Søren Kierkegaard. Tegning av N. C. Kierkegaard.
Søren Aabye Kierkegaard, dansk filosof, religiøs tenker og forfatter; bror av P. C. Kierkegaard; ansees som en grunnlegger av den moderne eksistensfilosofi. Hans tanker er uttrykt i et stort antall skrifter som stadig omfattes med stor interesse både i Norden og ellers i verden.
Faren som var ullvarehandler, fikk med sin dype religiøsitet og sitt tungsinn stor innflytelse på sønnen. Etter farens ønske ble Kierkegaard teologistudent 1830, men fra 1835 ble filosofi og skjønnlitteratur hans hovedinteresser. Han studerte sagn fra middelalderen og tumlet med dikterplaner. Emnene er karakteristiske: Don Juan, Faust, Den evige jøde, skikkelser med dobbelt bunn i sinnet. Kierkegaards første skrift var Af en endnu Levendes Papirer (1838), et angrep på H. C. Andersen som romanforfatter. Samme år døde hans far. Fra nå av konsentrerte Kierkegaard seg om embetsstudiet, som han fullførte 1840. Året etter tok han den filosofiske magistergrad på avhandlingen Om Begrebet Ironi.
På denne tiden hendte det noe som satte dype spor i hans liv og litterære produksjon: Han forlovet seg med Regine Olsen, en ung kvinne fra København. Han hadde håpet at han ved hennes hjelp skulle utvikle noe av den umiddelbarhet han savnet i sin personlighet, men hans vanskelige sinn, hans reflekterende innadvendthet, gjorde forholdet umulig. Han besluttet seg da til å «arbeide henne fri» ved å spille likeglad og hjerterå bedrager, og fikk henne til å bryte med ham. Forpint og forfulgt av hovedstadens sladder, som stemplet ham som en hjerteløs eksperimentator i forholdet til den unge kvinnen, reiste Kierkegaard til Berlin. Men Regine fortsatte å oppta ham gjennom forfatterskapet.
Filosofi
Ved hjemkomsten til København gikk Kierkegaard inn i en periode med intens litterær og filosofisk produksjon. I tiden 1843–46 kom en serie viktige skrifter, som Enten–Eller, To opbyggelige Taler, Frygt og Bæven, Gjentagelsen, Tre opbyggelige Taler, Philosophiske Smuler, Begrebet Angest, Forord, Fire opbyggelige Taler, Stadier paa Livets Vej, Tre Taler ved tænkte Lejligheder, Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift og En literair Anmeldelse. De fleste av disse verkene kom ut under forskjellige pseudonymer. I Efterskrift vedkjenner han seg forfatterskapet til de pseudonyme skriftene og forklarer nærmere deres plass i sin produksjon. Kierkegaard vil stille leseren overfor et valg mellom de forskjellige åndelige «stadier», dvs. livsanskuelser eller livsformer: den estetiske, den etiske og den religiøse. I Enten–Eller fører han frem representanter for de forskjellige livssyn for å kaste lys over forskjellen mellom det estetiske og det etiske. De tre stadier kan ikke kombineres; de utgjør et enten–eller. En overgang fra det ene til det andre innebærer et «sprang». Estetikeren lever i nuet og finner livets mening i nytelsen. Etikeren ser sitt mål i et liv fylt av ansvar og pliktoppfyllelse. For den religiøse er det forholdet til Gud og evigheten som er det sentrale. Overfor den hegelske skinnforsoning av tro og vitenskap hevdet Kierkegaard i Philosophiske Smuler og andre steder at troen og filosofien er usammenlignbare størrelser. Troen er et sprang ut på de 70 000 favners dyp. Kristendommen, det at «guden» ble menneske, er og blir et kors for tanken. Nettopp derfor må den troende klamre seg til det med lidenskapens styrke, og nettopp i denne lidenskap ligger sannheten. Subjektiviteten er sannheten. Kierkegaards subjektivisme fører ham i Frygt og Bæven til å tale om en suspensjon av det etiske, idet det etiske krever den enkeltes underordning under det allmenne, mens det religiøse representerer noe absolutt overordnet. Slik trer Kierkegaard frem som en fiende av all intellektualistisk kristendomsoppfatning. Ethvert forsøk på systematisering av troen er ham en vederstyggelighet. Også overfor Grundtvigs sterke fremheving av den objektive kirketro stod han helt avvisende.
I Efterskrift utvikler Kierkegaard sin eksistensfilosofi. Å eksistere som menneske er å være følelsesmessig helt engasjert i den livsform man har valgt. «Den eksistensielle tenker» er subjektivt engasjert, og sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse, som er sann for den som har valgt den, fordi han med hele sitt vesen går inn for den.
Da han hadde gitt ut disse skriftene tenkte Kierkegaard på å søke et prestekall langt vekk fra København. Men da hendte det en liten ting som fikk stor betydning for ham og atter satte i gang en veldig produksjon. Vittighetsbladet Corsaren gjorde hans person og forfatterskap til gjenstand for karikerende angrep, og Kierkegaard med sitt nervøse temperament led fryktelig ved bli utlevert til latteren. Han kjente dette som sitt martyrium, og fra nå av blir martyriet, lidelsen, hans ledende tanke, som han utdyper i skrifter som Opbyggelige Taler i forskjellig Aand (1847), Kjerlighedens Gjerninger (1847), Christelige Taler (1848), Sygdommen til Døden (1849), Indøvelse i Christendom (1850) og Om min Forfattervirksomhed (1851). Fra Corsaren vender han seg mot dagspressen i sin alminnelighet, mot «mengden», mot «kristenheten».
En minnetale av Hans Martensen over biskop Mynster fikk Kierkegaard til atter å bryte tausheten 1854. Med lidenskap kastet han seg i kampskriftet Øieblikket over «kristenhetens kristendom» med den påstand at «kristenheten har avskaffet kristendommen» ved den løgn at «vi er kristne alle». Slik førtes Kierkegaard fra stille inderlighet ut i den voldsomste strid, en strid som tok hans siste krefter.
Kierkegaard har direkte og indirekte påvirket mange tenkere og forfattere, f.eks. Ibsen. Fra begynnelsen av 1900-tallet har interessen for Kierkegaard vært stadig stigende, særlig i Tyskland og Frankrike, men også England, USA og Spania, og i tiden etter den annen verdenskrig har Kierkegaards innflytelse blitt enda større. Hans Samlede værker ble utgitt av Drachmann, Heiberg og Lange (20 bd., 1901–06, rev. 3. utgave 1964 ved P. P. Rohde), og Søren Kierkegaards efterladte Papirer er utgitt ved Barfod og Gottsched (8 bd., 1872–81), og ved Heiberg, Kuhr og Torsting (14 bd., 1909–48).