Jakob (senere James) de Rothschild (1792–1868) flyttet til Paris i 1811/1812, og ledet derfra familiens bidrag til finansieringen av den britiske krigføringen i Napoleonskrigenes siste fase. I 1817 stiftet han firmaet de Rothschild Frères, der hans fire eldre brødre også ble medeiere. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 organiserte Jakob Rothschild to store statslån for den nye kongen Ludvig Filip, og året etter ble hans bank hovedbankforbindelsen for den første belgiske kongen Leopold 1.
Jakob Rothschilds interesse for jernbanedrift begynte i 1830-årene, da han ble medstifter av og storaksjonær i en av Frankrikes første privatjernbaner, Compagnie du chemin de fer de Paris à Orléans (Paris–Orléans). Dette selskapet åpnet trafikk i 1843 fra stasjonen Embarcadère d'Orléans i Paris (nå Gare d'Austerlitz). I 1845 stiftet han, sammen med brorsønnen Nathaniel (se ovenfor, avsnittet Londongrenen) og tre andre investorer jernbaneselskapet Chemins de Fer du Nord, som samme år fikk konsesjon for å bygge og drive jernbane mellom Paris og Den engelske kanal. Strekningen Paris–Lille og stasjonen Gare du Nord i Paris ble åpnet i 1846, og i løpet av de neste 25 år utvidet selskapet nettet med hele 16 sidebaner. Alle Rothschild-familiens jernbaneselskaper i Frankrike ble nasjonalisert i 1937 og deres linjenett er nå en del av de franske statsbanene SNCF.
I 1817 hadde James Rothschild kjøpt en eiendom i Boulogne-Billancourt vest for Paris, og i årene 1856–1861 lot han der oppføre slottet Château Rothschild i nybarokkstil (arkitekt Joseph-Armand Berthelin) omgitt av en stor park. Eiendommen var i familiens eie til 1986, men da var allerede store deler av parken allerede nedbygd og slottet, som hadde stått tomt i flere tiår, var i sterkt forfall.
Omtrent samtidig begynte byggingen av Château de Ferrières øst for hovedstaden, et stort slott i nyrenessansestil (arkitekt Joseph Paxton) etter forbilde av fetteren Mayer Amschels Mentmore Towers i England, men i mye større målestokk. Slottet sto ferdig i 1862 og ble innviet med en stor bankett, der keiser Napoleon 3. var hedersgjest. Etter det franske nederlaget i den fransk-tyske krig i 1870/71 var Ferrières åstedet for fredsforhandlingene mellom den tyske rikskansleren Otto von Bismarck og den franske utenriksministeren Jules Favre. Slottet ble av den siste Rothschild-eieren i 1975 gitt til universitetene i Paris, og huser siden 2015 en høyskole for kokekunst og hotellvirksomhet.
James Rothschild giftet seg i 1824 med broren Salomons datter Betty, og de fikk fem barn. Datteren Charlotte ble gift med den britiske fetteren Nathaniel de Rothschild (1812–1870) og den eldste sønnen Alphonse de Rothschild (1827–1905) med Nathaniels brordatter Leonora. Nathaniel Rothschild flyttet til Paris i 1850, og tre år senere kjøpte han vingodset Château Brane Mouton i Pauillac nordvest for Bordeaux. Han døpte eiendommen om til Château Mouton Rothschild, og sammen med vingodset Château Lafite Rothschild, som svigerfaren kjøpte kort tid før sin død i 1868, kom dette til å bli starten på familiens store engasjement i fransk vinproduksjon.
Nathaniel Rothschilds sønnesønn Henri James de Rothschild (1872–1947) var utdannet som lege, men praktiserte aldri. Isteden bygde han flere sykehus, finansierte ekteparet Curies forskning, skrev skuespill (under ulike pseudonymer) og bygde et teater i Paris for sin skuespiller-elskerinne. I 1921 kjøpte han deler av en gammel slottseiendom ved Bois de Boulogne, Château de la Muette, rev det gamle slottet som sto der og bygde seg en ny parisresidens i 1700-tallsstil (arkitekt Lucien Hesse), som etter hans død ble hovedkvarter for den økonomiske samarbeidsorganisasjonen OEEC (nå OECD).
James Rothschild ble slektens overhode da hans tre gjenlevende brødre alle døde i 1855, men han hadde allerede lenge i praksis innehatt denne posisjonen. Samtidige kilder beskriver ham som familiekjær og energisk, men også autoritær og med en skarp tunge. Blant hans store interesser, ved siden av banken og familiens engasjement i jernbaner og gruveindustri, var hesteoppdrett, veddeløp og en betydelig kunstsamling.
