Ortodokse prester i prosesjon
Det 600 år gamle klosteret Konevitsa ved Kvitsjøen, som ble gitt tilbake til den russiske kirke i 1990. I 1940 flyktet munkene som holdt til her til Finland. Den sovjetiske marinen hadde base her fra 1940 til 1990 og etterlot klosteret i dårlig forfatning. Både finske og russiske ressurser ble satt inn i det omfattende og tidkrevende restaureringsarbeidet.
Etter kommunismens fall har den russisk-ortodokse kirken opplevd en sterk fremgang. En rekke stengte kirker er blitt åpnet og ødelagte kirker istandsatt. Her St. Basil-katedralen i Moskva.
Det er fire offisielle religioner i Russland: kristendom, islam, jødedom og buddhisme.
Den russisk-ortodokse kristendommen er den mest utbredte religionen i landet, og etter Sovjetunionens fall er den blitt stadig mer populær. Islam er den nest største religionen, og landets muslimske befolkning er den som vokser raskest. Religion har vært på frammarsj helt siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, og antallet ikke-troende har sunket fra 61 til 18 prosent i perioden 1991–2008.
De fleste kristne i Russland er tilsluttet den russisk-ortodokse kirke, som siden 1990 har vært i sterk vekst. Rundt år 2000 ble det anslått at kirken hadde tilslutning fra over 75 millioner troende, mot cirka 50 millioner i den tidligere Sovjetunionen. Tallene på antall russisk-ortodokse er sprikende. Det uavhengige forskningssenteret Levada opplyste at 68 prosent av russerne anser seg som russisk-ortodokse (2013), mens en annen telling fortalte at antallet utgjorde 42 prosent. At flere russere anser seg som russisk-ortodokse, er trolig forsterket ved at kirken i økende grad har blitt en nasjonal identitetsmarkør. Det er imidlertid bare en liten andel av de russisk-ortodokse som praktiserer religionen jevnlig (13 prosent i 2014).
Patriarken av Moskva, Kirill (født 1946), er overhode for den russisk-ortodokse kirken som er den største av verdens ortodokse kirker. Kirill har markert seg med økumeniske utspill, særlig overfor den romersk-katolske kirke, men også ved sine nære bånd til Vladimir Putin, sin antivestlige retorikk og sine sterke utspill mot homofili, abort og religionskritikk. Etter at den feministiske punkrockgruppen Pussy Riot holdt en uanmeldt spontankonsert i Kristi Frelser-kirken i februar 2012, uttalte Kirill at dette var «djevelens verk». En del av «punkebønnen» lød «Gudemoder, jag Putin vekk!» («Bogoróditsa, Pútina progoní!»). Gruppens medlemmer ble dømt til to års arbeidsleir på bakgrunn av «pøbelatferd ('huligánstvo') motivert av religiøst hat».
Den russisk-ortodokse kirken kan deles inn i to hoveddeler. Den ene delen ligger under patriarken i Moskva og har helt siden tsartiden hatt sterke bånd til den russiske staten. Den andre delen ligger under den russisk-ortodokse kirken i utlandet (Russian Orthodox Church Abroad, ROCA). ROCA ble opprettet i 1920 i Konstantinopel av en rekke eksilbiskoper som hadde flyktet fra Russland etter revolusjonen. Les mer om ROCA i delen om nyere historie under.
Ortodokse, katolske og protestantiske kirkesamfunn, som til dels levde som undergrunnskirker i Sovjetunionen, har siden 1990 trådt åpent frem. Av mindre kirkesamfunn kan lutheranere (blant befolkning av tysk avstamning), katolikker og baptister nevnes. I tillegg fins det minst én million «gammeltroende» (raskolniki), det vil si tilhengere av sekter som sprang ut av den ortodokse kirken på 1600-tallet.
Muslimer er Russlands nest største religiøse gruppe og utgjør 11 prosent av landets innbyggere (2016). Russlands muslimske befolkning øker raskt, og estimater har vist at i år 2050 vil Russlands muslimske befolkning utgjøre mellom en tredjedel og halvdelen av befolkningen. Flertallet av Russlands muslimer er sunnimuslimer.
Islam er den dominerende religionen blant Russlands etniske minoriteter, en gruppe som demografisk sett er i sterk vekst. Disse etniske minoritetene kommer primært fra de russiske republikkene i det nordlige Kaukasus (blant annet tsjetsjenere og ingusjetere) og i den sentrale Volgaregionen (blant annet tatarer og basjkirer). De fleste muslimene i de russiske republikkene i Nord-Kaukasus praktiserer sufismen, en mystisk orientert islamsk praksis som er karakterisert ved at de troende kan velge grader av tilhørighet. I tillegg er det cirka fem millioner arbeidsmigranter med muslimsk bakgrunn fra de tidligere sovjetrepublikkene Usbekistan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Aserbajdsjan.
