Salva Kiir Mayardit
Salva Kiir Mayardit har vært president i republikken Sør-Sudan siden den ble selvstendig i 2011, og er en av lederne som nå har ført det unge landet inn i en borgerkrig. Foto fra 2013.
Av /NTB Scanppix.
Barn kjøler seg ned i en FN-drevet leir i Juba, 2016.
.
Lisens: CC BY 2.0
Sudan People's Liberation Army (SPLA)
Soldater fra Sudan People's Liberation Army (SPLA).

Sør-Sudan var frem til selvstendigheten i 2011 en del av Sudan. Sudan ble selvstendig i 1956, men landet var preget av konflikten mellom et arabisk/muslimsk nord og et afrikansk kristent/animistisk sør. Borgerkrigene som pågikk mellom nord og sør etter selvstendigheten, ble for Sør-Sudan starten på en politisk kamp for selvstyre som først ble avsluttet med oppnåelsen av selvstendighet i 2011. Fredsprosessen som ledet til selvstendigheten, begynte rett etter tusenårsskiftet, som her er starten for Sør-Sudans samtidshistorie.

Fredsprosessen

Fredsforhandlingene om Sør-Sudan tok til i 2002, men først i 2005 ble det etter internasjonal mekling inngått en fredsavtale (Comprehensive Peace Agreement, CPA), med flere avtaler og protokoller undertegnet over en lengre periode. Forhandlinger ble ledet av den regionale organisasjonen Intergovernmental Authority on Development (IGAD); Norge og USA spilte også en sentral rolle. Som en del av prosessen ble en uavhengig observatørgruppe med forankring i USA, Civilian Protection Monitoring Team (CPMT), satt inn i 2002, i henhold til en avtale mellom partene om beskyttelse av sivile.

Deretter, i 2003, satte IGAD inn en internasjonal gruppe, Verification and Monitoring Team (VMT), som dels overtok oppgavene etter CPMT. En gruppe på 12 land, koordinert av Sveits og med deltakelse fra Norge – den såkalte Friends of the Nuba Mountains-konstellasjonen – sto bak en overvåkingsmekanisme i Nuba-fjellene: Joint Military Commission (JMC) – som også var del av fredsprosessen for Sør-Sudan. JMC besto av utenlandske observatører, samt militært personell fra de to partene – under ledelsene av den norske brigaderen Jan-Erik Wilhelmsen. Gruppen hadde som oppgave å overvåke den separate fredsavtalen om Nuba-fjellene, inngått mellom Sudans regjering og SPLM i januar 2002. I 2005 overdro JMC sine oppgaver til FN-styrken United Nations Mission in Sudan (UNMIS).

I mai 2004 ble flere avtaler mellom regjeringen og SPLM inngått i Naivasha, Kenya, basert på den såkalte Machakos-protokollen, som i 2002 ble inngått mellom regjeringen og SPLM. Avtalene omfattet flere områder, herunder sikkerhet, fordeling av makt såvel som naturressurser, og konfliktene i Abyei-distriktet, Sør-Kordofan og Blånil-statene. På grunnlag av disse ble en fullstendig fredsavtale med permanent våpenhvile (CPA) inngått; endelig undertegnet 9. januar 2005. Avtalen omfattet en rekke forhold, hvor det viktigste var autonomi for Sør-Sudan i seks år, hvoretter det skulle avholdes en folkeavstemning om regionens fremtid, med løsrivelse og egen statsdannelse som ett alternativ. Som følge av avtalen fikk Sør-Sudan sin egen regjering og sin egen president, med hovedsete i Juba. John Garang ble den første president i det autonome Sør-Sudan, og samtidig visepresident i Sudan. Etter at han omkom i en helikopterulykke i juli 2005, ble hans posisjon overtatt av Salva Kiir Mayardit.

Ved siden av politisk makt, spilte Sudans store oljeforekomster en betydelig rolle i fredsprosessen: både sentralmyndighetene i Khartoum og regionalregjeringen i Juba i sør var avhengig av inntektene fra eksporten av olje, som de etter avtalen i 2005, på hver sin kant, blant annet brukte til å bygge opp sine respektive væpnede styrker. Opposisjonelle i sør og nord stilte krav om at større deler av de oljebaserte inntektene skulle tilfalle utviklingsformål i disse områdene. Et sentralt underliggende forhold ved avtalen var at den skulle bidra til en slutt på marginaliseringen av Sør-Sudan samt åpne for økte ressurser også til andre marginaliserte områder av landet, finansiert gjennom inntekter fra oljeeksporten. Et forslag til demarkasjon av grensen mellom nord og sør ble fremlagt i 2008.

