Religion i Det gamle Israel

Religionen som ble praktisert i dette området i tidlig tid er i dag et aktuelt og omstridt forskningsområde. Det er ikke lett å rekonstruere hva folk i svært gammel tid virkelig trodde og praktiserte. Kildene gir ikke et entydig bilde og kan tolkes på forskjellige måter. Tidligere forskning baserte seg i stor grad på tekstene i Den hebraiske bibel og var preget av teologiske interesser og synspunkter. I dag blir israelittenes religion undersøkt på lik linje med andre gamle religioner i Midtøsten. Arkeologien har fått stadig større betydning.

Det er nå bred enighet om at overgangen fra polyteisme til monolatri (der man tilber kun en eneste guddom, men godtar at andre folk har andre guddommer), til ren monoteisme kan ha tatt lang tid og vært forbundet med mange konfrontasjoner og tilbakeslag. I henhold til bibeltekstene, som ble skrevet av representanter for den offisielle religionen, skulle JHVH (Jahve) være israelittenes eneste gud, men helt frem til eksilet i Babylon (586–538 fvt.), beskyldes folket stadig for også å dyrke andre guder. Arkeologien bekrefter dette.

Den religiøse kulten var ment å skulle styrke det nasjonale fellesskapet, samt å opprettholde en avgrensning fra de omliggende folkegruppene. Dette kan ha vært viktig allerede i tidlig tid. Det er for eksempel ikke funnet ben av svin i israelittiske bosetninger fra den perioden vi kaller dommertiden (ca. 1200–1030 fvt.). Vi vet lite om de offisielle religiøse handlingene i denne formative perioden, men arkeologiske utgravninger har vist at det var flere mindre kultsteder rundt om i landet. Disse lå gjerne på høyder i landskapet, og kan ha vært brukt både til Jahve-kult og mer alternative former for gudsdyrkelse.

Første i kong Salomos regjeringstid (ca. 970–930 fvt.) ble det bygget et større kultsted, et tempel, i Jerusalem. Bibelens beskrivelse av tempelets form og utsmykning kan virke overveldende, men utformingen later til å ha hatt mange fellestrekk med det som var vanlig i både Kanaan og Syria på denne tiden. Tekstene beskriver en bygning som bestod av en forhall og to indre rom – ett hellig rom og det aller helligste. I det hellige stod lysestaker, alteret for røkelsesoffer og et bord med skuebrød. I det aller helligste rom stod Paktens ark, en kiste som også symboliserte Jahves nærvær i tempelet. Det store brennofferalteret stod ute i forhallen eller forgården.

Også utsmykningen som beskrives er nå kjent fra andre byggverk i området (1. Kongebok 6, 21–29). Kjeruber, blandingsvesener med løvekropp, menneskehode og vinger, ble brukt som symboler for guddommen i mange land i Midtøsten helt fra tredje årtusen fvt. Palmer og lotusblomster er også kjente fellessymboler. Beskrivelsen av tempelet er preget av forfatternes og redaktørenes forestillinger om kong Salomos rikdom og makt. Hans virkelige tempel kan ha vært noe enklere.

Når det gjelder de offisielle religiøse handlingene, kan Salmene gi oss en del opplysninger. Enkelte forskere har ment at en vesentlig del av kultlyrikken, for eksempel de som går under navnet «Davids salmer», kan være diktet av sangerne og musikerne som arbeidet ved tempelet i Jerusalem. De har mange likhetstrekk med både gammelegyptiske og ugarittiske salmer. Det hersker imidlertid fremdeles ingen enighet, hverken om de enkelte salmenes alder, eller om hvorvidt bestemte salmer kan være forfattet av én bestemt person. Noen kan stamme fra den tidlige kongetiden, men mange ble skrevet i tiden etter eksilet i Babylon.

I salmene er det tale om å gå til Herrens hus eller alter, om å delta i ofringen og festen ved tempelet. Som i de andre kulturene i det gamle Midtøsten var ofring den viktigste kulthandlingen. Tanken bak offeret var at det enten skulle være en gave til guddommen, eller også være soning for skyld. Som oftest var det dyr man ofret, men man kunne også ofre av markens grøde. På mindre kultsteder i området er det også funnet små røkelsesaltere. Gudstjenesten ble ledsaget av musikk og sang.