Islam er videre i fremvekst i storbyene Moskva og St. Petersburg. I dag er Moskva den europeiske byen med størst muslimsk befolkning, med én million muslimske beboere samt halvannen million muslimske migrantarbeidere.
Krimhalvøya, som Russland annekterte i 2014, har en minoritet av krimtatarer, en folkegruppe hvor størstedelen er muslimer. De utgjorde 232 000 innbyggere ved annekteringen, som utgjorde ti prosent av de som bodde på halvøya.
Blant mongolske folkegrupper (burjater, kalmyker) er flertallet tilhengere av den tibetanske formen av mahayana-buddhismen (om lag 0,5 prosent av befolkningen). Ulike former for urfolksreligion med sjamanistiske innslag har også fått en styrket posisjon i Russland etter Sovjetunionens fall, særlig i Sibir.
Den jødiske befolkningen bor hovedsakelig i de større byene (utgjorde cirka 200 000–250 000 i 2014), men synker drastisk. Siden 1970 skal opptil 750 000 jøder ha emigrert fra Russland til Israel, USA og Vest-Europa. Bare i 2014 emigrerte 4685 russiske statsborgere til Israel. De fleste russiske jøder tilhører en liberal velutdannet elite og har forlatt Russland på grunn av det de anser som en bekymringsfull politisk utvikling. Det har i de senere år også vært en økning i antisemittiske strømninger blant russiske politikere og i statskontrollerte medier.
Kristningen av Russland begynte i 998, da storfyrsten Vladimir 1 av Kiev ble døpt. Den russiske kirken var fra første stund en datterkirke av den bysantinske kirken. Frem til 1917 var den ortodokse kirke statskirke, og den har vært en veldig viktig identitetsmarkør for russisk kultur og historie.
Kirken hadde et blomstrende senter i Kiev frem til mongolerne invaderte i 1240. Det kulturelle og kirkelige tyngdepunktet forflyttet seg da nordover, der svensker og tyske riddere ble slått tilbake av storfyrst Aleksander Nevskij (1220–1263). Nevskij sikret dermed at Russland forble et ortodokst rike. Kirken fikk en ny blomstringstid med senter i området rundt Moskva, blant annet med hjelp av den hellige Sergej av Radonesj (død 1392) og ikonmaleren Andrej Rubljov.
Etter Konstantinopels fall i 1453 ble Russland senter for den ortodokse verden. I 1589 fikk den russiske kirken sin egen patriark med sete i Moskva, som for russerne nå ble «det tredje Roma». I 1721 ble patriarkatet opphevet av Peter den store, og han opprettet etter mønster av protestantiske stater Den hellige synode som kirkens øverste organ. Den hellige synode ble ledet av tsarens kirkeminister. Tsaren var i realiteten kirkens øverste leder, og det eneveldige tsardømmet og den ortodokse kirke ble identifisert med hverandre. Dette førte blant annet til at russiske intellektuelle i stor utstrekning tok avstand fra kirken. Omfattende misjonsvirksomhet på 1700- og 1800-tallet førte til kristning av storparten av det veldige Sibir. Det tradisjonelle asketiske og mystiske liv opplevde også en oppblomstring, spesielt i form av religiøse veiledere (starets), som hadde stor betydning for forfattere som Lev Tolstoj og Fjodor Dostojevskij.
Det russiske imperiet erobret dagens Sentral-Asia på 1870-tallet og gjorde Samarkand og Tasjkent i dagens Usbekistan til sentra i den russiske provinsen ved navn Turkestan. Russiske myndigheter stod dermed overfor spørsmålet om hvordan de skulle håndtere imperiets muslimske innbyggere. Enkelte innenfor koloniadministrasjonen anså muslimene som barbarer og mente at man måtte slå hardt ned på islam. Den daværende innenriksministeren i det russiske imperiet, D. S. Sipiagin, bestemte imidlertid at den religiøse friheten som ble framsatt under Katarina den store, skulle opprettholdes.
En viktig forklaring på hvorfor det russiske imperiet valgte å ikke påtvinge Turkestan kristendommen, var britenes erfaringer fra India. Det indiske opprøret i 1857 ble nemlig tolket som et resultat av at de britiske styresmaktene avviste lokale lover og skikker.
Fra 1870-årene vokste antisemittismen i det russiske imperiet, og mordet på Aleksander 2 i 1881 ble etterfulgt av store pogromer. I perioden 1881–1914 emigrerte til sammen to millioner jøder fra Russland, Polen og de baltiske land til USA og Vest-Europa. Les mer om det jødiske folkets historie fra 600-tallet.
