I perioden 1922–91 hadde den russiske unionsrepublikken (RSFSR) i likhet med de øvrige republikkene innenfor Sovjetunionen svært begrenset selvstendighet forhold til kommunistpartiet og den sovjetiske sentralmakten. Fra 1986–87, da kommunistpartiets nyvalgte generalsekretær Mikhail Gorbatsjov innledet sitt reformprogram for perestrojka (reorganisering) og glasnost (åpenhet), fikk imidlertid republikkene gradvis større betydning. Dermed ble det viktig å etablere egne, sterke, politiske organer. Våren 1990 ble det holdt valg til en egen russisk folkekongress, og denne valgte så Boris Jeltsin til formann for Det øverste russiske sovjet, kongressens permanente organ. Jeltsin, som hadde markert seg som en sterk reformtilhenger, nøt stor folkelig popularitet og ble i juni 1991 også valgt til det nyopprettede embetet som president for RSFSR.
Den russiske presidenten hadde i utgangspunktet begrensede formelle fullmakter. Det faktum at Jeltsin i motsetning til Gorbatsjov kunne vise til et folkelig mandat for sin politikk, ble imidlertid viktig i den videre maktkampen. At Jeltsin i august 1991 spilte en avgjørende rolle i å slå tilbake et kuppforsøk iscenesatt av konservative lederskikkelser i kommunistpartiet og det sovjetiske statsapparatet, bidrog også til å styrke hans popularitet og posisjon.
I etterkant av det mislykkede kuppet gikk den sovjetiske sentralmakten gradvis i oppløsning. Etter at lederne i den russiske, hviterussiske og ukrainske unionsrepublikken i desember 1991 avtalte å opprette Samveldet av uavhengige stater (SUS), måtte Gorbatsjov oppgi kampen for å bevare den sovjetiske overbygningen, og 26. desember 1991 gikk Sovjetunionen over i historien.
Under Jeltsins ledelse ble det satt i gang et omfattende reformprogram i det nye, selvstendige Russland. Høyest prioritet ble gitt den økonomiske omstillingen med innføring av prisliberalisering og privatisering. En gruppe unge, liberalistiske økonomer under ledelse av Jegor Gajdar fikk hovedansvar for reformene. Jeltsin hadde allerede høsten 1991 tatt til orde for «sjokkterapi», og 2. januar 1992 ble prisene på de fleste varer sluppet fri. Dette førte umiddelbart til et økt utbud av varer i russiske butikker, men samtidig til kraftig inflasjon (i 1992 steg prisene med mer enn 2500 %). Folks sparepenger ble dermed raskt spist opp av inflasjonen, og etterslep i justeringer av lønn og pensjoner førte til et kraftig fall i levestandard for store deler av befolkningen. Den økonomiske omstillingen bidro også til et dramatisk fall i produksjonen. Oppslutningen om markedsreformene begynte derfor raskt å avta, og Folkekongressen presset i desember 1992 igjennom at Gajdar skulle skiftes ut med den mer sentrumsorienterte Viktor Tsjernomyrdin som ny statsminister.
Striden mellom Folkekongressen og presidenten/regjeringen stod ikke bare om tempoet i den økonomiske omstillingen, men også om fordeling av politisk makt mellom parlament og president. Utover våren 1993 ble frontene mellom lovgivende og utøvende makt stadig mer uforsonlige, men 21. september skar Jeltsin igjennom: I strid med eksisterende grunnlov oppløste han Folkekongressen/Det øverste sovjet og erklærte at det skulle holdes valg til et nytt parlament, Den føderale forsamling. Det øverste sovjet svarte med å avsette Jeltsin og erstatte ham med visepresident Aleksandr Rutskoj. Konflikten kulminerte med at Jeltsin beordret militære styrker satt inn mot parlamentet. Etter en kort, men intens kamp ble parlamentsbygningen stormet 4. oktober og opposisjonens ledere arrestert.