De tre store pilegrimsfestene, da folket skulle komme opp til Jerusalem, er alle knyttet både til landbruket og til historien. Pesach, som ble feiret om våren, markerte begynnelsen på bygginnhøstingen og ble også feiret til minne om befrielsen fra slavetilværelsen i Egypt. Ukefesten (shavuot) ble feiret sju uker senere, da hveten var klar til innhøsting, men også til minne om at Gud åpenbarte seg for Moses på Sinai-fjellet. Løvhyttefesten (sukkot) markerte vininnhøstingen. Overholdelse av forsoningsdagen, yom kippur, er påbudt i 3. Mosebok 23, 27–32, og disse ritualene ble også feiret i tempelet. Ellers ble hver 7. dag, sabbaten (shabbat), forskriftsmessig markert med særskilte ofre og bønner. Til tross for at alt folket ble oppfordret til å komme opp til Jerusalem til de store høytidene, må vi regne med at de aller fleste aldri hadde anledning til en så lang og besværlig reise.

Bibeltekstene forteller at det var en fast og arvelig prestestand som hadde i oppgave å lede offerhandlingene og gudstjenesten. Oppgaven gikk på omgang. Prestene ifølge tradisjonen etterkommere av Moses' bror, Aron, kunne ikke eie land. Dette gjaldt også levittene, som utførte tjenester ved tempelet. Prester og levitter ble derfor underholdt av folkets tiende. De skulle også undervise folket og holde oppsikt med tempelets øvrige funksjonærer, sangere, musikere og kultprofeter. Avvik fra den offisielle doktrinen ble neppe tolerert av disse.

Profeter kunne også være knyttet til tempelet og stå i kongens tjeneste. De ble tilkalt når viktige avgjørelser skulle tas, som krig, da de i henhold til bibeltekstene fikk i oppdrag å spå om utfallet av den forestående konflikten. Sannsynligvis virket ofte prestene selv som profeter. I tidlig tid var prester og profeter også knyttet til de lokale offisielle kultstedene rundt i landet. Men ifølge 2. Krønikebok 34 og 2. Kongebok 22–23 forsøkte kong Josjia (i ca. 622 fvt.) å fjerne det som ble ansett for fremmed kult, og gjennomførte en konsekvent sentralisering til Jerusalems tempel, uten at dette lyktes fullstendig. Alle prester og profeter ble nå knyttet til tempelet i Jerusalem og underordnet prestene der.

Ifølge bibeltekstene var det profetene som kjempet sterkest for den rene Jahve-tro (se Elias kamp mot guden Baal og gudinnen Ashera, 1. Kongebok 18). Vi finner disse monoteistiske idealene allerede hos 800-tallets profeter, Elia og Elisja, men de har neppe fått gjennomslag i alle deler av folket før mange hundre år senere. Profeter som Jesaja og Amos (700-tallet fvt.) fremhevet Jahves velde og makt, og de krav han hadde rett til å stille. Profetene var også opptatt av å understreke at offeret ikke virket i seg selv, så å si automatisk, men måtte følges av etisk vandel, sosial tenkning og omsorg for medmennesker dersom man ville vente at Gud skulle godta dem (Amos 5).

I tiden rundt eksilet virket profetene Esekiel og Jeremia som begge prekte Guds straff og folkets undergang. Folket hadde sviktet, tilbedt andre guder og gudinner, og ulykken måtte komme. Ved å angre og be om forlatelse, var det likevel mulig å få tilgivelse. Det vokste frem også en idé om om fremtidskongen Messias, av kong Davids ætt, som skulle lede et nytt og selvstendig Israel, der hele folket igjen skulle samles. Dette ga opphavet til senere jødisk messianisme.

0vergangen fra monolatri til ren og reflektert monoteisme har etter alt å dømme tatt lang tid for store deler av befolkningen. Både bibeltekstene og arkeologiske funn viser at det må ha dreiet seg om en gradvis forandring, med stadige konfrontasjoner med tidligere religionsformer. Dette var også en periode da seksualitetens religiøse dimensjon, samspillet mellom det kvinnelige og mannlige aspekt i skapelsen, skulle fjernes. Dette handler om en tid da all guddommelig makt skulle forenes hos éntranscendent gud. Jahve er, i motsetning til nabolandenes mannlige guddommer, ikke et seksuelt vesen, men fremstår likevel som «mann» i bibeltekstene. En «mannlig» guddom skulle altså nå overta gudinnenes tidligere ansvarsområder.

Både bibeltekstene selv og arkeologiske funn viser at i mange kretser hadde områdets gamle guder fremdeles en betydning helt frem til Juda rikets fall. Mye tyder også på at kvinnelige guddommer ikke lett lot seg fjerne fra den folkelige religionen. I dag mener også mange forskere at israelittene, eller noen av dem, kan ha hatt en forestilling om at også Jahve trengte en kvinnelig makt ved sin side, slik andre høyguder i Midtøsten hadde.

Tidligere gikk man nærmest selvfølgelig ut fra at det hovedsakelig var Astarte som var knyttet til det profetene og skriverne anså som frafall fra den rette tro. Der ordet eller navnet a/Ashera (hebraisk har ikke store og små bokstaver) forekom i bibeltekstene ble det oversatt med «lund» eller erstattet med Astarte. Dette var før ugarittekstene viste at Ashera var «gudenes mor» i Ugarit. Mange mener nå at det er sannsynlig at den Ashera vi møter i bibeltekstene, i ikonografien og i innskrifter kan være en arvtager etter den kanaaneiske gudinnen Ashera, symbolisert i form av en utformet trestokk, et levende tre eller et bilde av gudinnen. Ashera nevnes 40 ganger i den hebraiske teksten, og det kommer tydelig frem at hennes kult er sterkt uønsket blant de lærde. Hun både «kuttes ned», «ødelegges» og «brennes» (2. Kongebok 23,6).

Av spesiell interesse er også de mange små søylefigurene av terrakotta som er funnet i private judeiske hjem fra kongetiden, særlig fra 700-tallet fvt. Det er nå funnet mer enn tusen slike. Også på mindre og ikke-offisielle kultsteder har man funnet slike figurer, samt små hester, fugler og miniatyrmøbler, røkelsesaltere og egyptisk-inspirerte amuletter. Vi har nå også flere innskrifter som nevner «Jahve og hans a/Ashera», delvis ledsaget av tegninger av mannlige og kvinnelige vesener. Det kan tyde på at «Jahve og hans a/Ashera var en slags velkjent og akseptert velsignelsesformel.

Bibeltekstene viser at Kanaans gamle guder også fikk innpass ved hoffene i Jerusalem og Samaria, det ville derfor være galt å betegne dette som ren «folkereligion». Mange av det gamle Israels konger ble beskyldt for å dyrke andre guder enn Jahve. Allerede kong Salomo skal ha latt seg forlede til å la bygge altere for fremmede guder og tilbe både Astarte og Milkom (1. Kongbok 11, 5–8). Kongene i det senere Nordriket, Israel, får spesielt dårlig omdømme, og dronning Jesabel blir blant annet fordømt fordi hun underholder både Baal-profeter og Ashera-profeter. I kong Joakas' regjeringstid (818– 802 fvt.) skal det ha stått en Ashera (kanskje en statue) i Samaria (2. Kongebok 13,6).

Mye kan også tyde på at de omliggende lands mannlige guder også hadde fått innpass i tempelet i Jerusalem (Esekiel 8,7–12). I Esekiel 8,14 kan vi lese om kvinner som «satt og gråt for Tammuz», den mesopotamiske guden som var gudinnen Ishtars ledsager. I Jeremia 44,15–19 hører vi om at det ble bakt kaker i Jerusalems gater til ære for Himmeldronningen, som flere forskere mener kan være en betegnelse på en sammensmelting av den mesopotamiske gudinnen Inanna/Isthtar og Astarte, ikke minst fordi assyriske tekster viser at det ble ofret kaker til Ishtar. I Juda later dette til å ha vært en familiekult, der kvinnene hadde en spesiell rolle. Å slutte med denne kulten skal ifølge folket selv ha vært det som førte til sult og mangel på våpen (Jeremia 44,18–19).

Vi vet ikke i hvilken grad tilbedelsen av kvinnelige guddommer kan ha preget den mer offisielle kulten, men mye tyder på at i hjemmet og lokalsamfunnet kan hennes rolle ha vært viktig. Vi vet heller ikke hvorvidt det har foregått noen regelrett huskult, men kvinnefigurenes form tyder på at de har vært stilt opp i en nisje eller liknende. Det har vært vanlig, både i bibeltekstene selv og innen forskningen, å hevde at det var kvinnene som innførte eller praktiserte slik ikke-reglementert kult, og at nettopp kvinner følte et behov for en kvinnelig guddoms hjelp i livets vanskelige og farefulle situasjoner, som fødsler, sykdom og småbarnsperioder. Det er imidlertid lite sannsynlig at kvinner kunne praktisere en kult i hjemmet som mannen ikke var innforstått med.

Den første kongen, Saul, ble innsatt av profeten Samuel i en krisetid. Hans etterfølger, kong David, blir beskrevet som den som gjorde Det gamle Israel til en stormakt i området. Ifølge 2. Samuelsbok 7,12–13 skal David ha fått et løfte av Jahve om at hans etterfølgere skulle være konger i Israel til evig tid. Hans etterfølger, kong Salomo, fikk ry som både rik, klok og mektig. Tekstene gir inntrykk av at folket skulle ære sin konge, men at det også ble forventet at kongen skulle holde seg til Loven (Toraen), han var ikke allmektig. I 5. Mosebok 17,14–20 advares det mot konger som tar for mye makt, holder for mange koner eller skaffer seg for stor rikdom.

Bildet av kongen er ikke enhetlig. Vi vet ikke hvordan vanlige mennesker betraktet sin konge. Flere salmer kan tyde på at kongen, i alle fall i visse kretser, var ansett som Guds «sønn», og tenktes innsatt på tronen av Jahve (Salme 2 og 110). Kongen skulle ideelt sett være folkets fremste religiøse leder. Han var mashiah (gresk messias), den salvede, noe som kan hentyde til en seremoni som ble foretatt ved Gihonkilden i Kedrons dal i forbindelse med kroningen. Noen av salmene kan tydes som om både naturen og folket ble beskyttet av kongen og den gudskraft han representerte (Salme 72). Salme 45 kan også også tolkes som om kongen var mer enn et alminnelig menneske, at han var guddommelig. Dette synet var særlig utbredt innenfor den retningen innen religionshistorisk forskning som blir kalt myte-riteskolen.

Andre tekster gir et ganske annet bilde av kongenes forhold til sitt folk og til den offisielle religionen. Ifølge bibeltekstene ble allerede kong Salomo anklaget av folket for å ha innført tvangsarbeide i forbindelse med sine store byggeprosjekter. Han blir også anklaget for å ha latt sine utenlandske hustruer forlede ham til vantro og fremmed religiøs praksis. Etter kong Salomos død, da landet ble delt sydriket (Juda), og Nordriket (Israel), tok mange konger makten gjennom krig, fjerning av konkurrenter og intriger. Begge lands konger holdt store harem, samlet seg rikdom og inngikk politiske ekteskap med døtre av nabolandenes herskere. Disse fremmede kvinnene beskyldes ofte for å ha ført sine menn bort fra den rette tro og praksis.

Livet etter døden var ikke en viktig del av tidlig israelittisk religion, de tidlige bibeltekstene gir inntrykk av at man mente at de døde «sov» i Dødsriket (1. Mosebok 37, 35). Dette var et slags skyggerike, en forestilling som også var utbredt i Mesopotamia. Flere skriftsteder tyder likevel på at de døde hadde en eller annen form for eksistens, og kunne nås. Mosebøkene inneholder forbud mot gravkult (5. Mosebok 25,14), men de mange funn av bruksgjenstander i gamle israelittiske graver kan bety at man i folkereligionen håpet på et mer aktivt liv i Dødsriket, og at familiemedlemmer derfor utstyrte den døde med både mat og gjenstander. Virkelige forestillinger om legemlig oppstandelse møter vi først i tiden etter det babylonske eksil.

Da Nordriket, Israel, ble ødelagt i 722, ble en stor del av innbyggerne ført i eksil til Assyria, der de fleste etter hvert ble assimilert. Andre folkegrupper ble forflyttet inn i det tidligere israelittiske området. Juda fortsatte å eksistere som egen stat i mer enn hundre år til. Eksilet i Babylonia (586–538 fvt.) ble derimot et slags vendepunkt i utviklingen av israelittenes religion. Fra nå av snakker vi om jødedom, siden det var Judas innbyggere som førte tradisjonene videre.

