i fysikalsk kjemi en lov fremsatt av F.-M. Raoult som sier at frysepunktsnedsettelse og kokepunktsforhøyelse av en fortynnet løsning av en molekylær forbindelse og et bestemt løsemiddel er proporsjonale med mengden av løst stoff i et bestemt volum (konsentrasjon) og omvendt proporsjonal med dets relative molekylmasse: Δt = (p/M)·G, hvor p betyr antall gram løst stoff per liter, M er molekylmassen, og G er en konstant karakteristisk for løsemiddelet og som er uavhengig av hvilket stoff som løses. G kalles den molare frysepunktsnedsettelse, respektive kokepunktsforhøyelse, og er for vann henholdsvis 0,52 °C og 1,85 °C. Δt er den målte frysepunktsnedsettelsen respektive kokepunktsforhøyelsen.
Raoults lov ble fremsatt i 1887 i en noe annen form, men med samme innhold. Det er antall løste partikler som er avgjørende for frysepunktsnedsettelsen eller kokepunktsforhøyelsen, slik at stoffer som dissosierer i løsemiddelet, vil vise høyere verdier enn de som kan beregnes ut fra molekylmassen. På samme måte gir stoffer som assosierer i løsning, for lave verdier. For en ionisk forbindelse er Δt proporsjonal med antall løste ioner i løsningen.
Raoults lov gjelder bare for ideelle løsninger. Avvikene kan være positive eller negative, og merkes som regel først ved høyere konsentrasjon. Positivt avvik fra Raoults lov er f.eks. utpreget i systemet karbondisulfid/metylal, CH2(OCH3)2, negativt avvik er utpreget i systemet kloroform/aceton.