Parallelt med valget til nytt parlament 12. desember 1993 ble det avholdt en folkeavstemning om en ny grunnlov. Den nye grunnloven fastslår en tredeling av makten mellom utøvende (president og regjering), lovgivende (Den føderale forsamling, som består av et underhus, Statsdumaen, og et overhus, Føderasjonsrådet) og dømmende makt. Av disse organene er presidentembetet det klart sterkeste, mens Statsdumaen fremstår som relativt vingeklippet sammenlignet med Det øverste sovjet. Parlamentsvalget i 1993 representerte imidlertid et klart tilbakeslag for reformkreftene. Selv om regjeringens uoffisielle støtteparti, Russlands valg, vant flest mandater, ble det populistiske Liberaldemokratiske parti (LDPR) ledet av Vladimir Zjirinovskij valgets store vinner som største parti i listevalget.
Etter at Jeltsin hadde nedkjempet Det øverste sovjet og fått på plass en ny grunnlov, ble fokus rettet mot to utbryterrepublikker som etter Sovjetunionens oppløsning hadde nektet å gå med i Den russiske føderasjonen. Den ene, Tatarstan, inngikk våren 1994 en bilateral avtale med Moskva om å slutte seg til den russiske statsdannelsen. Deretter gjenstod bare Tsjetsjenia i Nord-Kaukasus, som under ledelse av sin president Dzjokhar Dudajev krevde full politisk uavhengighet. I desember 1994 rykket russiske styrker inn i Tsjetsjenia for å styrte Dudajev-regimet og tvinge republikken tilbake i føderasjonen. Dudajevs styrker ytte imidlertid effektiv motstand. Etter langvarige kamper og en massiv mobilisering mot krigen innad i Russland ble Moskva sommeren 1996 nødt til å erkjenne nederlaget: De russiske troppene ble trukket ut av republikken og avgjørelsen av spørsmålet om Tsjetsjenia fremtidige status utsatt til 2001.
Kombinasjonen av fortsatt økonomisk nedgang og en upopulær krig tæret på Jeltsins popularitet. Ved parlamentsvalget i desember 1995 gjorde kommunistpartiet (KPRF) et solid comeback og ble klart største parti, mens Jeltsins nye støtteparti, Vårt hjem Russland, endte på en skuffende tredjeplass på partilisten. Kommunistenes leder, Gennadij Ziuganov, ble også Jeltsins argeste utfordrer ved det første russiske presidentvalget etter uavhengigheten, i juni 1996. Til tross for synkende popularitet og lange sykefravær i de to årene forut for valget, lyktes det allikevel Jeltsin å hale seieren i land. Godt hjulpet av massiv støtte fra de såkalte oligarkene slo Jeltsin Ziuganov i 2. valgomgang med 54 mot 40 %.
President Jeltsins 2. periode (1996–2000) var preget av hyppige sykefravær og stadige ommøbleringer i regjeringen. I mars 1998 avsatte Jeltsin Tsjernomyrdins regjering og utnevnte den relativt ukjente Sergej Kirijenko til ny statsminister. I forbindelse med sammenbruddet i russisk økonomi i august samme år ble Kirijenko sparket, og Jeltsin forsøkte i stedet å gjeninnsette Tsjernomyrdin. På grunn av Statsdumaens motstand ble imidlertid til slutt utenriksminister Jevgenij Primakov utnevnt til ny statsminister i en nasjonal samlingsregjering.
Den tiltakende konflikten med Vesten rundt NATOs intervensjon i Kosovo-konflikten, manglende økonomiske resultater og en personlig konflikt mellom Jeltsin og Primakov førte til at sistnevnte ble avsatt allerede i mai 1999. Innenriksminister Sergej Stepasjin ble utnevnt til ny statsminister, men også han fikk en kort regjeringstid idet han ble avsatt allerede 9. august. Deretter ble FSB-sjef Vladimir Putin utnevnt til statsminister – Russlands femte statsminister på halvannet år.
I september ble flere boligblokker sprengt i luften i Moskva og andre russiske byer. Russiske myndigheter var raskt ute med å anklage tsjetsjenske grupper for å stå bak og iverksatte luftangrep mot påståtte tsjetsjenske terroristbaser. Angrepene utviklet seg snart til en regulær krig. I oktober 2000 rykket russiske styrker på ny inn i Tsjetsjenia. Selv om russiske myndigheter denne gang gradvis greide å vinne tilbake kontroll over republikken, pågår det fortsatt en geriljakrig i Tsjetsjenia. Konflikten har samtidig beveget seg fra å være primært en løsrivelseskonflikt til å domineres av militante islamistiske grupperinger med et dertil hørende spredningspotensial for Nord-Kaukasus som helhet.
31. desember 1999 trakk Jeltsin seg overraskende som russisk president og overlot makten til Vladimir Putin, som i henhold til grunnloven ble fungerende president. Putin hadde i løpet av kort tid bygd opp en stor personlig popularitet – ikke minst på grunn av sin tøffe linje i Tsjetsjenia. «Putin-effekten» var utslagsgivende da presidentens støtteparti, denne gang kalt Enhet, ved dumavalget i desember 1999 gjorde det svært godt (for første gang etter 1991 ble det et flertall for presidenten i Statsdumaen), og ved presidentvalget i mars 2000 vant Putin med 53 % allerede i første valgomgang.
Putins uttalte mål var å gjenreise Russland som en internasjonal stormakt. Oppskriften for å nå målet var en fortsatt liberal økonomisk politikk kombinert med en resentralisering av politisk makt. Under Putins første presidentperiode rammet den politiske sentraliseringen særlig det regionale nivå idet de 89 føderasjonssubjektene fikk sitt individuelle handlingsrom kraftig beskåret. Også russiske medier merket den nye sentraliseringen. I løpet av kort tid kom f.eks. alle riksdekkende tv-kanaler igjen under direkte eller indirekte statlig kontroll, mens de Putin-kritiske medieoligarkene Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij gikk i eksil.
Godt hjulpet av en sterk økonomisk utvikling lyktes Putin i løpet av sin første presidentperiode å befeste sin stilling som Russlands ubestridte leder. Midlertidige tilbakeslag som ubåten Kursks forlis i 2000 og gisselaksjonen i Dubrovka-teateret i Moskva i 2002 svekket ikke dette bildet. Putins budskap om orden og maktkonsentrasjon representerte for mange en positiv kontrast til Jeltsin-epokens kaos og maktoppløsning. Etter dumavalget i 2003 oppnådde Det forente Russland, Putins støtteparti, to tredels flertall i parlamentet, og i mars 2004 kvittet Putin seg med de siste medlemmene av Jeltsins tidligere innerste krets (”familien”) i forkant av presidentvalget, herunder statsminister Mikhail Kasianov. Heretter var regjeringen og presidentadministrasjonen dominert av Putins menn (først og fremst av de såkalte «siloviki», menn med bakgrunn innenfor sikkerhetssektoren). Ny statsminister ble Mikhail Fradkov.
I presidentvalget i mars 2004 vant Putin en overlegen seier med 71 % av stemmene i første valgomgang. Etter valget fortsatte Putin å styrke sentralmakten. I etterkant av gisselaksjonen i Beslan i september samme år iverksatte han flere viktige reformer, inkludert gjeninnføring av presidentutnevnte ledere på regionalt nivå, endringer i sammensetningen av Statsdumaen (innføring av rene listevalg) og opprettelsen av et alternativt «parlament», Samfunnskammeret, med representanter for det sivile samfunn. Samfunnskammeret og dets NGO-representasjon til tross, ble imidlertid Putin kraftig kritisert for å begrense friheten til det sivile samfunn.
Selv om man i Putins 2. presidentperiode i det store og hele videreførte en liberal økonomisk politikk, har staten de senere år sikret seg stadig større kontroll over strategiske økonomiske sektorer, først og fremst energisektoren. I forbindelse med rettssaken mot Mikhail Khodorkovskij kjøpte f.eks. staten opp viktige deler av oljegiganten Yukos. Inntektene fra olje- og gassproduksjonen bidrog til betydelige overskudd på det russiske statsbudsjettet. I 2004 etablerte man et stabiliseringsfond for å redusere inflasjonspresset, og fra 2005 kanaliserte man deler av fondsmidlene inn i såkalte nasjonale prosjekter som fokuserer på Russlands mest akutte problemer: på helsevesenet, utdanning og forskning, boligsektoren og landbruket.
Økonomisk utvikling. I august 1992 begynte man privatiseringen av statlig eiendom som ledd i overgangen til markedsøkonomi. Alle borgere fikk utdelt en privatiseringskupong (voucher) som kunne veksles inn i statlig eiendom. Den russiske privatiseringskampanjen er den raskeste og mest omfattende som noensinne er blitt gjennomført: I løpet av 3,5 år gikk den ikke-statlige andelen av BNP fra nær null til 70 %. Prosessen forløp imidlertid langt fra uproblematisk. Voucherprivatiseringen tilførte ikke staten ny kapital og statskassen var bunnskrapt. Neste fase av privatiseringen, perioden 1995–96, ble derfor kjent som «lån for aksjer»: Russiske myndigheter lånte penger av private aktører mot sikkerhet i statlig eiendom. Når lånene, som hadde svært kort løpetid, forfalt, ble aksjene overdratt til långiverne. «Lån for aksjer»-privatiseringen la grunnlaget for at en liten gruppe av næringslivsledere, de såkalte oligarkene, i løpet av kort tid kunne bygge opp enorme formuer.
Statens økonomiske problemer fortsatte utover i 1990-årene med stadig fallende BNP og utilstrekkelig skatteinngang. For å dekke løpende utgifter begynte myndighetene å utstede kortsiktige statsobligasjoner med høy rente. Obligasjonene ble innløst gjennom utstedelse av nye statsobligasjoner. Denne politikken, kombinert med Asia-krisen høsten 1997, som førte til fallende priser på olje, gass og metaller på det internasjonale markedet, kastet Russland ut i en akutt krise i august 1998. 17. august måtte den russiske staten erklære seg midlertidig betalingsudyktig og slippe rubelkursen fri, noe som førte til en kraftig devaluering. Krisen førte til investorflukt og at store deler av den russiske middelklassen ble utradert.
På lengre sikt hadde imidlertid augustkrisen en positiv innvirkning på russisk økonomi. Devalueringen ga russiskproduserte varer et konkurransemessig fortrinn i forhold til importvarer. I tillegg fikk økonomien drahjelp av prisutviklingen på det internasjonale energimarkedet. Russisk økonomi kom seg derfor overraskende fort etter augustkrisen. Mens det i perioden 1991–98 skjedde et betydelig fall i BNP og i russisk produksjon, kunne man etter 1999 notere en sterk og vedvarende vekst i økonomien.
Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, og energieksport står for om lag 55 % av russisk eksport. Rekordhøy oljepris har ført til et betydelig overskudd på handelsbalansen. Russiske myndigheter har de senere årene sikret seg større kontroll over energisektoren gjennom en aksjemajoritet i gassmonopolet Gazprom og oppkjøp av oljeselskaper (statskontrollerte selskaper stod ved utgangen av 2005 for omlag 30 % av oljeproduksjonen). Staten kontrollerer også rørledningssystemet for eksport, og har ved flere anledninger vist at man er villig til å bruke energieksporten som et utenrikspolitisk virkemiddel.
Utenrikspolitikk. Etter 1991 overtok Russland Sovjetunionens plass i det internasjonale samfunn, bl.a. i FN. Innledningsvis var russisk utenrikspolitikk sterkt pro-vestlig orientert med vekt på tett samarbeid for å løse regionale og globale utfordringer. Gradvis skjedde det imidlertid en reorientering i retning av større vektlegging av russiske nasjonale interesser. Det endelige bruddet med den såkalte «atlantisismen» kom med skifte av utenriksminister i 1996 fra Andrej Kozyrev til Jevgenij Primakov. Under Primakov søkte Russland i stedet å bygge ulike allianser med land som Kina og India (kjent som «multivektorpolitikk») for å skape en motvekt til amerikansk supermaktshegemoni.
