Fredsforhandlingene om Sør-Sudan tok til i 2002, men først i 2005 ble det etter internasjonal mekling inngått en fredsavtale (Comprehensive Peace Agreement, CPA), med flere avtaler og protokoller undertegnet over en lengre periode. Forhandlinger ble ledet av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD); Norge og USA spilte også en sentral rolle. Som en del av prosessen ble en uavhengig observatørgruppe med forankring i USA, Civilian Protection Monitoring Team (CPMT), satt inn i 2002, i henhold til en avtale mellom partene om beskyttelse av sivile.
Deretter, i 2003, satte IGAD inn en internasjonal gruppe, Verification and Monitoring Team (VMT), som dels overtok oppgavene etter CPMT. En gruppe på 12 land, koordinert av Sveits og med deltakelse fra Norge – den såkalte Friends of the Nuba Mountains-konstellasjonen – sto bak en overvåkingsmekanisme i Nuba-fjellene: Joint Military Commission (JMC) – som også var del av fredsprosessen for Sør-Sudan. JMC besto av utenlandske observatører, samt militært personell fra de to partene – under ledelsene av den norske brigaderen Jan-Erik Wilhelmsen. Gruppen hadde som oppgave å overvåke den separate fredsavtalen om Nuba-fjellene, inngått mellom Sudans regjering og SPLM i januar 2002. I 2005 overdro JMC sine oppgaver til FN-styrken United Nations Mission in Sudan (UNMIS).
I mai 2004 ble flere avtaler mellom regjeringen og SPLM inngått i Naivasha, Kenya, basert på den såkalte Machakos-protokollen, som i 2002 ble inngått mellom regjeringen og SPLM. Avtalene omfattet flere områder, herunder sikkerhet, fordeling av makt såvel som naturressurser, og konfliktene i Abyei-distriktet, Sør-Kordofan og Blånil-statene. På grunnlag av disse ble en fullstendig fredsavtale med permanent våpenhvile (CPA) inngått; endelig undertegnet 9. januar 2005. Avtalen omfattet en rekke forhold, hvor det viktigste var autonomi for Sør-Sudan i seks år, hvoretter det skulle avholdes en folkeavstemning om regionens fremtid, med løsrivelse og egen statsdannelse som ett alternativ. Som følge av avtalen fikk Sør-Sudan sin egen regjering og sin egen president, med hovedsete i Juba. John Garang ble den første president i det autonome Sør-Sudan, og samtidig visepresident i Sudan. Etter at han omkom i en helikopterulykke i juli 2005, ble hans posisjon overtatt av Salva Kiir Mayardit.
Ved siden av politisk makt, spilte Sudans store oljeforekomster en betydelig rolle i fredsprosessen: både sentralmyndighetene i Khartoum og regionalregjeringen i Juba i sør var avhengig av inntektene fra eksporten av olje, som de etter avtalen i 2005, på hver sin kant, blant annet brukte til å bygge opp sine respektive væpnede styrker. Opposisjonelle i sør og nord stilte krav om at større deler av de oljebaserte inntektene skulle tilfalle utviklingsformål i disse områdene. Et sentralt underliggende forhold ved avtalen var at den skulle bidra til en slutt på marginaliseringen av Sør-Sudan samt åpne for økte ressurser også til andre marginaliserte områder av landet, finansiert gjennom inntekter fra oljeeksporten. Et forslag til demarkasjon av grensen mellom nord og sør ble fremlagt i 2008.
I henhold til fredsavtalen skulle styrker fra Sudans hær trekke seg ut av Sør-Sudan, og et forent forsvar bygges opp, parallelt med en reduksjon i antall soldater på begge sider; et FN-støttet avvæpningsprogram som omfattet 180 000 soldater ble igangsatt i 2009. Samtidig beholdt – og styrket – SPLM sin militære gren SPLA som statens eget forsvar, og begge sider rustet opp. Et alvorlig brudd på våpenhvilen fant sted i november 2006, da det brøt ut kamper mellom SPLA og regjeringsstøttet milits ved byen Malakal. Fredsslutningen gjennomgikk en ny kritisk fase da SPLM i oktober-desember 2007 gikk ut av sentralregjeringen, idet partiet anså at fredsavtalen ikke ble overholdt, blant annet ved at regjeringssoldater fra nord ikke var trukket ut av oljefeltene i sør. Freden var videre under press som følge av kamper om Abyei i mai 2008.
Nye kamper fulgte i Abyei, også etter at Sør-Sudan ble etablert som selvstendig stat, og en egen FN-operasjon ble satt inn der i 2011: United Nations Interim Security Force in Abyei (UNIFSA). Med bakgrunn i fredsavtalen vedtok FNs sikkerhetsråd i 2005 å etablere en militær styrke, UNMIS, for å overvåke fredsavtalen, med deltakelse også fra Norge. Forut for denne ble en politisk delegasjon, United Nations Advance Mission in the Sudan (UNAMIS), etablert i 2004 for å forberede den militære innsatsen.
I 2008 avholdt SPLM sin andre nasjonale kongress i Juba, hvor Salva Kiir ble valgt til partiets leder (den første kongressen ble holdt i 1994.) Våpenhvilen – og den underliggende intensjonen om å videreutvikle ett Sudan – var nært knyttet til SPLM-lederen Garang, og det ble etter hans død påpekt mindre vilje til å søke en slik løsning, ikke minst i Sør-Sudan.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.