Ved James Rothschilds død i 1868 gikk Paris-banken og familiens industriinteresser i arv til de to eldste sønnene Alphonse de Rothschild og Gustave de Rothschild (1829–1911), mens den yngste, Edmond Benjamin de Rothschild (1845–1934), fikk Château Rothschild og en større kontantarv. Han var ivrig sionist og brukte fra 1880-årene deler av formuen til å kjøpe opp store landarealer i det nåværende Israel, og oppfordret fattige og forfulgte østeuropeiske jøder til å flytte dit. I 1899 ga han disse eiendommene og 15 millioner francs til hjelpeorganisasjonen Jewish Colonization Association.
Edmond de Rothschild og hustruen Adelheid von Rothschild (av den italienske grenen) ble begge etter sin død begravet på Père-Lachaise-kirkegården i Paris, men i 1954 ble kistene ført til Israel og gravlagt i naturparken Ramat Hanadiv nær to av koloniene de hadde grunnlagt. Deres eneste barn Maurice de Rothschild (1881–1957) arvet som ung Château de Prégny og en større formue etter sin barnløse slektning Adolph Carl von Rothschild (se ovenfor, avsnittet Napoligrenen) og slo seg ned i Sveits, men flyttet senere tilbake til Frankrike, hvor han hadde en politisk karriere som medlem av nasjonalforsamlingen 1919–1929 og senator 1929–1945.
Hans sønn Edmond Adolphe de Rothschild (1926–1997) startet i 1953 og 1965 privatbanker i Paris og Genève under navnet La Compagnie Financière Edmond de Rothschild (LCF, nå Edmond de Rothschild Group), i 1960-årene ble han storaksjonær i det franske ferieselskapet Club Méditerranée (nå Club Med), og i 1970-årene kjøpte han tre vingods i Bordeaux-distriktet. Ved hans død overtok sønnen Benjamin de Rothschild (1963–2021), som utvidet vinvirksomheten med vingårder i Sør-Afrika og Argentina. Hans enke Ariane de Rothschild (født 1965) ble i 2019 styreleder i Edmond de Rothschild Group.
Bankvirksomheten i Paris fortsatte under Alphonse de Rothschilds ledelse. I 1873 gikk han sammen med den britiske Rothschild-banken og andre investorer om å kjøpe det spanske gruveselskapet Rio Tinto. Samme år sørget han for at Frankrikes krigsskadeerstatning til Tyskland ble nedbetalt raskere enn avtalt, og at de tyske troppene som var stasjonert på fransk jord etter krigen i 1870/1871 kunne reise hjem. Banken deltok i 1880-årene, sammen med søsterbanken i London, i finansieringen av Cecil Rhodes' koloniseringsprosjekt i det sørlige Afrika, deriblant diamantgruveselskapet De Beers.
Samtidig begynte Alphonse de Rothschild å investere i den gryende petroleumsindustrien i Russland. I 1883 etablerte han The Caspian-Black Sea Oil Industry and Trade Company, som i løpet av få år ble en av de største aktørene i russisk olje- og bensineksport. Rothschilds russiske oljeinteresser ble solgt til Royal Dutch Shell i 1911, og familien unngikk dermed tapene som fulgte da revolusjonen i 1917 førte til nasjonalisering av de fleste utenlandske selskapene i Russland.
I løpet av 1900-tallet utvidet de Rothschild Frères virksomheten internasjonalt, mens aktivitetene i Frankrike møtte betydelige hindre. I 1937 ble familiens jernbaneselskaper nasjonalisert, og under andre verdenskrig ble mange av familiens øvrige virksomheter i Frankrike konfiskert av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Etter krigen ble restene av familieformuen samlet i et holdingselskap, Paris-Orléans.
I årene 1953–1962 var Frankrikes senere president Georges Pompidou ansatt i lederposisjoner i banken. I 1981 nasjonaliserte den sosialistiske regjeringen under president François Mitterand banken, men to år senere startet tremenningene David René de Rothschild (født 1942) og Éric de Rothschild (født 1940) en ny bank under navnet Paris Orléans (fra 1986 kalt Rothschild & Cie. Banque). Den franske bankvirksomheten fusjonerte i 2003 med den britiske Rothschild-banken og skiftet i 2011 navn til Rothschild & Co.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.