Russlands politiske system

Forfatning og politisk system

Lovgivende myndighet er lagt til den føderale forsamlingen som har to kamre, statsdumaen og et forbundsråd med 178 (fra 2007: 176) medlemmer. Forbundsrådet er sammensatt av lederne for hhv. den lovgivende og den utøvende makt i hver av de i alt 88 (før 2006: 89) administrative enhetene som føderasjonen består av. Dumaen, som er det viktigste kammer, velges i allmenne og direkte valg, den ene halvpart gjennom forholdstallsvalg, den annen gjennom flertallsvalg i énpersonskretser. I føderasjonens enkelte enheter er det også separate folkevalgte organer, og det kan holdes lokale folkeavstemninger.

Den russiske føderasjon består (per 2009) av 84 føderasjonssubjekter: 21 republikker, 5autonome områder, 1 autonomt fylke, 8distrikter eller territorier, 47 vanlige fylker, samt byene Moskva og St. Petersburg. Oppbygningen av føderasjonen følger to prinsipper, ett basert på nasjonaliteter og ett geografisk/administrativt. Grunnlaget for den nasjonalt baserte oppdelingen ble lagt i sovjetperioden da nasjonale minoriteter ble gitt en egen status i konstitusjonen. Områder med større konsentrasjoner av nasjonale minoriteter fikk status som autonome republikker innenfor unionsrepublikkene. De aller fleste lå innenfor den russiske sovjetiske føderative sosialistiske republikk - RSFSR. Disse 'autonome sovjetiske sosialistiske republikkene', fork. ASSR, fikk ha nasjonale attributter som eget flagg og parlament m.m. Områdene til mindre etniske minoriteter fikk status som autonome områder, eller kretser, okrugi, innenfor regulære fylker og territorier. Man hadde også kategorien autonomt fylke som betegnet en liten, nasjonalt definert enhet som ikke hadde status som republikk, men heller ikke inngikk i en annen enhet.

I løpet av sovjetperioden ble det foretatt en rekke endringer i status til ulike områder. Noen nasjonale minoriteter ble straffet og fikk statusen redusert, andre ble oppgradert. Størstedelen av Russlands areal og befolkning inngikk likevel i fylker, oblasti, eller distrikter (territorier), kraji (store landområder i Sibir, Det fjerne østen og sørlige Russland). Dette var geografisk definerte enheter som bygde videre på de russiske guvernementene og provinsene fra før revolusjonen. Denne kompliserte føderative oppbygningen hadde likevel begrenset reell betydning i sovjet-perioden fordi staten i virkeligheten var sterkt sentralisert gjennom kommunistpartiets dominerende rolle. Den tilsynelatende sjenerøse behandlingen av nasjonale minoriteter var langt på vei motivert ut fra propagandaformål.

Med oppløsningen av Sovjetunionen og avviklingen av kommunistpartiet stod den nye russiske stat med en motsetningsfylt oppbygning. Rettighetene til føderasjonssubjektene ble først søkt definert gjennom Føderasjonsavtalen fra mars 1992 og i den nye konstitusjonen fra desember 1993. Her fikk republikkene de mest vidtgående rettighetene, som rett til å ha egen grunnlov. Samtidig ble det inngått en rekke tosidige avtaler mellom myndighetene i Moskva og forskjellige føderasjonssubjekter, hvor rettigheter og betingelser blir definert vel så mye på grunnlag av økonomisk tyngde som formell konstitusjonell status. Den mest omfattende avtalen ble inngått med republikken Tatarstan i 1994. Denne republikken har et meget høyt innslag av titulærnasjonaliteten (tatarer), ca. 50 prosent, og er samtidig høyt økonomisk utviklet og industrialisert. Det var imidlertid utilfredshet blant store, høyt industrialiserte og økonomisk utviklede fylker som hadde vanskelig for å akseptere at små, økonomisk svake republikker skulle ha større regionalt selvstyre. Tendensen har derfor vært at statusforskjellene mellom føderasjonssubjektene utjevnes. Et annet problem har vært at autonome områder fikk status som føderasjonssubjekter på lik linje med fylkene de samtidig også er en del av. Dette har ført til at fylkenes enhet er blitt utsatt for press. Særlig sterkt er dette kommet til uttrykk der de autonome områdene er ressursrike.

I Tjumen fylke brøt de petroleumsrike autonome områdene Khanty-Mansiisk og Jamal-Nenets langt på vei med fylkesadministrasjonen og foretrakk direkte forbindelser med Moskva. En tilsvarende utvikling fikk man i forholdet mellom Nenets autonome område og Arkhangelsk fylke. I de autonome områdene er imidlertid kampen for større regionalt selvstyre i liten grad etnisk motivert. De etniske minoritetene som var begrunnelsen for opprettelsen av disse områdene utgjør som regel kun en liten andel av befolkningen der i dag. Fra 2003 begynte en forsiktig restrukturering av den føderale strukturen. De føderale myndighetene gikk inn for oppløsning av autonome områder dersom befolkningen gav sin tilslutning i folkeavstemning. Den første sammenslåingen fant sted i 2005 med opprettelsen av Perm kraj, en fusjon av Perm fylke og Komi-permjakenes autonome område. Ytterligere tre autonome områder er nå oppløst og det foreligger skisser av en rekke videre fusjoner. Nok et fylke (Kamtsjatka) har forandret status til distrikt - kraj.

I 2000 innførte president Vladimir Putin en ny administrativ enhet, syv føderale kretser - federalnye okrugi. Disse 'super-regionene' ledes av en utsending for presidenten. De fungerer som et mellomledd mellom Moskva og føderasjonssubjektene og koordinerer til en viss grad føderale myndigheters aktiviteter på tvers av føderasjonssubjektene. Opprettelsen ble betraktet som et ledd i Putins anstrengelser for å sentralisere makten i Russland. De føderale kretsene inngår ikke i Russlands konstitusjon.

Administrativ inndeling

Rettsomlegningen er stor i det ettersovjetiske Russland. Landet har siden 1990 bygd opp et helt nytt lovverk. Domstolene skal nå være uavhengige. Dommere er uavsettelige. Rettsmøter er offentlige og jury kan brukes. Ingen kan dømmes i straffesaker uten selv å være til stede.

Det er en egen forfatningsdomstol for å vurdere lovers forfatningsforenlighet, samt tvister om jurisdiksjon mellom ulike offentlige organer. Det er en egen øverste arbitrasjonsdomstol for å avgjøre tvister i økonomiske og andre saker. Høyesterett er for øvrig den øverste domstol og har også tilsynsansvar innen straffe- og sivilrett.

På republikk- og lokalnivå finnes det egne domstoler.

Dommere til de tre øverste domstoler utnevnes av forbundsrådet etter forslag fra presidenten. Dommere ved andre føderale domstoler utnevnes av presidenten. Påtalemyndigheten utgjør et enhetlig og sentralisert system. Riksadvokaten utnevnes av forbundsrådet, etter forslag fra presidenten.

Videre lesning

• Nasjonalhymne
• Mynt, mål og vekt
• Internasjonale forbindelser
• Forsvar