Saba (oldtidsrike)

Området har hatt kontinuerlig bosetning siden steinalderen, og hadde en blomstrende bronsealderkultur med forbindelser til Det gamle Egypt og Induskulturen. I jernalderen ble det dannet en rekke små kongedømmer i det fruktbare høylandet i dagens Jemen, og i områder langs kanten av ørkenen, som egnet seg for kunstvanning. Saba var det største og mest langvarige av disse, med en dokumentert historie som går tilbake til omkring 800 fvt. og varer til cirka 270 evt.

Sabeisk kultur og historie er kjent gjennom arkeologiske spor, omtale i greske og romersk tekster, samt samt flere tusen innskrifter på sabeisk – én av flere gamle sørarabiske dialekter. Språket, som hadde et alfabet med 29 bokstaver, er en forløper til moderne sørarabisk.

Sabeisk religion var polyteistisk. Innskriftene gir lite informasjon om innholdet i religionen ut over navn, men de viktigste gudene ble identifisert med himmellegemene Sola, Månen og Venus. Andre guder var knyttet til beskyttelse av byer, steder og vanningsanlegg eller aktiviteter som jakt. Gudene ble dyrket i templer med presteskap og betydelige inntekter fra offergaver og landeiendom. Dyr som okse, ibex (steinbukk) og kamel dukker ofte opp i religiøse avbildninger.

Det sabeiske samfunnet var organisert rundt landsbyen på lokalt nivå, stammen på regionalt og staten/kongedømmet på overregionalt. Landsbyene og stammene var selvstyrte i de fleste sammenhenger og kongenes oppgaver var begrenset til ledelse i krig, store byggeprosjekter, religion og rollen som øverste dommer.

Den tidligste kronologien i sabeisk historie er omstridt. Bibelens fortellinger om dronningen av Saba kan ikke bekreftes, men fra 700-tallet før vår tidsregning opptrer Saba i assyriske tekster, og det finnes arkeologisk daterbar monumentalarkitektur knyttet til sabeisk kultur både i Marib, ved kysten av Rødehavet og i høylandet i Etiopia og Eritrea, hvor det oppstod et kongedømme med sterk kulturell tilknytning til Sør-Arabia.

I den tidlige fasen ser kongene av Saba ut til å ha hatt overhøyhet over det meste av Sør-Arabia. Omkring 400 fvt. ser det ut til at flere av de mindre statene under sabeisk kontroll, Kataban, Ma'in og Hadhramaut, vinner uavhengighet. Statene levde av avgifter på den verdifulle karavanehandelen med røkelse og myrra til Gaza på middelhavskysten.

Etter Aleksander den stores erobringer i Midtøsten og Middelhavsområdet 335–323 fvt. kom Sør-Arabia i nær kontakt med den hellenistiske verden, noe som gjenspeiles i tydelige endringer i naturalistisk retning i kunst, og til innføring av et myntsystem inspirert av det greske.

Med innlemmingen av Egypt og Det nabateiske riket i Romerriket ble sjøhandel på Rødehavet viktigere enn de gamle karavanevegene gjennom ørkenen. Saba, som ligger i høylandet, mistet betydning til en av sine tidligere vasallstater, Himyar, som hadde kontroll med kysten og trafikken gjennom Bab al-Mandeb Den siste sabeiske kongen styrte cirka 270 evt., men kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen fram til Sør-Arabia ble invadert av naboriket Aksum tidlig på 500-tallet.

Sør-Arabia opplevde nye invasjoner på 570-tallet (sasanider) og arabere på 630-tallet. Etter erobringene opphørte den sørarabiske statstradisjonen, religionen og skriftkulturen, men regionen har bevart et kulturelt særpreg innenfor den arabiske verden og sør-arabiske dialekter er fortsatt i bruk i deler av Jemen og Oman.

Fortellingene om dronningen av Saba har sentral plass både i Bibelen og i Koranen, og dronningen regnes som den mytiske grunnleggeren av den etiopiske staten.

• Jemens eldre historie
• Midtøstens historie

• Maigret, Alessandro de (2002). Arabia Felix. An exploration of the archaeological history of Yemen. London: Stacey International.