Selv om Russland i desember 1994 sluttet seg til NATOs Partnerskap for fred var russiske myndigheter skeptisk til NATO som ny felleseuropeisk sikkerhetsorganisasjon og ikke minst en utvidelse av NATO til tidligere warszawapaktmedlemmer. I forkant av NATO-utvidelsen i 1997 ble det derfor inngått en samarbeidsavtale mellom Russland og NATO for å dempe den russiske bekymringen for å isoleres i europeisk sikkerhetspolitikk. Dette forhindret allikevel ikke en alvorlig krise i forholdet mellom Russland og NATO i 1999. Under krigene på Balkan i 1990-årene hadde Russland fremstått som en diplomatisk støttespiller for serberne. Da NATO våren 1999 besluttet å gripe inn militært i Kosovo-konflikten, førte dette til at Russland frøs samarbeidet med organisasjonen.
Den russiske skepsisen til en utvidelse av NATO fant ingen parallell i forholdet til EU. En Partnerskaps- og samarbeidsavtale mellom Russland og EU trådte i kraft i 1997. Også forholdet til USA forble i det store og hele godt gjennom 1990-årene trass i NATO-skepsis og Primakovs multivektorpolitikk.
Skifte av president i 1999/2000 førte til nye initiativ i utenrikspolitikken. Putins målsetning var å reetablere Russland som internasjonal stormakt. Til tross for begrenset utenrikspolitisk erfaring, lyktes det Vladimir Putin å etablere gode relasjoner til sentrale vestlige ledere. Etter 11. september 2001 var han raskt ute med å støtte opp om den internasjonale kampen mot terror (bl.a. gjennom å akseptere amerikanske baser i Sentral-Asia), og i forkant av en ny runde med NATO-utvidelser i 2002 etablerte man NATO–Russland-rådet. I forholdet til EU lanserte man i 2003 fire felles rom for strategisk utvikling av samarbeidet (hhv. økonomi, innenriks- og justisspørsmål, ekstern sikkerhet og utdanning/vitenskap/kultur).
I takt med at Russland opptrådte med stadig større selvsikkerhet på den internasjonale arena, ble imidlertid forholdet til Vesten, og primært USA, mer anstrengt. Dette skyldtes bl.a. uenighet om invasjonen i Irak i 2003 og sanksjoner overfor Iran i 2006.
En viktig komponent i Russlands utenrikspolitikk er forholdet til de tidligere sovjetrepublikkene. Umiddelbart etter Sovjetunionens oppløsning forsøkte man å bevare en viss grad av økonomisk og sikkerhetspolitisk samarbeid innenfor rammen av det nyopprettede Samveldet av uavhengige stater (SUS). Flere SUS-medlemmer, slik som Georgia, Ukraina og Moldova, arbeidet imidlertid aktivt imot forpliktende integrasjon av frykt for ny russiske dominans, og SUS-samarbeidet ble aldri noen effektiv ramme for samarbeid.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsning ble russiske militære enheter i flere tilfeller trukket inn i borgerkriger i tidligere sovjetrepublikker: i Moldova i 1992, i Georgia 1992–93 og i Tadsjikistan 1992–97. Fortsatt russisk militært nærvær var i flere postsovjetiske republikker svært omstridt. I Baltikum ble de russiske troppene trukket ut innen 1994, mens uenighet om avviklingstempo for russiske baser fortsatte å være et irritasjonsmoment i forholdet til Georgia og Moldova.
I 1996 inngikk presidentene i Hviterussland og Russland en avtale som åpnet for tettere politisk og økonomisk samarbeid, og i 1997 ble landene enige om å opprette en unionsstat. Den politiske integrasjonen har imidlertid gått langsomt både i forhold til Hviterussland og det øvrige SUS. Ved overgangen fra Jeltsin til Putin ble fokus til en viss grad forskjøvet fra multilateralt til bilateralt samarbeid. Gjennom sin posisjon som regional økonomisk stormakt og sin motstand mot de såkalte fargede revolusjonene har det lykkes Putin å reposisjonere Russland i det postsovjetiske rom, spesielt i Sentral-Asia. Forholdet til de nye regimene i Georgia og Ukraina forble imidlertid anstrengt.