Ringerikssandstein

Sandsteinen kan stedvis spalte langs tynne, finkornete lag av siltstein og har vært revet som heller, ringeriksheller, til haveganger, fortau og andre byggeformål.

Ringerikssandsteinen ble til ved avsetning av sand i elvene fra den kaledonske fjellkjede, som hadde begynt å reise seg gjennom nordvestre deler av landet mot slutten av silurtiden. De primære sedimentære strukturene på lagflatene og inne i lagene viser til elver som strømmet ut over vidstrakte kystsletter, deltaer, innsjøer og flater som senere ble lagt tørre.

På grunn av sensilurisk alder, dannelse under kontinentale forhold og gjerne karakteristiske rødlig farge ble ringerikssandsteinen tidlig jevnført med Old Red-avsetningene i Storbritannia.

Dette ble erkjent allerede i 1844: Under det skandinaviske naturforskermøtet i Christiania hadde den norske professoren Baltazar M. Keilhau (1797–1858) tatt sin britiske kollega Roderick I. Murchison (1792–1871) med til Krokkleiva og Ringerike for å vise ham bergartene. Murchison kunne allerede i sitt foredrag på samme naturforskermøte peke på store likheter mellom sandsteinen på Ringerike og den kontinentale Old Red Sandstone i Storbritannia.

Ringerikssandsteinen hører til øverst i Oslofeltets lavere paleozoiske lagrekke, som i 1857 ble inndelt av Theodor Kjerulf i etasjer og siden modifisert og perfeksjonert av blant andre Johan A. Kiær i 1908. I Kiærs inndeling hørte de kontinentale røde siltsteinene og sandsteinene ovenpå de marine avleiringene til «Etasje 10».

I 1980-årene ble det behov for en helt ny stratigrafisk inndeling, og vi vil nå heller si at ringerikssandsteinen hører til en stratigrafisk enhet som kalles Ringeriksgruppen. I typeområdet på vestsiden av Kroksund består denne av: (Øverst) Stubdalformasjonen (750 meter tykk) med overveiende sandsteiner og innleirede leirfillekonglomerater, trolig avsatt i elvesystemer der innbyrdes flettede elver spredte sand ut over de eldre, røde sedimentene, og (Underst) Sundvollformasjonen (500 meter tykk) med overveiende røde siltsteiner og sandsteiner, trolig avsatt under estuarine forhold og på kystsletter.

Fossiler finnes i kalksteinsinneslutninger erodert fra de underliggende eldre marine bergartene, men ellers er ringerikssandsteinen forholdsvis fossilfattig. Aller nederst i lagpakken på Ringerike er det et par desimeter tykt lag med rikelige bruddstykker blant annet av den eiendommelige krepsdyrformen Dictyocaris slimoni, og noe høyere oppe er det en «fiskehorisont» med enestående funn av primitive fisk og sjøskorpioner.

Fiskefossilene hører til en utdødd klasse av kjeveløse urfisk (ostracodermer, det vil si «skallhuder»), som har vært meget viktige for forståelsen av fiskenes utviklingshistorie. De manglet forbenet virvelsøyle, men hadde et ytre hudpanser. To ordener av disse urfiskene er representert: cephalaspider (15–20 cm lange) og anaspider (7–10 cm lange).

• sandstein
• sedimentære bergarter
• bergarter