvor han også ble assistent for James Joyce og innledet et kortvarig forhold til hans datter Lucia.

Han utga sitt første dikt, «Whoroscope», i 1930 og begynte i ny jobb som lektor i fransk ved Trinity College, Dublin samme år, men bestemte seg i 1932 for å si opp. Han rakk først å publisere sin eneste akademiske monografi, Proust (1931). I 1932-37 bodde han vekselvis i Paris (1932), London (1932, 1934-35), og Dublin (1932-1934, 1936, 1937), med en 6 måneders tysklandsreise (1936-37), før han endelig bosatte seg i Paris fra 1937. Disse vandreårene ble formative for Beckett. Personlig ble de preget av sorg (eks-kjæresten Peggy Sinclair og faren William Beckett døde begge i 1933), et anspent forhold til hans dominerende, konvensjonelle og dypt religiøse mor May Beckett, og skyldfølelse omkring å ha skuffet sin familie ved å oppgi den akademiske karrieren for å bli forfatter. Han utviklet hjerterytmeforstyrrelser og depresjon, og gjennomgikk fra 1934 til 1935 psykoanalytisk terapi hos Wilfred Bion i London.

1930-tallet ble en intens læretid, hvor Beckett leste seg opp på engelsk, fransk, italiensk og tysk litteratur, og på filosofihistorie og psykologi, parallelt med studier av musikk, film og kunsthistorie. En nøkkelinnflytelse var den pessimistiske tyske filosofen Arthur Schopenhauer, som Beckett i et brev fra 1930 sa gav ham en «filosofisk berettigelse for ulykkelighet». Becketts forfatterskap i denne perioden – romanen Dream of Fair to Middling Women (skrevet 1932, utgitt posthumt 1992), novellesamlingen More Pricks Than Kicks (1934), diktsamlingen Echo’s Bones and Other Precipitates (1934), og romanen Murphy (1938) – preges av lærde sitater og allusjoner, mens all streben etter kunnskap samtidig parodieres i disse tekstene som et håpløst og feilslått prosjekt.

Frankrike: Kreativitet, verdenskrig og ruiner (1937-1953)

Fra 1937 begynte et mer etablert liv i Paris, hvor Beckett livnærte seg i svært enkle kår som oversetter og forfatter. I 1939 flyttet han sammen med sin partner (kone fra 1961) Suzanne, som i disse årene aktivt forsøkte å skape interesse for Becketts verk i den parisiske litteraturverden. Under den tyske okkupasjonen ble Beckett medlem av en motstandsgruppe, i tråd med hans forakt for naziregimet og utfra støtte til jødiske venner. Denne ble avslørt i august 1942, og Beckett og Suzanne flyktet til landsbyen Roussillon i syd-Frankrike, hvor de tilbrakte resten av krigen.

Romanen Watt ble påbegynt i 1941 og Beckett skrev på den under Roussillon-oppholdet (ferdigstilt 1948, publisert 1953). Watt («hva») gjør tjeneste hos den uutsigelige Mr. Knott («knute»/negasjon), som bare fremtrer via tegn, koder og ritualer. Dekodingsarbeid var fokus for Becketts motstandsgruppe, og man kan finne ekko av krigserfaringen både i denne romanen og i Mens vi venter på Godot – hvor flyktningens nervøse og kjedsommelige venting på at et eller annet skal skje blir til en metafor for all menneskelig eksistens. Etter krigen jobbet Beckett frivillig for Røde Kors i den utbombede byen St-Lô i Normandie, og i en rapport for irsk radio («The Capital of the Ruins», 1946) bemerket han at han så ruintilstanden som det eneste fruktbare grunnlag for å tenke det menneskelige på nytt.

Perioden 1946-1950 ble hans mest intenst kreative noen gang, hvor han ferdigstilte fem romaner, to teaterstykker, og en rekke noveller, kunstkritiske essays og oversettelser. De viktigste romanene her er Molloy fra 1950, (norsk oversettelse 1964), Malone dør fra 1951 (originaltittel: Malone meurt, norsk oversettelse 1965) og Den unevnelige fra 1953 (originaltittel: L’Innommable, norsk oversettelse 1967. Den tematiske tråden i disse er desintegrasjon: Psykisk i Molloy idet jakten på et opphav og på sammenheng bryter sammen, fysisk i Malone dør som er en dagbok på dødsleiet, og verbalt i Den unevnelige, som er et radikalt formeksperiment med en stemme som benekter seg selv og hevder, igjen og igjen, at den ikke kan fortsette lenger.

