Kartet viser målområder i Norge. Romeriksmålet hører til midtøstlandsk (Oslo og områdene nord for byen). Midtøstlandsk grenser i vest til midlandsk og i nord til opplandsk.
Romerike
Kart over Viken fylke med Romerike markert i rødt.
Av .
Jessheim

Jessheim i Ullensaker kommune på Romerike har opplevd sterk vekst i senere år på grunn av nærheten til både Oslo og Oslo lufthavn. Dialekten på Jessheim og i Ullensaker er under påvirkning av språket i Oslo.

Romeriksmålet er en del av det midtøstlandske dialektområdet. Romerike utgjør mesteparten av tidligere Akershus fylke, og regionen strekker seg fra sørenden av Øyern til sørenden av Mjøsa, og fra Oslo i vest til svenskegrensa i øst. Romeriksmålet har mange likhetstrekk med de tradisjonelle talemåla på Ringerike, Follo, Asker, Bærum og folkemålet i Oslo.

Østnorsk jamvektsmål

Romeriksmålet har de tradisjonelle østnorske språktrekkene som følger jamvektsloven, for eksempel kløyvd infinitiv. Det heter i det tradisjonelle romeriksmålet å jørra, å værra (jamvektsord), men å skrive, å kjøpe (overvektsord).

Svake hunkjønnsord ender på Romerike på -u eller -o i ubestemt form entall: ei viku (uke), ei smiu (smie), ei suLu (svale), ei hoso (hose), mens overvektsorda får e-ending: ei jente, ei vise. Også innenfor de svake hankjønnsorda møter en jamvektsformer som en hara, en stega, en næva, en kjaka. Hankjønnsord har e-ending: en låve, en bakke, en unge, en kjelke.

Jamning i jamvektsord

Det tradisjonelle romeriksmålet har jamning i noen jamvektsord. En hører da former som vyku (uke), hoso (hose) og å låvå/å låva (å love). Men generelt skiller romeriksmålet seg fra opplandsk på dette punktet ved ikke å ha opplandske jamningsformer som å båkå, den såmmå (pronomen), en hånå, en mågå. På Romerike er som regel formene baka, den samma, hana, maga mest vanlige og i tillegg former som å veta, å leva, å lesa der opplandsk har å væta, å læva, å læsa.

Lydverk (fonologi)

Tjukk l og retroflekser

Romeriksmålet har tjukk l både i ord der skriftspråket har l, for eksempel kLar, bLo, skåL, soL og ord der skriftspråket har rd, for eksempel gaL (gård), haL (hard), joLe (gjorde).

Retroflekse konsonanter er også gjennomført på Romerike i ord som svart, surt, færdig, fælt, hals. I disse ordene smelter r og l sammen med den etterfølgende konsonanten -t, d, n eller s i samme ordet. Resultatet blir det som ofte blir kalt «tjukke lyder», eksempel [svaʈ] (svart) og [fæɖi] (ferdig), gæ[ɳ] (galen). Retrofleksene blir uttalt ved at framtungt blir løfta opp og tungespissen bøyd bakover mot den harde ganen.

Hv/kv

Uttalen av ord som hvit, hvass/kvass og å hvine/kvine splitter de østnorske flatbygdmåla. På Romerike, i Akershus og på Ringerike heter det vit, vass og vine. Nord for Romerike og i det det meste av opplandsk, er uttalen kvit, kvass, å kvine.

G/j

På Romerike blir konsonanten g uttalt som j etter r og tjukk l: kørj (kurv), æLj (elg), hæLj (helg).

Diftonger

I Romeriksmålet er stort sett de gamle diftongene ei, øy og au bevart. På Romerike blir disse diftongene uttalt ei, øy og øu; det heter for eksempel stein, tøy og søu (en sau). Men foran en lang konsonant eller konsonantforbindelse har Romerike (og Ringerike) forenkla diftonger (diftongen blir til en enkel vokal), eksempel: løus (løs, adjektiv), men løst (har løst), å løyse (infinitiv), men løste (preteritum).

O/ø

Romeriksmålet uttaler noen ganger vokalen o som ø. Dette gjelder ord som trøll, høgge, ørm, hølle, delvis også føLk og gøLv (framfor tjukk l).

Det er stort sett bare kort -o som blir til ø, men framfor tjukk l kan likevel vokalen være lang: høL (hull), køL (kull). Overgang fra a til æ forekommer også, som i ordet skælle (skalle).

Hos eldre folk på Romerike kan en høre at adjektiv av typen grå og ny har holdt på norrøn -r: grår, nyr.

Formverk (morfologi)

Substantiv

Nedenfor følger ei oppstilling av substantivbøyninga i romeriksmålet:

  • hest – hesten – hester – hesta
  • time – timen – timer – tima
  • hana – hanan – hanar – hana-a
  • bygd – bygda – bygder – bygdene
  • vise – visa – viser – visene
  • viku – vikua – vikur – vikune
  • hus – huse – hus – husa

Hankjønnsorda har endinga -er i ubestemt form flertall. I bestemt form flertall har de tostavede former, som alle hesta (hestene), alle gutta (guttene), alle bila (bilene).

Hunkjønnsorda har a-ending i bestemt form entall, og endinga -ene i bestemt form flertall.

