Rosenthal-effekt

Rosenthal-effekt, forventningseffekt, også kalt Pygmalion-effekten, er et fenomen som først ble systematisk utforsket av den amerikanske psykologen Robert Rosenthal (født 1933).

I en klassisk studie ved en skole i 1968 viste Rosenthal og Lenore Jacobson at det å opplyse lærere om at noen tilfeldig utvalgte elever i en klasse var spesielt lovende, skapte en forventning som over tid produserte den forventede effekten. Effekten lot seg måle i en forbedring i IQ-skårer. Nærmere analyser viste at de positive forventningene var ledsaget av en systematisk forskjellsbehandling av de «lovende» elevene ved at de fikk mer oppmerksomhet, bedre tid til å svare, og så videre.

I 1994 oppsummerte Rosenthal 30 års forskning på forventningseffekten og viste til mer enn 400 undersøkelser på området. Fra disse studiene kunne man beregne en gjennomsnittlig effektstørrelse på d = .70, noe som tilsier at forventningseffekten er medium til sterk. Effektstørrelsen varierte mellom ulike forskningsområder, der den største effektstørrelsen var å finne innenfor læringspsykologi med dyr som forsøkssubjekter.

Den klassiske studien her ble utført av Rosenthal og Kermit L. Fode i 1963. De viste at forsøksledere som trodde at de gjorde eksperimenter med «dumme» rotter som skulle lære å løpe gjennom en labyrint fikk signifikant dårligere resultater enn hvis de trodde at de hadde å gjøre med «smarte» rotter. Rottene var i virkeligheten tilfeldig fordelt til betingelsene i eksperimentet, slik at forskjellen i prestasjon bare kunne skrive seg fra ulike forventninger hos forsøkslederne.