amerikansk politiker (republikaner), USAs 37. president (1969–74), visepresident 1953–61. Utdannet jurist. Medlem av USAs representanthus 1947–51, av senatet 1951–53. Han var særlig aktiv i granskingen av såkalt «uamerikansk virksomhet» og ble kjent som talsmann for Joseph McCarthys konservative fløy i det republikanske parti. Valgt til visepresident 1952 med den mer progressive D. D. Eisenhower som president, gjenvalgt 1956. Han var republikansk presidentkandidat 1960, men ble slått med knapp margin av demokraten John Kennedy; ble også slått ved guvernørvalget i California 1962. Drev deretter sakførerpraksis i New York City 1963–68. Stilte på ny som republikansk presidentkandidat 1968; seiret ved valget over demokraten Hubert H. Humphrey med svak stemmeovervekt, men med klart flertall i valgmannskollegiet. Gjenvalgt 1972 med hele 61 prosent av stemmene, men ble nødt til å trekke seg som president 8. august 1974 (gikk formelt av dagen etter) på grunn av Watergatesaken.
Nixon er blant de mest omdiskuterte amerikanske presidenter. Innenriks introduserte Nixon en rekke økonomiske restriksjoner mot inflasjonen. Han erklærte seg også som talsmann for en ny føderalisme med større vekt på desentralisering og større lokal uavhengighet, bl.a. når det gjaldt bruken av føderale støttetiltak overfor delstater og lokalmiljøer. Men hans uredelighet i forbindelse med Watergate-avsløringene har gitt ham et dårlig ettermæle. Utenrikspolitisk ble det i Nixons presidenttid tatt en rekke overraskende initiativ. Dels gjaldt dette Sovjetunionen, men spesielt Kina som Nixon besøkte personlig i februar 1972. Han bante dermed veien for normalisering av forholdet USA–Kina. Den amerikanske krigføring i Indo-Kina ble imidlertid en belastning for Nixon personlig og for forholdet mellom USA og deres allierte. Utgav bl.a. selvbiografien Six Crises (1962) og No More Vietnams (1986) samt memoarene The Memoirs of Richard Nixon (1978) og In the Arena: A Memoir of Victory, Defeat and Renewal (1990).