Kristendommen er den dominerende religionen i Russland, men det finnes betydelige islamske, buddhistiske og jødiske minoriteter.
De fleste kristne er tilsluttet den russisk-ortodokse kirke, som etter 1990 er i sterk vekst i Russland; rundt 2000 ble det anslått at kirken hadde tilslutning fra over 75 millioner troende, mot ca. 50 millioner i den tidligere Sovjetunionen. Veksten er trolig forsterket ved at kirken i stor grad blir identifisert med nasjonale strømninger. Kirkens overhode er patriarken i Moskva.
Også andre kirkesamfunn, både ortodokse og protestantiske, som til dels levde som undergrunnskirker siden 1920-årene, har siden 1990 trådt åpent frem. Av mindre kirkesamfunn kan lutheranere (blant befolkning av tysk avstamning) og baptister nevnes; dessuten er det minst en million 'gammeltroende' (raskolniki), dvs. tilhengere av sekter som oppstod på 1600-tallet med bakgrunn i den ortodokse kirke.
Sunni-muslimer utgjør den største islamske gruppen i Russland. Islam er den dominerende religionen hos folkegrupper i det nordlige Kaukasus (bl.a. tsjetsjenere og ingusjeter) og i den sentrale Volgaregionen (bl.a. tatarer og basjkirer), men er også i fremvekst i storbyene. Blant mongolske folkegrupper (burjater, kalmyker) er flertallet tilhengere av den tibetanske formen av mahayana-buddhismen. Den jødiske befolkningen bor hovedsakelig i de større byene.
Historie
Kristningen av Russland ble innledet i 998 da storfyrst Vladimir 1 av Kiev ble døpt. Den russiske kirken var fra første stund av en datterkirke av den bysantinske. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke, og den har på en helt spesiell måte vært identifisert med russisk kultur og historie.
Kirken hadde et blomstrende senter i Kiev frem til mongolerinvasjonen i 1240. Det kulturelle og kirkelige tyngdepunktet forflyttet seg da nordover, der svensker og tyske riddere ble slått tilbake av storfyrst Aleksander Nevski (død 1263); dermed sikret han at Russland forble ortodokst. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva, bl.a. med den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov. Etter Konstantinopels fall i 1453 ble Russland senter for den ortodokse verden. I 1589 fikk den russiske kirken sin egen patriark med sete i Moskva, som for russerne nå ble «det tredje Roma». I 1721 opphevet Peter den store patriarkatet, og opprettet etter mønster av protestantiske stater Den hellige synode som kirkens øverste organ, ledet av tsarens kirkeminister. Tsaren var i realiteten kirkens øverste leder, og det eneveldige tsardømme og den ortodokse kirke ble identifisert med hverandre. Dette førte bl.a. til at russiske intellektuelle i stor utstrekning tok avstand fra kirken. Omfattende misjonsvirksomhet på 1700- og 1800-tallet førte til kristning av storparten av det veldige Sibir. Det tradisjonelle asketiske og mystiske liv opplevde også en oppblomstring, spesielt i form av religiøse veiledere (starets), som hadde stor betydning for forfattere som Tolstoj og Dostojevskij.
Etter revolusjonen i 1917 ble stat og kirke atskilt. Patriarkatet ble gjenopprettet og Tikhon (1865–1925) valgt til patriark i Moskva. Fra 1922–23 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne, og tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleire. Kirken ble fratatt all eiendom og alle rettigheter, og en marxistisk begrunnet ateisme ble statens offisielle ideologi. Antallet kirker sank fra ca. 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antallet prester ble redusert fra ca. 57 000 til 5665 i samme periode. En rekke betydelige ortodokse teologer hadde imidlertid flyktet eller emigrert og slo seg ned i Vesten (Nikolai Berdjajev, Sergej Bulgakov, Georgij Fedotov). Tilsvarende forfølgelse ble iverksatt overfor andre kirkesamfunn og andre religioner.
Den ortodokse kirken (og andre religionssamfunn) fikk under den annen verdenskrig en viss frihet som ledd i den nasjonale mobiliseringen. Fra 1959 av ble statens antireligiøse politikk igjen forsterket i form av restriksjoner, som varte frem til liberaliseringen av hele samfunnet i Sovjetunionen mot slutten av 1980-årene. Med kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991 hersker det religionsfrihet.