Tempelet var ødelagt, tempelkulten opphørt, og overklassen, presteskapet og de lærde var ført i eksil til Babylonia. Mange var også flyktet til Egypt, der det etter hvert oppsto mange jødiske samfunn. Profetene Jeremia og Esekiel hevdet eksilet var Guds straff over sitt folk, men at det også kunne bli starten på en ny begynnelse. Profetene lovet at at hvis folket angret og lovet å igjen vende seg til den rette tro og praksis, å ville Gud gi dem en ny mulighet. Jahve var nå ikke lenger oppfattet som bare Israels nasjonalgud. Han kunne bruke andre folkeslag, som babylonerne, til å straffe sitt eget folk. Han er nå blitt hele universets Gud.

Vi har lite konkret informasjon om jødenes religiøse liv i Babylonia. I henhold til Esekiel 1,1–3 var det et jødisk samfunn ved Kebar-elven helt fra år 597 fvt., da en stor del av Judas overklasse ble ført til Babylonia. Esras bok nevner også flere steder som hadde jødiske samfunn. Alt tyder derfor på at de bortførte jødene fikk bosette seg sammen med sine egne. Uten tempel som sentralt samlingssted, ble det enda viktig enn før å beholde sin identitet og sine religiøse forestillinger og lover. Det ble igjen viktig å avgrense seg fra andre.

Mange mener derfor at det var i Babylonia man begynte å samles i en tidlig form for forsamlingshus (synagoger), for å studere hellige skrifter, be og synge salmer, men man har ikke funnet rester etter slike. Felles møtesteder kan likevel ha vært brukt av profeter og lærde som videreformidlet læren om den ene og allmektige Gud. Man kunne også legge mer vekt på å praktisere sine egne lover i det daglige, både når det handlet om familiesaker, mat og helligdager.

Da kong perserkongen Kyros tillot jødene å vende tilbake til Jerusalem (538 fvt.), og lot dem gjenoppbygge tempelet i Jerusalem, vokste det frem en ny og samlende form for jødedom. Denne var preget av de hjemvendtes syn og tradisjoner. Man skapte en myte om «eksil og tilbakevending», en idé om at hele folket hadde vært ført bort og kommet tilbake. Dette til tross for at en stor del av Judas lavere samfunnslag var blitt igjen i landet, og at en stor del av de bortførte valgte å bli i Babylonia. Den mer folkelige religionen, som fremdeles ble praktisert utover landet, ble sterkt fordømt. I hus fra etter-eksilsk tid finnes ikke lenger terrakottafigurer og egyptiske symboler.

I nesten to hundre år var Juda en fattig provins i det store persiske riket. I ca. 515 fvt. var det nye tempelet ferdig, sannsynligvis en enklere utgave enn det gamle. Paktkisten var blitt borte, men tempelkulten ble igjen det felles nasjonale samlingsstedet, der prestene (Kohen/Kohanim) sto for ofringene. Presteklassen fikk fra nå av stadig større betydning. Tempelet ble også provinsens finansielle sentrum. Det var også her her folket møttes til de store høytidene. Prester og levitter var tradisjonelt delt inn i 24 vakter, som tjenestegjorde en uke av gangen, to ganger i året. Nå ble også resten av folket delt inn i slike vakter, der representanter for de forskjellige landsdelene skulle være tilstede for å overvære ofringene, for slik å gi hele folket delaktighet i ritualene.

Mye tyder også på at Mosebøkene ble redigert i tiden rundt og etter eksilet. Forskere mener at også deler av Salmenes bok og profetlitteraturen ble skrevet ned og gjort tilgjengelige for studier og tolkning, også av folk som bodde utenfor Juda. Sannsynligvis har også lesekyndighet blitt mer utbredt blant folket. I Nehemja 8, 1–5 (400-tallet fvt.) hører vi om at skriveren Esra leser fra Loven (Toraen) for folket. Esras bok forteller om hvordan han tvinger folket til å skille seg fra sine «fremmede hustruer» og advarer familiene mot å gifte sine barn bort til de av landets innbyggere som ikke er blant de hjemvendte. Nehemjas bok forteller også om hvordan Nehemja gjenoppretter pakten mellom Gud og folket, gjennom å utarbeide en skriftlig avtale som ble undertegnet av alle stormenn, prester og levitter. Hele folket skulle nå praktisere den samme form for kult og holde seg til de samme religiøse lovene.

Etter hvert anså man Mosebøkene som en uforanderlig og guddommelig åpenbaringstekst. På et meget tidlig tidspunkt må de lærde likevel ha innsett at tekstene måtte tolkes og forklares for å beholde sin aktualitet gjennom endrede tider. Det var også viktig å utlede moralske og etiske prinsipper fra de mange fortellingene i bibeltekstene. Hensikten var å gjøre det mulig å leve i henhold til den pakten man mente var inngått allerede på Sinai-fjellet. Senere jødisk tradisjon fører denne tolkningstradisjonen helt tilbake til Josva. Den skal så være gått videre til «de eldste», og fra dem til profetene. Etter eksilet skal tradisjonen være videreført av «Den store forsamling», en gruppe lærde ledet av skriveren Esra. Vi har ikke mange opplysninger om rekken av formidlere fra 400-tallet fvt. og frem til makkabeer-tiden nesten tre hundre år senere.

I tiden frem mot tempelets ødeleggelse i år 70 evt., ble det etter hvert grunnlagt kjente akademier (jeshivaer) der de lærde videreutviklet både lovene, de daglige levereglene og etikken (se Hillel, Shammai). I det andre tempelets senere tid holdt også det jødiske sanhedrin til i tempelets forgård. Det ble også stadig mer vanlig å møtes i synagogene til bønn og studier. Grunnlaget ble lagt for det som senere fikk navnet rabbinsk jødedom. Det var denne som overtok da tempelkulten tok slutt og jødene etter ble hvert drevet i eksil.

I tiden etter eksilet oppsto det etter hvert forestillinger om legemlig oppstandelse, sannsynligvis under påvirkning fra zoroastrismen. I de siste århundrene før vår tidsregnings begynnelse kom også ideene om sjelens udødelighet (Daniel 12). De nye ideene ble utviklet av fariseerne og de tidlige rabbinerne, men skal være blitt avvist av presteklassen, saddukeerne. De lærde fokuserte nå stadig mer på enkeltmennesket og enkeltindividets skjebne etter døden. Troen på de dødes oppstandelse er tett knyttet til læren om straff og belønning. Mens man tidligere mente Guds straff skulle finne sted her på jorden, oppsto en tro på at resultatet av ens handlinger skulle vises i det neste liv. Fariseerne begynte å bruke begreper som olam ha-ze (denne verden) og olam ha-ba (den kommende verden).

Ideene om legemets og sjelens oppstandelse spilte også en stor rolle i mange fromme kretser, f.eks. blant esseerne, som de fleste mener skrev og kopierte Dødehavsrullene. I tiden før tempelets fall utviklet det seg også en apokalyptikk, som særlig utfoldet seg i apokryfe skrifter. De fleste av disse har ikke fått innpass blant jødedommens hellige skrifter.

• jødenes tidlige historie
• Det gamle Israel
• solguder
• fruktbarhetskult

• Assman, Jan: Moses the Egyptian. The Memory of Egypt in Western Monotheism. Harward 1997.
• Barstad, Hans M.: Det Gamle Testamente. En innføring. Oslo 1993.
• Brenner, Athalya: The Hebrew God and His Female Complements, i: The Feminist Companion to World Mythology, London 1992, s. 48–62.
• Cross, Frank: Yahweh and Él, i: Canaanite Myth and Hebrew Epic. Essays in the History of the Religion of Israel. Harward 1973.
• Dever, William G.: Did God have a Wife? Archaeology and Folk Religion in Ancient Israel, Grand Rapids, Michigan. Cambridge, U.K. 2005.
• Dever, William G.: The Lives of Ordinary People in Ancient Israel. Where Archaeology and the Bible Intersect, Grand Rapids, Michigan; Cambridge U.K. 2012.
• Finkelstein, Israel; Silberman Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of Its Sacred texts. New York. London. Toronto, Singapore. Sydney 2001.
• Friedman, Richard Elliot: The Exodus. How It Happened and Why It Matters, HarperOne, San Fransisco 2017.
• Niditch, S.: Ancient Israelite Religion. New York 1997.
• Olyan, Shaul M.: Ashera and the Cult of Jahweh in Israel. Scholars Press 1988.
• Zevit, Ziony: The Religions of Ancient Israel: A Synthesis of Parallactic Approaches. New York 2001.