Robert Walser

Walser begynte å skrive mens han jobbet som bankfunksjonær. Noen av de tidligste tekstene hans, korte prosatekster, ble trykket i dagspressen allerede i 1902. I 1904 kom de ut i bokform: Fritz Kochers Aufsätze. Mitgeteilt von Robert Walser (Stilene til Fritz Kochers. Meddelt av Robert Walser). Allerede debuten viser det som er Walsers særegne litterære stil: korte prosatekster, fragmentarisk, underfundig ironi.

Inspirert av nye omgivelser og kontakt med det litterære miljøet i Berlin skrev Walser romanene Søsknene Tanner (1907. Originaltittel: Geschwister Tanner. Norsk oversettelse fra 2003), Assistenten (1909. Originaltittel: Der Gehülfe. Norsk oversettelse fra 2001) og Jakob von Gunten (1909. Originaltittel: Jacob von Gunten. Norsk oversettelse fra 1994).

De tre romanene, som alle har tydelige selvbiografiske trekk, handler om outsidere: mennesker som er på vandring gjennom livet, ensomme og fattige, som forgjeves, av og til bare halvhjertet, søker etter frihet og mulighet til å realisere sine drømmer. Walser varierer sin samtids identitetsdiskurser på en ny og ukjent måte og foregriper et av ekspresjonismens store tema: fremmedgjøring. Romanene, som kan leses som en trilogi, er konsipert som utviklings- og dannelsesromaner, men uten at protagonistene utvikler seg slik som tilfellet er i for eksempel Goethes Wilhelm Meister eller Gottfried Kellers Der grüne Heinrich.

Søsknene Tanner handler om en søskenflokk på fem; hovedpersonen Simon, som lever et omflakkende liv uten å falle til ro, uten å modnes, har mange fellestrekk med forfatteren selv. Assistenten, den av Walsers romaner som oppnådde mest suksess mens forfatteren levde, handler om Joseph Marti, en ung kontorist, ansatt hos den eksentriske oppfinneren Tobler i fiktive Bärenswil i nærheten av Zürich. Walser knytter med denne teksten an til Gottfried Kellers roman Martin Salander og skriver seg dermed inn i en sveitsisk litterær tradisjon. Jakob von Gunten, som kan karakteriseres som en anti-dannelsesroman, er skrevet som dagboken til hovedpersonen, som forsøker å finne seg til rette på internatskolen Benjamenta hvor elevene oppdras til å utslette egen identitet for på den måten å bli velfungerende samfunnsborgere eller «runde nuller», som hovedpersonen kaller det. Mot slutten av romanen kollapser utdanningsinstitusjonen, og Jakob bryter opp. Jakob von Gunten er den litterært mest vellykkede av de tre romanene og en tekst som hadde stor betydning for Kafka.

Også i romanen Røveren (1925, Originaltittel: Der Räuber. Norsk oversettelse fra 2004), som publiseres publisert posthum i 1972, står en outsider i sentrum, en som nekter å la seg integrere i samfunnet.

Etter de tre romanene som han fullførte i Berlin, gikk Walser tilbake til den litterære sjangeren som han behersker aller best, nemlig kortprosa. Den mest betydningsfulle fortellingen er Spaserturen (1917. Originaltittel: Der Spaziergang. Norsk oversettelse fra 1994). En jeg-forteller spaserer gjennom en liten by, sitter på en benk, konverserer kort med dem han møter og reflekterer over betydningen av å spasere. Walser, som selv gikk lange spaserturer hver eneste dag, etablerte med denne teksten det man kan kalle for spaserturens poetikk og som har blitt et omfattende litteraturvitenskapelig forskningsfelt.

Den siste boken som kom ut mens Walser fortsatt levde, var en samling prosa, Die Rose, (1925, Rosen).

De første årene han tilbrakte på psykiatrisk institusjon fortsatte Walser å skrive. Blant hans etterlatenskaper fant man over 500 korte litterære skisser, såkalte mikrogram. Disse ble utgitt posthumt under tittelen Aus dem Bleistiftsgebiet; tittelen alluderer til at Walser skrev sine skisser med blyant og ørliten, svært vanskelig dechiffrerbar skrift på små lapper (6 bind, 1985–2000. Tekster fra blyantlandet).

Etter at Walser ble overført til institusjonen Herisau skrev han ikke mer.