Rekonstruksjonen av det gamle Egypts religionshistorie er problematisk på flere måter. For det første gjennomsyrer religionen alle aspekter av kulturen i en slik grad at den knapt kan beskrives løsrevet og isolert fra resten av den gammelegyptiske sivilisasjonen. Dernest dreier det seg om en så lang periode som over 3000 år. Det knytter seg også betydelige problemer til kildene. For det første er det den offisielle statsreligionen ettertiden særlig har fått kjennskap til, ikke minst den delen som er knyttet til død og begravelse. Forestillinger om livet etter døden spiller en større rolle i egyptisk religion enn i noe annet kjent religiøst system (se Dødeboken, mumie). Når det gjelder religionen til den øvrige del av befolkningen, finnes det relativt få opplysninger. Kildene viser at det i tillegg til de store tempelanleggene har eksistert en rekke beskjedne templer. Disse ble bygd av enkle materialer, og det finnes knapt rester etter dem i dag. Religionen har først og fremst utfoldet seg i ritualene som ble utført i kulten, men disse er i liten grad beskrevet i kildene.
Gudelæren
Det gamle Egypt forbindes først og fremst med sine guder, i mindre grad med myter. Det finnes imidlertid ingen sammenhengende, helhetlig fremstilling av gudelæren i egyptisk religion, heller ingen fullstendige myter om enkeltguder. Alle opplysninger finnes spredt i en rekke tekster, først og fremst pyramidetekster og gravskrifter (Dødeboken), der det i ulike sammenhenger henspilles på de forskjellige gudene. De mange kildene til den egyptiske religionshistorien som finnes i den klassiske litteraturen, har begrenset historisk verdi og må brukes med forsiktighet.
Det har vært gjort flere forsøk på å klassifisere de egyptiske gudene i grupper. F.eks. har en skilt mellom lokalguder og universalguder, eller en har ordnet gudene etter funksjoner. Slike kategoriseringer har imidlertid øvet vold på mangfoldet og kompleksiteten i den egyptiske gudeverdenen (som dessuten gjennomgikk en lang utvikling) og kan bare gjennomføres konsekvent for noen få guders vedkommende.
Egypt var gjennom hele sin historie polyteistisk, der skaperguden stod øverst i hierarkiet. Ifølge den heliopolitanske skapelsesteologien kom sol- og skaperguden Atum (fra 4. dyn. kalt Re) til syne på urhaugen fra Nun ('avgrunnen'). Gjennom masturbasjon skaptes de første to guder Shu ('luft') og Tefnut ('fuktighet'), som avlet gudene Geb ('jord') og Nut ('himmel'). Fra disse igjen kom gudeparene Osiris og Isis samt Set og Neftys. Falkeguden Horus, som er den eldste riksgud i Egypt, spilte en viktig rolle gjennom sin tilknytning til kongen; han fremstilles som sønn av Isis og Osiris. I Memfis var skaperguden ikke Re, men Ptah. Ved hans side stod gudene Apis, Sokar og Nefertem, og gudinnen Sachmet.
En rekke guder og gudinner var særlig relatert til kvinnenes verden, enten gjennom ulike beskyttelsesfunksjoner eller ved at de gav uttrykk for kvinnelige egenskaper. Særlige kvinneguder var moder- og beskyttelsesgudinnene Isis, Neftys og Mut og løvinne-og legegudinnen Sachmet. Guden Bes og gudinnene Taweret (Toeris), Heket, Ipet og Meschenet beskyttet gravide og fødende kvinner. Hathor, Bastet og den vestsemittiske gudinnen Kadesj var kjærlighetsgudinner.
I egyptisk teologi spiller ka, et uttrykk for livskreftene, og ba, som bl.a. uttrykker guddommens tilsynekomst og tilstedeværelse, en stor rolle. En annen viktig forestilling er maat, et uttrykk for verdensordningen. Maat kan også opptre personifisert som en gudinne.