I henhold til fredsavtalen skulle styrker fra Sudans hær trekke seg ut av Sør-Sudan, og et forent forsvar bygges opp, parallelt med en reduksjon i antall soldater på begge sider; et FN-støttet avvæpningsprogram som omfattet 180 000 soldater ble igangsatt i 2009. Samtidig beholdt – og styrket – SPLM sin militære gren SPLA som statens eget forsvar, og begge sider rustet opp. Et alvorlig brudd på våpenhvilen fant sted i november 2006, da det brøt ut kamper mellom SPLA og regjeringsstøttet milits ved byen Malakal. Fredsslutningen gjennomgikk en ny kritisk fase da SPLM i oktober-desember 2007 gikk ut av sentralregjeringen, idet partiet anså at fredsavtalen ikke ble overholdt, blant annet ved at regjeringssoldater fra nord ikke var trukket ut av oljefeltene i sør. Freden var videre under press som følge av kamper om Abyei i mai 2008.

Nye kamper fulgte i Abyei, også etter at Sør-Sudan ble etablert som selvstendig stat, og en egen FN-operasjon ble satt inn der i 2011: United Nations Interim Security Force in Abyei (UNIFSA). Med bakgrunn i fredsavtalen vedtok FNs sikkerhetsråd i 2005 å etablere en militær styrke, UNMIS, for å overvåke fredsavtalen, med deltakelse også fra Norge. Forut for denne ble en politisk delegasjon, United Nations Advance Mission in the Sudan (UNAMIS), etablert i 2004 for å forberede den militære innsatsen.

I 2008 avholdt SPLM sin andre nasjonale kongress i Juba, hvor Salva Kiir ble valgt til partiets leder (den første kongressen ble holdt i 1994.) Våpenhvilen – og den underliggende intensjonen om å videreutvikle ett Sudan – var nært knyttet til SPLM-lederen Garang, og det ble etter hans død påpekt mindre vilje til å søke en slik løsning, ikke minst i Sør-Sudan.

Selvstendigheten

En sørsudansk regjering ble etablert i oktober 2005, som en overgangsordning i påvente av en formell avklaring på Sør-Sudans fremtid. Denne vedtok den midlertidige grunnloven som trådte i kraft fra desember. I tråd med våpenhvileavtalen ble en folkeavstemning om Sør-Sudans fremtid avholdt 7. februar 2011. Med en deltakelse på 97,6 prosent av de stemmeberettigede, ga avstemningen et flertall på 98,8 prosent for løsrivelse. Sør-Sudan ble deretter en selvstendig stat 9. juli 2011, og opptatt i FN i september. Sudan aksepterte avstemningen, og godkjente løsrivelsen.

Forholdet mellom de to statene innebar like fullt en viss spenning, understreket ved at regjeringen i Sør-Sudan i mars avbrøt samtalene med Sudan, og beskyldte regjeringen der for å planlegge et kupp i sør. Etter selvstendigheten gjenstår flere uavklarte spørsmål, herunder grensedragning og fremtiden til Abyei; sistnevnte situasjon ble sommeren 2011 ytterligere militarisert etter at sudanske styrker inntok området, og en egen FN-styrke, United Nations Interim Security Force in Abyei (UNISFA), ble satt inn. Situasjonen i Abyei er en potensiell kime til konflikt mellom de to Sudan-statene. Partene ble i juni 2011 enige om å etablere en demilitarisert sone på ti kilometers dybde, på hver side av grenselinjen, etablert etter mekling fra Afrikanske Union, under ledelse av Sør-Afrikas tidligere president Thabo Mbeki.

Flere økonomiske anliggender var ved selvstendigheten også uavklart, herunder fordeling av oljeinntekter og gjeld, likeledes spørsmål om statsborgerskap i henholdsvis Sudan og Sør-Sudan. Ved splittelsen endte anslagsvis en firedel av den gamle statens samlede befolkning i Sør-Sudan, som utgjør rundt en tredel av samlet landareal; opp mot 80 prosent av de kjente oljereservene finnes i Sør-Sudan.

Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardit og visepresident Riek Machar.

I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen. Andelen av befolkningen som er i krise har stadig økt de siste årene og nådde mer enn halvparten av sør-sudanerne i 2019.

Fornyede avtaler mellom Kiir og Machar i desember 2019 gir håp for forbedring av situasjonen i det kriserammede landet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg