Rudolf Keyser

Rudolf Keyser, født i Oslo, norsk historiker, bror av C. N. Keyser. Han oppholdt seg 1825–27 med stipendium på Island for å studere norrønt, ble 1828 dosent, 1829 lektor i historie og statistikk, 1837–62 professor i historie ved Universitetet.

Keyser var grunnleggeren av en selvstendig historisk granskning i 1800-tallets Norge, og den første som gav undervisning i norrønt språk. Blant hans første elever var Peter Andreas Munch. Fra 1828 til han tok avskjed som professor 1862, styrte han også Oldsaksamlingen, utgav den første katalog over den og ordnet den etter Thomsens tredeling i stein-, bronse- og jernalder. Keysers første vitenskapelige arbeid var avhandlingen Om Nordmændenes Herkomst og Folkeslægtskab (1839), et programskrift for det nasjonale gjennombrudds menn. Her utviklet han en teori, som allerede Gerhard Schøning hadde vært inne på, at den nordiske stamme er innvandret fra nord, men i Sverige og Danmark er blitt oppblandet med tyske germanere («goter»). I 1847 holdt han forelesninger om Nordmændenes Videnskabelighed og Literatur i Middelalderen (først trykt i Efterladte Skrifter). Forelesningene er den første samlede norrøne litteraturhistorie. Her hevdet han at hele den norrøne litteratur er norsk, ikke fellesnordisk. Med disse to verkene ble Keyser grunnlegger av «den norske historiske skole». I andre avhandlinger gav Keyser en systematisk fremstilling etter de gamle kilder av norsk religion, statsforfatning, rettsordning og privatliv før Kalmarunionen. Det meste av disse avhandlingene ble først utgitt etter hans død. Det samme gjelder hans forelesninger over Norges Historie, som var ferdige til 1340, men ble ført videre til 1387 og utgitt av Oluf Rygh. Bare i ett av sine verker gikk Keyser utover selvstendighetstiden: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen (2 bd., 1856–58). For unionstidens vedkommende har han her også tatt med den politiske historie.

Keysers grunnsyn på Norges gamle historie, som P. A. Munch sluttet seg til i hovedsak, bygger på helt selvstendig granskning. Sagatiden endte i et sentralisert enevelde som tynte folkets politiske interesse, og i motsetning til Danmark og Sverige maktet ikke Norge i høymiddelalderen å frembringe en selvstendig lensadel. Derfor mistet riket sin selvstendighet da det mistet sin konge. Dette synet er nok forlatt; men problemstillingen innledet en lang rekke fruktbare studier over norsk middelalder. Keyser utgav også, til dels sammen med andre, flere norrøne skrifter. Den mønstergyldige utgave av Norges gamle love i 3 bd. (til 1387) 1846–49 (sammen med Munch), gjør fremdeles full tjeneste.

Videre lesning

Denne artikkelen er hentet fra

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Historikere

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.