Reinheimen nasjonalpark

Nasjonalparken er usedvanlig landskapsmessig variert der den strekker seg fra kontinentale områder med avrundete terrengformasjoner i øst til det langt mer opprevete og dramatiske landskapet i den vestre delen. Her er det snødekte spir og tinder, hengende breer og dype daler. Dalsidene er grønne med frodige løvskoger som via fjellbjørkeskog strekker seg opp mot høyfjellets snødekte tinder og skrinne steinurer. Beveger vi oss østover, skifter landskapet langsomt karakter, og via grågrønne fjellrygger og steinet fjell møter vi vide fjell med vide gule lavheier.

Berggrunnen varierer sterkt i nasjonalparken fra sure bergarter i vest, til mer kalkrike områder i øst, noe som avspeiles i floraen. Hele landskapet var dekket av is under siste istid, og det har utformet landskapet i dramatisk grad. I vest, hvor fallet mot fjordene var sterkt, er det dype daler og stupbratte fjellsider som viser breens eroderende kraft. I øst er landskapet avrundet og rolig med myke U-daler som forteller om ismasser i ro eller langsom drift mot avsmeltningsområdene langt unna. Her er det store bunnmorener som gjør at landskapet dels er dekket med grus og sand. Bare hist og her har smeltevannselver skrået seg ned i løsmassene og skapt litt mer dramatiske formasjoner.

På grunn av nasjonalparkens sterkt varierende klima og bergartsgrunnlag er floraen variert og artsrik med de vekslende livsvilkårene. Det fuktige klimaet i vest gjør at det her er frodige løvskoglier med store områder med artsrike høgstaudeenger med turt og tyrihjelm. Over tregrensen er floraen gjennomgående artsfattig, og det er først i de østlige fjellområdene av parken med kontinentalt klima og kalkholdige bergarter, at artsmangfoldet stiger. Stedvis er floraen her nesten like artsrik som på Dovre litt lenger i nordøst.

I tillegg til villrein forekommer også nøkkelarter som jerv, kongeørn, jaktfalk og rype. I alt 155 hekkende fuglearter er registrert, og mange utpregede høyfjellsarter har tilknytning til området, deriblant fjæreplytt, boltit og myrsnipe. Villreinstammen er stor og enkelte år felles det opptil 800 dyr.

På grunn av det sterkt skiftende klimaet og bergartsgrunnlag fra vest til øst, er det høy biodiversitet i nasjonalparken. Dette er mest utpreget i den østlige delen med sine basiske bergarter og varierende morenedekke, noe som varierende livsnisjer for flere krevende planter.

Turistforeningen har flere hytter i og like utenfor nasjonalparken. Dette, sammen med et omfattende stinett, gjør nasjonalparken lett tilgjengelig fra flere kanter.

Rundt nasjonalparken er det opprettet til sammen seks landskapsvernområder:

Romsdalen (136 km²), Tafjorden-Reindalen (74 km²), Trollstigen (146 km²), Ottadalen (223 km²), Finndalen (34 km²) og Lordalen (21 km²) landskapsvernområder. I tillegg er et område i Lom vernet som naturreservat (Brettingsmoen naturreservat, 5,75 km²).

• nasjonalpark
• nasjonalparker i Norge

• Miljødirektoratet: Reinheimen nasjonalpark
• Nasjonalparkstyret for Reinheimen
• Norges nasjonalparker: Reinheimen nasjonalpark
• Reinheimen nasjonalpark