Samtaleanalyse er en akademisk disiplin som studerer samtaler. I denne sammenhengen defineres samtaler som kommunikasjon og sosial interaksjon mellom mennesker i både språklig og ikke-verbal samhandling i naturlige situasjoner.

Faktaboks

Også kjent som

konversasjonsanalyse

engelsk Conversation Analysis

Målet for samtaleanalysen er å avdekke og beskrive, på en formell måte, ubevisste normer og konvensjoner som samtalepartnere følger i samhandling, i ulike sosiale situasjoner og kommunikative aktiviteter. Dette gjelder slike ting som hvordan deltakerne veksler på å føre ordet, turtaking, og hvordan de bygger opp sine bidrag til samtalen, turkonstruksjon. Videre studerer man hvordan ytringene danner sosiale handlinger, som knyttes sammen til større samtalesekvenser, og hvordan deltakerne identifiserer og søker å løse problemer i interaksjonen, reparasjon.

Samtaleanalyse er i stor grad en tverrfaglig disiplin. Den praktiseres i en rekke ulike fagtradisjoner, som sosiologi, språkvitenskap, antropologi, psykologi, pedagogikk og kommunikasjonsvitenskap. Forskerne studerer så vel grunnleggende samtalemekanismer i uformell samtale som mer aktivitetsspesifikke praksiser knyttet til ulike former for institusjonell interaksjon. Eksempler på slike institusjonelle samtaler kan være de som foregår mellom lege og pasient, lærer og elev, samt møtesamtaler, servicesamtaler og journalistiske intervjuer.

Historie

Disiplinen ble grunnlagt på 1960- og 1970-tallet av sosiologen Harvey Sacks (1935–1975), i samarbeid med Emanuel A. Schegloff (født 1937) og Gail Jefferson (1938–2008). Den fikk navnet Conversation Analysis, gjerne forkortet til CA.

Sacks var inspirert av Harold Garfinkels sosiologiske teori, etnometodologi, som vektla deltakernes forhandling om mening og orden i kommunikasjonssituasjoner. Videre bygget han på Erving Goffmans studier av sosial samhandling på mikroplan. Prosjektet til Sacks var å skape en empirisk vitenskap som ut fra studier av naturlige samtaler identifiserte deltakernes felles underliggende normer og konvensjoner for samhandling.

På 1960-tallet gjorde Sacks opptak av ulike typer samtaler som han fikk transkribert. En av studentene hans, Gail Jefferson, som senere ble hans kollega, utviklet det systemet for transkripsjon som fortsatt brukes i dag. Analysene ble lagt fram for studenter i forelesninger ved ulike filialer av University of California.

Sacks døde i en bilulykke i 1975, 40 år gammel, og mange av tankene hans var bare offentliggjort i form av forelesninger, som riktignok var bevart på lydbånd. Jefferson har siden redigert en stor del av disse forelesningene og gitt dem ut under tittelen Lectures on Conversation (1992).

På 1970-tallet førte samarbeidet med Jefferson, og særlig Emanuel Schegloff, til en rekke artikler som la fram de grunnleggende teoretiske begrepene og metodologiske prinsippene for samtaleanalysen.

Metode

Samtaleanalyse er en grunnleggende empirisk og induktivt orientert disiplin. Den legger vekt på å studere samtaler slik de forekommer i sine naturlige omgivelser, der deltakerne har reelle interesser og står ansvarlige for sine handlinger. Det gjøres opptak med lyd, eller (helst) video, av samtalene, og så transkriberes de. De utdragene som blir gjort til gjenstand for dybdeanalyse, fintranskriberes slik at flest mulig prosodiske og ikke-verbale kjennetegn representeres. Noen eksempler på slike kjennetegn er pauser, intonasjon, trykk, stemmekvalitet, gester, blikk og håndtering av gjenstander.

Analysen er primært kvalitativ og søker å beskrive den meningen deltakerne i fellesskap etablerer, altså fra et innenfra-perspektiv. Den er ikke opptatt av de enkelte deltakernes individuelle intensjoner eller forståelser, men av den sosialt delte meningen. Dette gjøres gjennom å beskrive hvordan deltakerne svarer og reagerer på hverandres ytringer, og derigjennom framviser (spor av) sin fortolkning av hva den andre har sagt. Dette kalles sekvensiell analyse.

Når en potensiell samtalepraksis er identifisert, er neste steg ofte å etablere en samling av tilfeller av den samme praksisen. Ved hjelp av dette vil forskeren forsøke å identifisere de grunnleggende (konstituerende) normene og konvensjonene for praksisen, samt grensene til andre praksiser og rommet for variasjon innenfor praksisen.

Analysen har altså et deltakerperspektiv, og trekker ikke inn forhold i konteksten som ikke deltakerne selv gjør relevante i samtalen. Det betyr at tradisjonelle (makro-)sosiologiske variabler som kjønn, alder eller sosioøkonomisk bakgrunn ikke blir gjort til en del av analysen, med mindre det gjøres relevant i samtalen. Dette standpunktet har gjort samtaleanalyse til gjenstand for kritikk fra andre disipliner. Forskere med alternative tilnærminger til kommunikasjon og samtale, slik som interaksjonell sosiolingvistikk og kritisk diskursanalyse, har kritisert CA for å ha et for snevert kontekstbegrep. Disse tradisjonene tematiserer og analyserer på sin side konteksten i seg selv i større grad (se Wooffitt 2005).

Anvendelse

Kjernen i samtaleanalysen er å identifisere grunnleggende samtalepraksiser som ligger under samhandlingsformer i en rekke ulike situasjoner og aktiviteter. Slike praksiser har primært vært beskrevet med referanse til uformelle, hverdagslige samtaler. Imidlertid er det meste av den praktiske forskningen i dag beskjeftiget med ulike former for institusjonelle samtaler.

Målet med slike studier er primært deskriptivt, med vekt på å beskrive konvensjonelle og normative trekk ved samhandlingsformene. Men studier av enkelttilfeller, særlig av problematisk kommunikasjon, har også bidratt til å forklare årsaker til problemer og har dermed et mer evaluerende siktemål i tillegg.

I de senere årene har det videre vært stadig flere studier som har et såkalt preskriptivt perspektiv. Dette innebærer at de søker å forbedre praksis, enten ved å påpeke tilbakevendende problemer og foreslå løsninger, gjerne med utgangspunkt i kontrasterende, vellykkede eksempler, eller ved å prøve ut alternative løsninger i samarbeid med praktikerne.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Antaki, Charles (red.) 2012: Applied Conversation Analysis. Intervention and change in institutional talk. Palgrave.
  • Clift, Rebecca 2016: Conversation Analysis. (Cambridge Textbooks in Linguistics). Cambridge University Press.
  • Heritage, John og Clayman, Steven 2010: Talk in action. Interactions, identities, and institutions. Wiley-Blackwell.
  • Nielsen, Mie Femø og Nielsen, Søren Beck 2005: Samtaleanalyse. Samfundslitteratur.
  • Sacks, Harvey 1992: Lectures on conversation. Blackwell.
  • Sidnell, Jack 2010: Conversation Analysis. An introduction. Wiley-Blackwell.
  • Stivers, Tanya og Sidnell, Jack (red.) 2013: The handbook of Conversation Analysis. Wiley-Blackwell.
  • Wooffitt, Robin 2005: Conversation Analysis and Discourse Analysis. A comparative and critical introduction. Sage.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg