Faktaboks

SEATO
fork. for eng. Southeast Asia Treaty Organization

South East Asian Treaty Organization (SEATO) var en regional sikkerhets- og forsvarsorganisasjon for Sørøst-Asia, opprettet i 1954, funksjonell fra 1955, og avviklet i 1977. Organisasjonen hadde hovedkvarter i Bangkok, Thailand.

Bakgrunn

SEATO ble opprettet under Den kalde krigen, etter initiativ av den amerikanske utenriksminister John Foster Dulles. Initiativet bygde blant annet på erfaringen med NATO-samarbeidet mellom nordamerikanske og vesteuropeiske stater. Formålet var å demme opp for kommunistisk innflytelse, ved å samle allierte stater for å skape et felles forsvar mot opplevd eller fryktet aggresjon, dels fra Kina, dels fra kinesisk-støttede frigjøringsbevegelser i Indokina, samt opprørsgrupper i Malaysia og Filippinene.

Alliansen var et resultat av den såkalte Trumandoktrinen. En liknende sammenslutning ble etablert for Midtøsten: Central Treaty Organization (CENTO).

SEATO hadde utspring i den såkalte Manila-avtalen (Southeast Asia Collective Defence Treaty), som ble undertegnet i Filippinenes hovedstad Manila, 8. september 1954. Signaturlandene var Australia, Filippinene, Frankrike, New Zealand, Pakistan, Storbritannia, Thailand og USA. Avtalen trådte i kraft fra 19. februar 1955.

Følgelig var det bare to sørøstasiatiske land (Filippinene og Thailand) som var med; de andre var globale eller regionale aktører med interesser i regionen. De indokinesiske statene Kambodsja, Laos og Vietnam var forhindret fra å slutte seg til, grunnet begrensninger i Geneve-avtalen om Vietnam fra 1954 – etter at krigen i Indokina (mot fransk styre) var over. Disse landene ble imidlertid tatt under avtalefestet militær beskyttelse av SEATO-statene, og fikk status som observatører. Andre sørøstasiatiske stater, som Burma og Indonesia valgte å være alliansefrie. Kritikere av alliansen pekte særlig på at bare to stater i regionen var med, og mente SEATO mest av alt var en forlengelse av kolonialismen.

Medlemslandene utenfor Sørøst-Asia deltok i alliansen fordi de hadde egne sikkerhetspolitiske interesser de ønsket å ivareta også her. For Pakistan var hovedformålet å samle støtte i landets konflikt med India.

Virksomhet

SEATO definerte sine målsettinger som rent defensive, for å beskytte medlemslandene mot ekstern aggesjon og internt opprør. Avtalen la til rette for gjensidig hjelp til å forhindre eller slå tilbake undergravende aktivitet, så vel som økonomisk samarbeid.

Til forskjell fra NATO hadde SEATO ingen militær kommandostruktur med stående militære styrker, eller samlet etterretningskapasitet. Medlemslandene deltok derimot i felles militærøvelser. Forsvarsavtalen innebar ingen forpliktelse til militær inngripen; den oppfordret til gjensidige drøftinger (konsultasjon).

SEATO ble ledet av en generalsekretær, og et råd med representanter fra de tilsluttede stater.

Pakistan trakk seg ut av samarbeidet i 1968 (og forlot formelt SEATO i 1973); Frankrike trakk tilbake sine økonomiske bidrag i 1975. Organisasjonen kom aldri til å spille den rolle den opprinnelig var tiltenkt, og ble formelt oppløst 30. juni 1977. Da var også Vietnamkrigen slutt (1975), som var en av begrunnelse for fortsatt å opprettholde alliansen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg