Næringsgrunnlaget var jordbruk og husdyrhold. Korn, grønnsaker, oliven, frukt og vin ble dyrket slik det har skjedd rundt Middelhavet helt opp til nåtiden. Storfe, sau og geit gav melk, ost, ull og skinn. Kjøtt var ikke hverdagskost. Fiske spilte en viss rolle ved kysten. Et familiebruk, ofte kanskje bare på 20–30 dekar eller mindre, gav lite eller intet produksjonsoverskudd. Avkastningen var liten, ofte bare to–tre foll. Redskapene og metodene var enkle: hakke, spade, ard, sigd. Olje- og vinpresser var de viktigste mekaniske hjelpemidlene; kunstig vanning ble benyttet i en viss utstrekning. Senatorstandens store landeiendommer ble i senrepublikken drevet av slaver etter rene lønnsomhetskriterier med sikte på byenes behov. Utenfor Italia var Egypt fra gammelt av det best organiserte jordbruksområdet. Tross tekniske forbedringer og en viss foredling var jordbruket i Romerriket arbeidsintensivt og statisk.
Nesten hele befolkningen var knyttet til jordbruket og til den hjemmeproduksjonen som var en naturlig del av det (f.eks. spinning og baking). Det var også håndverkere som smeder og pottemakere, og kjøpmenn, bankierer og andre yrkesutøvere, ofte slaver eller frigivne.
Skipsfart var viktig; transport til vanns var billigere og enklere enn til lands. De fleste bulkvarer, som korn, olivenolje og vin, ble imidlertid produsert overalt, og behovet for handel dermed begrenset. Det skulle f.eks. mye til at korntransport over land skulle lønne seg; handelen baserte seg mye på lokale markeder. Byen Roma er unntaket, her var behovet for importert korn stort allerede i republikktiden. I de to første århundrene av keisertiden var det en utstrakt handelsvirksomhet og lange, åpne kommunikasjonslinjer.
Men volumet av handelsvirksomheten må ikke overvurderes. En pekepinn om dette gir pengevesenet: en pengeøkonomi oppstod sent; først på 200-tallet f.Kr. kom det mynter i omløp i Roma, og byttehandel og naturalieytelser var vanlig langt ut i keisertiden.
Statens oppgaver
Statens direkte engasjement i økonomien var fra gammelt av beskjedent, og i forhold til moderne stater påtok den seg få oppgaver. Den ble «drevet» av privatmenn, bl.a. var militærvesenet i prinsippet basert på at borgerne kunne sørge for sin egen utrustning. Utgifter gikk bl.a. til kult, offentlige arbeider – ofte bortforpaktet til privatmenn – som veier, vannledninger, templer og bad, til hær og flåte, til forvaltning og til kornutdeling til borgerne. Inntekter kom sjelden fra direkte skatter. Disse opphørte for romerske borgere fra 167 f.Kr. Statsinntektene var jordleie, beiteavgifter, havneavgifter, toll, arveavgifter og skatt ved frigivelse av slaver. Senatet hadde overoppsyn med finansene, mens kvestorene administrerte dem. Skatteoppkrevningen ble bortforpaktet for femårsperioder til høystbydende enkeltmenn eller selskaper, hvis fortjeneste var alt de kunne inndrive i tillegg. I republikkens tid foregikk en ren utsuging av provinsene, dels til fordel for statskassen, dels for privatmenn. Keisertiden var mer systematisk. Jordskatt og koppskatt (personskatt) ble ilagt på grunnlag av manntallsinnskrivinger. Men det fantes ikke noe system for å øke inntektene i perioder med store behov, og i krisetidene på 200- og 300-tallet var utplyndring av romerske borgere ofte soldatenes lønn.