Økonomi og næringsliv i Syria

Syria har betydelige forekomster av olje og gass og var før krigen den største energiprodusenten i Levanten. Landet har også andre mineralforekomster, hvorav flere utvinnes, vesentlig for innenlandsk forbruk. Det utvinnes blant annet bitumen, basalt, gips, salt, fosfat og kalkstein; jernmalm og andre mineraler er også påvist.

Oljeproduksjonen har vært en viktig faktor i Syrias økonomi, som den viktigste eksportvare og valutainntjener. Forekomster er imidlertid forholdsvis små, og ved inngangen til krigen var Syria bare så vidt selvforsynt. Utvinning av naturgass har supplert energitilgangen. Det produseres også vannkraft, men denne avhenger i stor grad av regionalt samarbeid for felles forvaltning av vannressurser, først og fremst med Tyrkia og Jordan.

Olje erstattet bomull som landets viktigste eksportartikkel i 1974 og forble landets viktigste inntektskilde inn på 2000-tallet. Forekomstene ble først funnet på Karatchuk-feltet i nordøst i 1959, deretter på Suwayda- og Rumelan-feltene, og utvinningen startet ved Suwayda 1968. Fire år tidligere var all oljevirksomhet nasjonalisert. Oljeutvinningen var imidlertid ikke større enn at Syria i 1980-årene en periode ble netto importør av olje. Nye store forekomster ble imidlertid funnet ved Deir ez-Zour, hvilket førte til at produksjonen toppet seg på 590 000 fat per dag i 1996. Påviste reserver var før krigen (2008) på cirka 2500 millioner fat. Syria har gassreserver i størrelsesorden 8,5 trillioner kubikkfot, vesentlig i nordøst, med Palmyra, al-Furat og Suwayda som de største feltene. Produksjonen av gass økte sterkt i 1990-årene.

Oljeforekomstene ved Karatchuk går i rørledning til havnebyen Tartus. Syria har dessuten hatt inntekter fra oljeledninger som krysser landet, selv om flere er helt eller delvis nedlagt: Tapline fra Saudi-Arabia og ledninger fra Kirkuk i Irak. Tidlig på 2000-tallet ble flere nye rørledninger prosjektert med syrisk deltakelse, blant annet for gasseksport fra Egypt til Tyrkia, fra Irak til Jordan og fra Syria til Libanon. Disse planene ble stoppet av krigen. Konflikt med Irak har ført til store inntektstap ved at irakerne i to perioder har stengt oljeledningen som går gjennom Syria til middelhavskysten. Under FN-sanksjonene mot Irak ble olje eksportert via Syria. Iran har fra tidlig i 1980-årene solgt olje til Syria til subsidiert pris.

Økt kraftforsyning anses som en forutsetning for videre økonomisk vekst, men det er vannmangel i regionen og derfor begrenset mulighet for økt hydroelektrisk produksjon. Satsingen har derfor mest vært på bruk av gass, samt på utvikling av fornybare energikilder, særlig vind. Utnytting av vannressursene er også et politisk spørsmål; både Eufrat- og Jarmuk-vassdragene må forvaltes i samråd med andre land i området. I 1970-årene var det konflikt både med Tyrkia og Irak om utnytting av vann fra Eufrat; med Irak da Syria bygde Assad-dammen, og med Tyrkia da tyrkerne bygde Atatürk-dammen. Senere er avtaler inngått med Tyrkia og Jordan, med sistnevnte om vann fra Jarmuk. I 2003 ble et nytt vannreservoar oppført i Latakia. Krigen har ødelagt for det regionale energisamarbeidet.