Etter revolusjonen i 1917 ble stat og kirke atskilt. Patriarkatet ble gjenopprettet, og Tikhon (1865–1925) valgt til patriark i Moskva. I 1922–1923 innledet staten en omfattende forfølgelse av kristne. Tusener av prester, munker og nonner ble henrettet eller omkom i arbeidsleirer. Staten fratok kirken all eiendom og alle rettigheter, og en ateisme begrunnet i marxisme ble statens offisielle ideologi. Antall kirker sank fra cirka 55 000 i 1914 til 4255 i 1941, og antall prester ble redusert fra cirka 57 000 til 5665 i samme periode. Mange kirkebygg ble ødelagt. En rekke betydelige ortodokse teologer hadde imidlertid flyktet eller emigrert og slo seg ned i Vesten, blant andre Nikolai Berdjajev, Sergej Bulgakov og Georgij Fedotov.
Like etter den russiske revolusjonen fikk de fleste av innbyggerne i de muslimske republikkene lov til å utøve sin religion. Religion skulle imidlertid være en privatsak, og det var forbudt å praktisere islam utenfor moskeer og i hjemmet. Undersøkelser fra 1980 viste at borgerne i de muslimske sovjetrepublikkene var langt mer religiøse enn russerne. I den russiske sovjetrepublikken var 80 prosent ikke-troende, i de muslimske republikkene bare 20 prosent.
Bolsjevikene henvendte seg til både jøder og muslimer ved den russiske revolusjonen og uttalte at de ville frigjøre dem fra tsarregimets undertrykkende politikk. Likevel stod sovjetiske myndigheter senere – især under Josef Stalin – for betydelige forfølgelser av både muslimer og jøder.
Det var også etter den russiske revolusjonen at den russisk-ortodokse kirken i utlandet (ROCA) ble opprettet. En rekke russiske biskoper samlet seg i Konstantinopel (dagens Istanbul) i 1920, og med patriarken i Konstantinopels velsignelse grunnla de ROCA. Kirken anser seg som etterfølgere av Tikhon som var patriark i Moskva før den russiske revolusjonen.
I 2007 forsonet en del av ROCA seg med patriarken i Moskva, mens en annen del brøt ut og opprettet en ny, uavhengig fløy. Utbryterne motsatte seg forsoningen med Moskva på grunn av kirkens ledtog med sovjetiske – og senere russiske myndigheter, som de mente var medskyldig i massive forfølgelser.
Den ortodokse kirken (og andre religionssamfunn) fikk under andre verdenskrig en viss frihet som ledd i den nasjonale mobiliseringen. Fra 1959 av ble statens antireligiøse politikk igjen forsterket i form av restriksjoner som varte frem til liberaliseringen av hele samfunnet i Sovjetunionen mot slutten av 1980-årene. Siden kommunismens fall og Sovjetunionens oppløsning i 1991 har det vært religionsfrihet i Russland.
I takt med at Russland har beveget seg i en mer autoritær retning etter at Vladimir Putin kom til makten i 1999, har religionsfriheten fått flere riper i lakken. Blant annet ble Russlands lovgivning mot ekstremisme og terrorisme endret i 2007, noe som har gitt myndighetene svært utvidede fullmakter til å rettsforfølge religiøse grupper. Nye endringer som ble lagt til i loven i 2016, forbyr blant annet misjonering og religiøse aktiviteter på «ikke-registrerte områder». Under denne loven kan også religionsutøvelse i hjemmet bli straffeforfulgt. Kritikere av loven mener den legger bånd på fredelig religiøs praksis og dermed gir myndighetene nok et verktøy til å slå ned på uønskede aktiviteter.
I april 2017 forbød Russlands høyesterett religionssamfunnet Jehovas vitner. Det russiske justisdepartementet hadde tidligere satt gruppen på en liste over organisasjoner som bedriver ekstremistiske handlinger.
Kommentarer (2)
skrev Øyvind Sørensen
Tror det er en feil her. Det står:
« Krimhalvøya, som Russland annekterte i 2014, er i hovedsak bebodd av krimtatarer, en folkegruppe hvor størstedelen er muslimer. Annekteringen ga dermed Russland to millioner nye muslimske borgere.»
Jeg vet ikke de nøyaktige tallene, men etter hva jeg har forstått (og også i følge artikkelen deres om Krim), er bare ca 10% av innbyggerne på Krim krimtatarer. Mens 60% er russere, resten er ukrainere osv.
Så her er det minst to feil. Krim er i hovedsak IKKE bebodd av krimtatarer. Og annekteringen ga dermed IKKE Russland to millioner nye muslimske borgere.
skrev Jørn Holm-Hansen
Oi! Stor takk for at du så det. Det som står der, er jo helt spinnvilt. Må ha skjedd en teknisk glipp hos de to kunnskapsrike forfatterne. Jeg retter sporenstreks!
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.