Rosalind Franklin

Rosalind Franklin ble født i London i en stor og velstående familie. Allerede 15 år gammel bestemte hun seg for å bli forsker. Hun gikk på St. Paul's pikeskole og studerte fysikalsk kjemi ved Newnham College i Cambridge.

Under andre verdenskrig fikk hun en stilling som forsker ved British Coal Utilisation Research (BCURA) i London. Hun arbeidet med den molekylære strukturen av kull og andre karboner, noe som førte til en doktorgrad ved Universitetet i Cambridge i 1945.

Fra 1947 til 1950 var hun forsker hos Jaques Meringue ved Laboratoire Central des Services Chimiques de l'État i Paris og arbeidet særlig med røntgenkrystallografi.

Etter studieoppholdet i Paris kom Franklin til King's College i London i 1951. Her fortsatte hun å arbeide med røntgenkrystallografi, ikke lenger av karboner, men av DNA. Ved Randall-instituttet ved King's College var det et sammensatt forskningsmiljø med fysikere, kjemikere og biologer som arbeidet med å løse biologiske problemer. En av forskerne var biofysikeren Maurice Wilkins som i 1950 startet arbeidet med å finne DNA-molekylets struktur, blant annet ved bruk av røntgenkrystallografi. Det var imidlertid Franklin og hennes student Raymond Gosling som i 1952 fremstilte det ikoniske fotografiet som antydet DNA-molekylets spiralstruktur.

Ved Cavendish-laboratoriet i Cambridge arbeidet også biologen James Watson og fysikeren Francis Crick med å forstå hvordan DNA-molekylet var bygd opp. Watson var på besøk på King's College i januar 1953, og Wilkins viste ham Franklins fotografi. Dette gjorde Wilkins uten å fortelle det til Franklin. Fotografiet gjorde et sterkt inntrykk på Watson som seinere kalte dette for en nøkkelbegivenhet i deres forskning.

På togturen hjem til Cambridge lagde Watson skisser på en avis av hva han husket fra bildet. Allerede 28. februar hadde Watson og Crick ferdigstilt en tredimensjonal modell av DNA-molekylet som førte til deres banebrytende publikasjon i Nature 25. april 1953. I artikkelen refererte de ikke til Franklins arbeid, men i det samme nummeret av Nature var det to andre artikler som belyste strukturen av DNA, den ene var av Franklin og Gosling.

Franklin trivdes ikke på King's College. Her var det et forskningsmiljø som var sterkt dominert av menn. De hadde blant annet kvinnediskriminerende regler, som for eksempel oppholdsrom forbeholdt menn. Dette gjorde at Franklin kunne bli utestengt fra deler av det viktige uformelle fellesskapet. Franklin hadde også problemer med samarbeidet med Wilkins. Hun flyttet derfor til Birckbeck College, også i London, hvor hun gikk over til å arbeide med den molekylære strukturen til virus. Like før hun døde hadde hun bestemt strukturen av tobakkmosaikkviruset. Dette arbeidet ble videreført av Aaron Klug som i 1982 fikk nobelprisen i kjemi.

I 1958 døde Rosalind Franklin av eggstokkreft, bare 37 år gammel. Watson, Crick og Wilson fikk Nobelprisen i medisin eller fysiologi i 1962 for oppdagelsen av DNA-strukturen. Rosalind Franklin var ikke med. Nobelprisen deles ikke ut posthumt. Det ble heller ikke gitt noen kreditt til Franklins arbeid.

Rosalind Franklin var åpenbart utsatt for manglende kreditering, men det er usikkert hvor mye dette betydde for henne personlig. Først ti år etter hennes død det ble avdekket at Watson hadde sett fotografiet hennes. I tillegg til den manglende kreditering ble Franklin også utsatt for svært nedlatende og nedverdigende omtale, både som forsker og som person.

I sin bok Dobbeltspiralen kalte Watson henne for Rosy, et navn hun selv ikke brukte. Han fremstilte henne som assistenten til Wilkins, noe som ikke var korrekt. Watson kommenterte også hennes utseende: «Med vilje gjorde hun ingenting for å fremheve sine kvinnelige egenskaper. Tross hennes kraftige trekk var hun ikke uten en viss tiltrekning, og hun kunne ha vært aldeles henrivende om hun bare hadde hatt et minimum av interesse for å kle seg.» Han bemerker også at hun aldri brukte leppestift.

Disse ordene står i sterk kontrast til omtalen hun har fått i ettertid, ikke minst i to store biografier, av Anne Sayre i 1975 og av Brenda Maddox i 2003. Her er hun ikke den forsmådde forskeren, men en kultivert og begavet person som ble motarbeidet ved det mannsdominerte miljøet ved King's College. Dette er inntrykket som i dag står igjen etter den store vitenskapskvinnen Rosalind Franklin.

• DNA
• røntgenkrystallografi

• Artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening: Oppdagelsen av DNA-prosjektet, prestasjonen og prestisjen

• James D. Watson (1968). Dobbeltspiralen. Cappelen
• Anne Sayre (1975). Rosalind Franklin and DNA. W. W. NORTON & COMPANY
• Brenda Maddox (2002). Rosalind Franklin. The dark lady of DNA. Harper Collins Publishers