Historisk utvikling
I den eldste tiden (før 3000 f. Kr.) var den egyptiske religionen kjennetegnet ved en rekke lokalguder, oftest i dyreskikkelse (f.eks. løve, okse, falk), men også fremstilt som planter eller forskjellige andre gjenstander. Ved overgangen til historisk tid blir det vanlig å fremstille gudene i menneskeform (antropomorfisering). Dette gjaldt også for naturguder som jordguden Geb, luft- og lysguden Shu og himmelguden Nut. Noen guder har vært fremstilt i menneskeskikkelse fra de tidligste tider (f.eks. Ptah).
Opprinnelig synes mange av de egyptiske gudene å ha vært knyttet til bestemte steder, men etter hvert som enkelte av disse utviklet seg til viktige byer, ble flere av lokalgudene snart dyrket over store deler av Egypt. Ofte skjedde det en sammensmeltning av flere guder da de viktigste gudene opptok i seg egenskaper og funksjoner etter guder som ble fortrengt.
I løpet av Det gamle riket fører stridigheter rundt tronfølgen til at kongens makt minskes. Etter midten av det 3. årtusen f.Kr. svekkes forestillingen om gudekongen, som tidligere hadde spilt en helt sentral rolle. Solguden Re, opprinnelig lokalguden i Heliopolis, får større makt. Etter hvert erstatter solkulten helt den tidligere gudekongetroen.
Noe senere (5. dynasti) skjer det nok en viktig endring med innføringen av vegetasjons- og underverdensguden Osiris. Osiris fortrengte etter hvert Anubis, en annen underverdensgud. Osiris-kulten fikk i senantikken utbredelse over hele middelhavsområdet, og ble gjennom dette den best kjente av alle egyptiske guder.
Rundt begynnelsen av det 11. dynasti dukker en ny gud opp i den thebanske gudelære, Amon. Ved thebanernes maktovertagelse fikk Amon stor utbredelse, og da Theben ble hovedstad i det økonomisk blomstrende 18. dynasti, ble Amon rikets hovedgud. Amonkulten beholdt sin makt mer eller mindre sammenhengende til assyrernes ødeleggelse av Theben i 664 f.Kr, da Amons posisjon ble overtatt av Osiris.
Rundt 1600 f.Kr. gjorde hyksos-herskerne krigs- og uværsguden Set til hovedgud. Med thebanernes utdrivelse av hykosherredømmet ble Amon gjeninnført som riksgud, og med tiden ble denne guden mer og mer dominerende.
Amenhotep 4s forsøk (rundt 1360 f.Kr.) på å knuse alle gudestatuer og gjøre Aton (solskiven) til landets eneste gud, med særlig front mot den thebanske Amonkulten, ble et kort intermesso. Det dreier seg om en politisk markering og et forsøk på å sluse alle resurser inn i ett religiøst system, kontrollert av kongen. Etter 1300 faller Atonkulten, og Amondyrkelsen gjeninnføres.
Et særlig fenomen i egyptisk religion utgjør de semittiske gudene som fikk fotfeste i landet etter at det 18. dynastis mektige herskere gjennom sine felttog fikk kontakt med utenverdenen. Fra ramesside-tiden dyrkes jakt- og krigsgudinnen Anat, fra Amenhotep 2s tid krigsgudinnen Astarte. Astarte, som innordnes i panteon som Sets hustru, og som i Memfis opptrer som Ptahs datter, ble dyrket helt ned i hellenistisk tid. Også de vest-semittiske krigsgudene Baal og Resjef ble dyrket i Egypt.
Under ptolemeerne spilte religionen en større rolle enn noensinne og utgjorde selve innbegrepet av egyptisk kultur. Prestene fikk større makt, og templene ble det sted der den egyptiske kulturen overlevde. Gjennom spekulasjoner forsøkte en å forene de mange ulike forestillinger og guder i et storstilt teologisk system som maktet å motsette seg fremmed innflytelse, særlig fra den gresk-hellenistiske gudeverdenen.
Den gammelegyptiske religionen var svært standhaftig. Ikke minst pga. den oppblomstringen som fant sted i romersk tid, holdt den seg flere steder lenge etter at kristendommen hadde fått fotfeste i Deltaet i det 2. århundre. Se for øvrig Egypt II (Det moderne Egypt, religion). Det siste Isis-tempel på øya Philae i Øvre Egypt var aktivt så sent som i det 5. århundre e.Kr.