Til tross for at en stor del av Syria består av ørken og halvørken, er landbruk en viktig næring, både for sysselsetting og verdiskaping. Sektoren sysselsatte før krigen inntil en firedel av den yrkesaktive del av befolkningen, men har sunket under krigen, trolig til under 20 prosent av sysselsettingen. Den stod i 2017 for omtrent 20 prosent av BNP. De viktigste jordbruksområdene finnes langs middelhavskysten, langs Orontes (Nahr al-Asi) og i nordøst, der Eufrat og dens bielver brukes til kunstig vanning. I forlengelsen av Libanonfjellene er dalføret langs Nahr al-Asi dyrket opp som Syrias mest fruktbare område.

Bomull var til 1974 Syrias viktigste eksportartikkel, men produksjonen har gått betydelig nedover siden midten av 2000-tallet. I dag dyrkes det særlig hvete, bygg, sukkerbeter, mais, oliven, tobakk, linser, druer, vannmeloner, sitrusfrukter og tomater. Korn produseres vesentlig i de sentrale deler av landet. Størstedelen av jordbruksavlingene produseres for innenlandsk forbruk; i gode år ble det eksportert hvete, og det ble før krigen satset på økt produksjon av frukt og grønnsaker for eksport. Husdyrhold er viktig, og det var stor produksjon av meierivarer. Det holdes kveg og kameler, samt mye sau og kyllinger.

Bare en liten del av Syria er skogkledd (rundt 2,5 prosent av landarealet), og bare en liten del av dette er egnet til skogbruk.

Det drives fiske i Middelhavet, vesentlig med små båter, samt i elvene. Fangsten er begrenset, og går til innenlandsk konsum.

Syrisk industri ble raskt bygd opp etter selvstendigheten, og var dominert av tekstilproduksjon, ikke minst med Libanon som marked. I 1970-årene ble utbyggingen videreført med Sovjetunionens hjelp, og det sovjetiske markedet var betydningsfullt til 1991, da dette markedet forsvant med Sovjetunionens oppløsning. Sektoren omfatter særlig tekstilfabrikker og bedrifter som fremstiller forbruksvarer for hjemmemarkedet, inklusive elektriske artikler; videre jern- og stålindustri ved Hama, sementproduksjon samt produksjon av mineralgjødsel basert på landets fosfatforekomster. Syria har to statseide oljeraffinerier, ved Baniyas og Homs, med en samlet kapasitet på cirka 240 000 fat per dag. Landet har fem anlegg for prosessering av gass.

Industrien gikk forbi jordbruk som viktigste verdiskaper i 1971, mens tjenestesektoren er viktigst i dag. Industrien består både av statseid tungindustri og private småindustriforetak. I 2017 utgjorde industrien omtrent 20 prosent av BNP.

Syria hadde før krigen et relativt velutbygd veinett så vel som et omfattende jernbanenett på cirka 2460 kilometer. Det var jernbaneforbindelse i flere deler av landet, samt til Tyrkia og Jordan (Hejaz-linjen fra Damaskus til Amman), tidligere også til Libanon.

Viktigste havner er Latakia, Baniyas og Tartus. Damaskus, Aleppo og Latakia har internasjonale lufthavner.

Syria har normalt en negativ handelsbalanse med utlandet, men underskuddet er dekkes delvis ved avgifter fra transitt-oljeledningene, samt pengeoverføringer fra syrere i utlandet, så vel som bistand fra andre arabiske land. Utenrikshandelen, så vel som annen valutainntjening, er sterkt berørt av krigen, men oppdatert statistikk finnes ikke.

Petroleum og petroleumsprodukter var viktigste eksportvare, fulgt av bomull og tekstiler, samt frukt og grønnsaker. Sovjetunionen var en viktig handelspartner til 1991, deretter foregikk mesteparten av handelen med Europa (spesielt Frankrike, Italia og Tyskland), samt nabolandene Libanon, Tyrkia og Irak. Under krigen er Russland og Kina blitt viktige kilder for import, mens gjenværende eksport særlig går til nabolandene Libanon, Irak og Jordan.

• Syrias historie
• Syrias samtidshistorie
• Syrias befolkning
• Krigen i Syria