Intetkjønnsorda har ikke ending i ubestemt flertall, med unntak av ord på -e, som får er-ending: flere epLer og merker.

Verb

«Og jinta gikk i sønnavind, og svinse og svæinse i stasen sin», synger Alf Prøysen på sin hedmarksdialekt (opplandsmål). Her har Romerike samme bøyinga som Hedmark (å kaste – kaste – kaste (preteritum) – har kaste. Ringerike, Hadeland og folkemålet i Oslo har formene svinsa og svansa med a-ending i preteritum.

Presensformer av sterke verb varierer i østlandske dialekter. Stort sett heter det graver og biter i sør og bit og grev (eller græv) i nord. På Øvre Romerike heter det grever (med vokalskifte fra infinitiv) og biter. Ringerike (og Hadeland) har graver og biter.

I preteritum av sterke verb er formene frøys og brøyt vanlige på Romerike, og de samme formene finner en i Oslo. Partisippformene av de sterke verba ender på Romerike på -i: har kømmi, har biti, har skrivi.

Personlig pronomen

På Romerike heter det i 1. person je eller jæi(subjekt) og mæi (objekt).

I 2. person flertall er pronomenet dere tradisjonelt blitt til de eller di når det står som subjekt, men forma dere er i dag stadig mer vanlig. Når dere er objekt, kan pronomenet hete dår: Sett dår ned (Follo). På Romerike kunne en tidligere høre former som dekk og dikk i 2. person flertall.

I 3. person entall er pronomenet i hunkjønn hu eller ho. Skriftforma henne er på Romerike henne eller henner. Trykklett form i hunkjønn heter a: Så du a? (så du henne?). Det trykklette pronomenet kan også være subjekt: Så kåmm a (så kom hun).

I 3. person flertall heter pronomenet domm på Romerike og dømm i Follo. I hele det midtøstlandske området brer i dag forma demm seg på bekostning av dåmm og dømm.

Sentrale former på Romerike og i naboområda

Mjøs-distriktet Romerike Oslo Østfold
har kaste har kaste har kasta har kasta
kjem kommer kommer kommer
hester – hesta hester – hesta hester – hesta hestær – hestane
je je
itte itte ikke ente
mæinn mann mann mann
dativ ikke dativ ikke dativ ikke dativ

(etter Skolseg, Ellen 1999)

Romeriksmålet – skiller seg fra opplandsk

Trekk som skiller romeriksmålet fra opplandsk i nord, er at målet på Romerike mangler dativ og palatalisering av dentalene ll, nn, dd (typen ballj og mannj og reddj). Romeriksmålet mangler også omlyd (vokalskifte) i presens av sterke verb. Det heter her kommer og graver mot kjæm(er) og græv(er) i opplandsk.

Dialektendring

Nærheten til Oslo gjør at mange trekk i den gamle romeriksdialekten etter hvert forsvinner og blir erstattet av mer standardlike trekk. For eksempel sier flere unge i dag: jeg kasta ikke tøyet, der de eldre vil si: je kaste itte tøyet.

Kløyvd infinitiv er på vei ut hos de unge. En ser da at infinitiv på -a i de såkalte jamvektsordene, typen kåmma, væra, gjøra, sitta og andre, er på vikende front på Romerike og på Østlandet generelt. Infinitiv på -e tar da over, og de unge sier nå kåmme, være, gjøre og tilsvarende.

Gamle jamningsformer som å båkå, den såmmå, en hånå, en mågå blir erstatta med å bake, den samma, en hane, en mage.

I ord der skriftmålet har rd, har det vært vanlig å bruke tjukk l i romeriksdialekt. I dag blir det lite brukt.Ungdommen sier går (gård), har (hard) og jore (et jorde).

Selv om det skjer endringer i språket til de unge på Romerike, så snakker de ikke et standardisert språk. I høy grad vil særtrekk som samsvarer med det folkelige Oslo-målet holde seg på Romerike. Det er vanlig med massevis av a-endinger i for eksempel svake verb (å kaste- kasta), slik også i substantivbøyninga: jenta, alle husa, alle bila og i pronomener som dessa/dissa, denna, detta, samma. I 1999 ble det gjort en kartlegging av ungdomsspråket på Romerike (jf. Skolseg 1999). Alle de unge sa da hu og ikke hun. De brukte også pronomenformene dom/døm/dem. De unge hadde bevart diftong i former som veit, blei, skreiv, rein, bein og aleine. Mange av ungdommene hadde trykk på første stavinga i ord som ‘bannan, ‘dialekt og ‘stassjon.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kleiva, Turid mfl. red. (1999): Austlandsmål i endring. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Lie, Svein (1990): Indre Østlandet. Trykt i Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka. Oslo: Novus. (Side 101–118.)
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012: Det norske dialektlandskapet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Skjekkeland, Martin (2005): Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • Skogstad, Olav red. (1974): Austlandsmål. Språkarv og språkbruk på Indre Austlandet. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Skolseg, Ellen (1999): Romeriksdialektas levevilkår i skuggen av Oslo. Trykt i Kleiva, Turid mfl. red. (1999): Austlandsmål i endring. Oslo: Det Norske Samlaget. (Side 129–139.)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg