amerikansk fysiker, 1942–45 engasjert i arbeidet med den kjernefysiske bomben i Los Alamos, 1945–50 professor ved Cornell University, fra 1950 professor ved California Institute of Technology. Feynman gjorde seg 1948 bemerket for en teori for kvantemekanisk beskrivelse av prosesser innen elektrodynamikken, dvs. vekselvirkninger mellom elektroner, positroner og fotoner. Teorien, som er i overensstemmelse både med Einsteins relativitetsteori og med Maxwells elektrodynamikk, betegnes vanligvis som kvanteelektrodynamikk (QED). Allerede 1943 hadde japaneren Tomonaga utviklet en tilsvarende, ekvivalent teori, men denne ble først oversatt til engelsk og vanlig kjent 1948. Samme år offentliggjorde også amerikaneren Schwinger en tilsvarende versjon av teorien, og disse tre ble i 1965 sammen tildelt Nobelprisen i fysikk.
Et biprodukt av Feynmans fremstilling av QED er de såkalte Feynman-diagrammer, hvor man ved en grafisk fremstilling på en enkel måte illustrerer vekselvirkningene mellom elektrisk ladede partikler. Etter hvert har slike diagram fått videre bruksområde, og de brukes i alle deler av elementærpartikkelfysikken.
Feynman har gjort seg bemerket ved arbeider innen elementærpartikkelfysikk bl.a. ved å vise hvordan visse prosesser kan forstås ut fra kvarkbildet (se kvark). Han har også gitt viktige bidrag til teorien for flytende helium. Han er kjent som lærebokforfatter, bl.a. for sin innføring i fysikk, The Feynman Lectures in Physics (3 bd.). Feynman ble gjerne oppfattet som en fordomsfri og ukonvensjonell person, noe som kommer frem i hans selvbiografiske bøker: Surely you are joking, Mr. Feynman (1985), What do you care what other people think? (1988), og i biografien Genius, skrevet etter hans død av J. Gleick (1993).