Teater og verdensberømmelse (1953-1969)

Mens vi venter på Godot (En attendant Godot) ble først oppført i lille Théâtre de Babylone i Paris i 1953, og gikk fra nesten tomme til fulle hus; oppsetningen av Waiting for Godot ved Londons Arts Theatre i 1955 fulgte samme mønster, etter ros fra to sentrale aviskritikere, Kenneth Tynan og Harold Hobson. Tynan skrev at Godot hadde fått ham til revurdere reglene for all dramatikk, fordi de ikke var «elastiske nok» til å ta innover seg dette stykket. En annen interessant reaksjon kom i et brev til Beckett fra en fange i det tyske fengselet Lüttringhausen, hvor stykket var blitt satt opp i 1954: «Godot er naboen min i cellen ved siden av.» Det å vente på noe eller noen som aldri kommer fikk en umiddelbar resonans ikke bare for disse fangene men for en hel etterkrigsgenerasjon. Beckett hadde skapt et nytt tragikomisk formspråk i teateret som kunne få svært ulike typer publikum til å føle denne tomheten, rastløsheten og kjedsomheten, observere de små og store ritualene, vanene og forsvarsmekanismene som følger med, le av de fåfengte forsøkene på å få tiden til å gå, og konfrontere håpløsheten og skuffelsen som alltid venter til slutt.

Når Beckett selv regisserte stykket understreket han i regiboken at hele bevegelsesmønsteret til de to loslitte hovedpersonene Estragon og Vladimir skulle spilles som en «inneburet dynamikk»; karakteren Lucky på sin side er fysisk bundet til sin herre Pozzo med et rep, og danser som om han er viklet inn i et garn. Et annet sentralt grep er gjentagelsen: Begge akter avsluttes med at en ung gutt bringer bud fra Godot om at han ikke kan komme i dag, men helt sikkert i morgen, og teppet går ned over fortsatt ventende skikkelser. Dette stykkets verdensberømmelse er basert på en ikonisk gjenkjennelighet (vi venter alle, vi er alle fanger), men like mye på et provoserende modernistisk formspråk som tilsidesetter handling og historiefortelling, og gjør selve ventingen til en erfaring som publikum deler med karakterene.

Godot endret Becketts liv og hans muligheter som kunstner. Han fikk nå stadige invitasjoner til å skrive nye teaterstykker, og de viktigste i denne perioden er Sluttspill utgitt 1957 (originaltittel Fin de partie), Krapp’s Last Tape (1958), Glade dagar utgitt (originaltittel Happy Days) og Play (1964).

Videre begynte han fra 1966 av en intens aktivitet som regissør av egne verk som skulle vare livet ut. En milepæl var invitasjonen fra Schiller-Theater i Berlin til å regissere Endspiel (Fin de partie) i 1967. Becketts regibøker understreket en musikalsk og ballettaktig tematisk repetisjon i egne tekster. Han fikk også muligheten til å skrive for radio (All That Fall, 1957), film (Film, 1965) og TV (Eh Joe, 1967), med utstrakt aktivitet som regissør eller rådgivende konsulent også her.

Dessuten drev han omfattende oversettelse (delvis gjendiktning) av egne verk. Samtidig førte berømmelsen og pågangen til slitasje, og Suzanne regnet derfor nobelpristildelingen til Beckett i 1969 som en personlig «katastrofe». Beckett fryktet stadig at prosadiktningen skulle bli skadelidende, og det ble også vanskeligere for ham å gjøre fremskritt etter hvert som prosaen ble enda mer eksperimentell: Comment c’est (1961), som med sin opphakkede setningsstruktur tok to år å skrive, er den eneste romanen fra denne perioden.

Skygger, stemmer, og minner (1969-1989)

Becketts utstrakte virksomhet som regissør, konsulent og oversetter av egne verk fortsatte helt til hans død, og han opplevde en stadig strøm av oppdrag og forespørsler som alle krevde sitt. Stilistisk sett ble verkene hans derimot langt fra mer publikumsvennlige, men heller innovervendte, minimalistiske og abstrakte. Skikkelsene er skyggeaktige og eksisterer oftest bare som stemmer eller fragmenter; de vender tilbake til det samme rigide mønsteret og de samme minnene om og om igjen, uten håp om forløsning. Denne tendensen er like sterk i Becketts sene kortstykker for teater (Not I, 1972; Footfalls, 1976; That Time, 1975; A Piece of Monologue, 1979; Rockaby, 1981; Ohio Impromptu, 1981; Catastrophe, 1982; Quoi où, 1983) som i hans konsentrerte eksperimenter i TV-mediet, produsert av BBC og Süddeutsche Rundfunk (Ghost Trio, 1976; ...but the clouds..., 1977; Quad I + II (1984); Nacht und Träume, 1984).

Hovedverkene i denne perioden er likevel de tre prosatekstene Company (1980), Mal vu mal dit (1981) og Worstward Ho (1983), hvor fortellerstemmene søker mot å oppløse seg selv i en uoppnåelig stillhet og tomhet. Denne språkmystikken står i kritisk dialog med negativ teologi, som søker etter Guds absolutte annethet gjennom negasjon av alt det jordiske. I Becketts aller siste tekst, det korte diktet «Comment dire», (engelsk oversettelse: "What is the word") fra 1988, smelter letingen etter ord etter et hjerneslag sammen med en famlende søken etter Ordet, i et fjernt ekko av Johannesevangeliet, «I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud» (Joh. 1,1). Men som i Becketts mest berømte verk Mens vi venter på Godot, er det den uforløste ventingen eller spørsmålet forfatteren og leseren sitter igjen med: «Hva er ordet».

Utmerkelser

  • Croix de guerre og Médaille de la Resistance, 1945
  • Æresdoktorat fra Trinity College, Dublin, 1959
  • Nobelprisen i litteratur, 1969
  • Saoi av Aosdana (irsk kunstnerutmerkelse), 1984.

Nyere oversettelser til norsk

  • Fyrste kjærleik og annan kortare prosa (oversatt av Jon Fosse) Leikanger: Skald forlag, 2018.
  • Molloy; (oversatt av Erik Ringen) Oslo: Cappelen Damm, 2006.
  • Malone dør; (oversatt av Erik Ringen og Anne Elligers) Oslo: Cappelen Damm, 2006.
  • Den unevnlige; (oversatt av Jan Erik Vold) Oslo: Cappelen Damm, 2006.
  • Vente på Godot (oversatt av Jan Erik Vold) Oslo: Transit AS, 2005.

Utgivelser

Dramatikk

  • En attendant Godot. Paris: Éditions de Minuit, 1952.
  • Fin de partie. Paris: Éditions de Minuit, 1957.
  • Krapp’s Last Tape. Evergreen Review (2.5), sommer 1958.
  • Happy Days. New York: Grove Press, 1961.
  • Not I. London: Faber and Faber, 1973.
  • That Time. London: Faber and Faber, 1976.
  • Footfalls. London: Faber and Faber, 1976.
  • Rockaby. I: Rockaby and Other Short Pieces. New York: Grove Press, 1981.
  • Catastrophe. Paris: Éditions de Minuit, 1982.
  • Quoi où. Paris: Éditions de Minuit, 1983.

Manus for radio, film og TV

  • All That Fall. New York: Grove Press, 1957. 1957
  • Play. I: Play and Two Short Pieces for Radio. London: Faber and Faber, 1964.
  • Film. Regi Alan Schneider. Først vist på filmfestivalen i Venezia, 1965. Originalmanus publisert i: Eh Joe and Other Writings. London: Faber and Faber, 1967.
  • Eh Joe. I: Eh Joe and Other Writings. London: Faber and Faber, 1967. 1967
  • Ghost Trio. Journal of Beckett Studies 1 (vinter 1976).
  • "Nacht und Träume". I: Collected Shorter Plays. London: Faber and Faber, 1984. 1984
  • "Quad I + II". I: Collected Shorter Plays. London: Faber and Faber, 1984. 1984
  • «The Capital of the Ruins». I: Eoin O’Brien, The Beckett Country. Dublin: Black Cat Press, 1986. 1986

Prosa

  • More Pricks than Kicks. London: Chatto and Windus, 1934.
  • Murphy. London: Routledge, 1938.
  • Molloy. Paris: Éditions de Minuit, 1950.
  • Malone meurt. Paris: Éditions de Minuit, 1951.
  • L’Innommable. Paris: Éditions de Minuit, 1952.
  • Watt. Paris: Olympia Press, 1953.
  • Comment c’est. Paris: Éditions de Minuit, 1961.
  • Company. London: John Calder, 1980.
  • Mal vu mal dit. Paris: Éditions de Minuit, 1981.
  • Worstward Ho. London: John Calder, 1983.
  • Dream of Fair to Middling Women. Dublin: Black Cat Press, skrevet 1932, utgitt 1992.

Dikt

  • «Whoroscope». (enkeltdikt) Paris: Hours Press, 1931.
  • Echo’s Bones and Other Precipitates. Paris: Europa Press, 1935.
  • «Comment dire» (enkeltdikt) først publisert i Becketts oversettelse som «What is the Word»). Sunday Correspondent, 31. desember 1989.

Akademiske tekster

  • Proust. London: Chatto and Windus, 1931.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Aaslestad, Petter: Samuel Beckett, 2003, isbn 82-05-31172-2
  • Ackerley, C. J. og Gontarski, Stanley. The Faber Companion to Samuel Beckett. London: Faber and Faber, 2006.
  • Esslin, Martin: The theatre of the absurd, tredje utgave, 2001
  • Kenner, Hugh: A reader's guide to Samuel Beckett, 1996, isbn 0-8156-0386-x
  • Knowlson, James. Damned to Fame: The Life of Samuel Beckett. London: Bloomsbury, 1996.
  • Pilling, John. A Samuel Beckett Chronology. London: Palgrave Macmillan, 2006.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg