Radka Toneff

Toneff vokste opp i et musikalsk hjem på Lambertseter og Kolbotn. Det eksotiske navnet stammet fra faren, den bulgarske folkesangeren Toni Toneff (1914–1985). Han møtte Radkas mor, Lilly-Ann Rivenes (1924–2009), i Tsjekkoslovakia på slutten av 1940-tallet mens han var på flukt fra kommuniststyret i hjemlandet.

Både Radka og hennes tre søsken fikk grundig musikalsk opplæring i hjemmet: Hver kveld satt barna på pianokrakken og terpet skalaer og fingerøvelser med moren. Allerede i femårsalderen komponerte Radka små melodier på pianoet, gjerne inspirert av den bulgarske folkemusikken som fylte huset sent og tidlig. Toni sto ved siden av og fikk henne til å skrive ned notene på det hun komponerte. Han ville at hun skulle bli en klassisk konsertpianist.

I tenårene begynte Radka Toneff å interessere seg for mer moderne musikk og fant ut at hun likte å synge. Hun kom med i et rhythm-and-bluesband ved navn Sect, hjemme på Kolbotn. De spilte jevnlige konserter på de mange ungdomsklubbene i Oslo-området. Hennes musikalske utvikling ble ikke godt mottatt av faren, som mente datteren kastet bort talentet sitt på «piggtrådmusikk» – slik mange i hans generasjon oppfattet moderne pop og rock. I årene som fulgte var konfliktnivået høyt mellom far og datter.

Det var liten tvil om at Radka hadde arvet sin fars ambisiøse legning: Allerede i barneåra satte hun svært høye krav til seg selv. Ingenting kunne være overfladisk, lett eller uforpliktende i hennes verden. Senere i karrieren kunne hun skjelle ut musikere som ikke tok jobben like seriøst som henne, men var enda strengere mot seg selv. Selv om både publikum og medspillere mente hun leverte strålende, kunne Radka være misfornøyd med egen innsats. Toneffs venner og familie har vært forsiktige med å la mytene ta overhånd, og flere av dem har understreket at hun ikke bare var en perfeksjonist med et mørkt indre, men også en jordnær og ujålete person med mye humor.

Etter ungdomsskolen begynte Radka på musikklinja på Follo folkehøyskole. Deretter gikk veien videre til Musikkonservatoriet på Veitvet, forløperen til Østlandets musikkonservatorium (nå innlemmet i Norges musikkhøgskole), der hun studerte for å bli klaverpedagog. Samtidig spilte hun konserter med Sect, blant annet på Club 7. Rundt 1969–70 hadde ryktet om Radkas sangtalent begynt å spre seg i hovedstadens musikkmiljø. Én av dem som la merke til den unge vokalisten med den dype og modne stemmen, var NRKs Dag Åkeson Moe. Av ham fikk hun låne en bunke plater med kvinnelige jazzsangere, og i lang tid satt hun ved siden av platespilleren og kopierte sangteknikken til artister som Billie Holiday, Nina Simone, Ella Fitzgerald og Sarah Vaughan. Åkeson Moe trakk med seg Radka på et par politiske viseprosjekter han var involvert i: anti-EEC-plata Slutt opp kamerat (1970) og Nationaltheatrets album Svartkatten (1971). 19 år gammel debuterte hun i radio i Erling Wicklunds jazzprogram «Åpent Hus» på NRK.

På Club 7 og på konservatoriet ble Radka Toneff kjent med en rekke unge musikere, blant dem gitaristen Jon Eberson. Han så umiddelbart Radkas store potensial og fikk henne med i sitt bandprosjekt, Unis. Dette var en eksperimentell jazzrockgruppe som besto av brødrene Jon Balke og Erik Balke (el-piano og saksofon), Terje Adde (trommer), Terje Lie (fløyte) og Pål Thorstensen, senere Stein Gulbrandsen (bass).

Unis ble aldri det helt store, men Eberson ønsket å fortsette samarbeidet med Radka. En vårdag i 1974 tok han initiativet til å starte det som skulle bli Radka Toneff Kvintett. Denne gruppa skulle holde sammen i fem år med noe skiftende besetning. Blant øvrige medlemmer var trommeslagerne Jon Christensen, Svein Christiansen og Pål Thowsen, den svenske pianisten Lars Jansson og ikke minst den anerkjente bassisten Arild Andersen, som allerede hadde etablert seg internasjonalt. Arild og Radka fant tonen også privat og ble samboere.

Kvintetten besto av profesjonelle musikere og må sies å være et usedvanlig sterkt musikerlag for en fersk bandleder som Radka. Hennes musikkteoretiske bakgrunn ble i så måte svært viktig, ettersom hun «snakket samme språk» som de mer erfarne musikere. Radka hadde full oversikt over alle ledd i musikken og hun hadde ofte sterke oppfatninger av hvordan dynamikk, akkorder, introer og soloer skulle være. Dette var langt fra hverdagskost fra en jazzsanger på denne tiden, og hennes store kunnskaper ga henne autoritet i miljøet. Kolleger forteller at det aldri var noen tvil om hvem som var sjefen i gruppa.

Snart nærmet kvintetten seg det som skulle bli deres varemerke: Særegne tolkninger av amerikanske poplåter og nyskrevne, melodiske jazzlåter med poetiske tekster. Noen av melodiene skrev hun selv, andre kom fra musikerne i bandet. Radka mente at de fleste av jazzens standardlåter hadde tekster som ikke holdt mål, og at melodiene føltes oppbrukt. Hun var mer opptatt av amerikanske singer-songwritere, samt funk- og soulartister som Patti Austin, Joni Mitchell, Phoebe Snow, James Taylor, Paul Simon, Carole King og Chaka Kahn. Gutta i bandet trakk i tillegg inn mer avanserte jazzlåter av Ornette Coleman og Archie Shepp.

Tidlig i karrieren hadde Radka sunget mest med brystklang og hun la gjerne stemmen i et dypt leie. Flere påpekte at hun hadde en nærmest «svart» bluesstemme. Etter hvert begynte hun å jobbe mer med hodeklang, og ikke minst med å finslipe overgangene mellom bryst- og hodeklang. Hun var også kjent for sin originale frasering, samt evne til å bruke stemmens dynamikk ved å stadig veksle mellom å synge med kraft og med hviskende røst.

I mars 1975 spilte Radka Toneff Kvintett sin debutkonsert – på Club 7 selvsagt. Salen var full og forventningene store. Oslos jazzmiljø var lite, så ryktet om det eksepsjonelle sangtalentet hadde nådd ut. Debuten ble en suksess, og snart var spillejobbene hyppigere enn øvelsene. I løpet av noen få år hadde jazzklubber blomstret opp over hele landet, og blant osloscenene som fikk jevnlige besøk av kvintetten var Sogn studentby, Bikuben og Amalienborg jazzhus, populært kalt Malla. Dagbladet s respekterte jazzjournalist Randi Hultin skrev for første gang om Toneff i oktober 1975: «Radka Toneff, usedvanlig sjarmerende, og også lovende, vokalist på 23 år, hørte vi på jamsession i Molde. Kun én låt, men det var overraskende bra – og hun hadde en like overraskende dyp røst».

I februar 1977 gikk gruppa i Arne Bendiksens studio for å spille inn debutalbumet Winter Poem, som så ble sluppet på Ole Paus' eget plateselskap Zarepta. Plata besto av mye nyskrevet musikk: De fem første sporene hadde Toneff komponert selv, mens ytterligere to låter var skrevet av Arild Andersen. Fra jazzens standardrepertoar hentet de Jerry Jeff Walkers Mr. Bojangles og Ballad of the Sad Young Men av Landesman og Wolf. Knut Riisnæs arrangerte strykerne, mens Jon Ebersons hvinende rockegitar var oppsiktsvekkende i norsk jazzsammenheng.

Inne i platecoveret ble tekstene trykket på engelsk og i norske gjendiktninger. Det å trykke tekstene i coveret var et uvanlig trekk, i og med at jazzen alltid har vært instrumentalistenes domene – ordene har ikke alltid blitt regnet som like viktige. Men for Radka var teksten helt essensiell, og blant hennes faste «tekstforfattere» var de moderne amerikanske poetene Robert Creeley (1926–2005) og Nikki Giovanni (f. 1943), som hun var blitt introdusert for av den norske poeten Jan Erik Vold.

Plata fikk mye positiv oppmerksomhet i mediene og Radka Toneff ble tildelt Spellemannprisen som «Beste vokalist» (1977). Hun ble nå et kjent og populært navn, også utenfor jazzkretser. De neste to årene var preget av heftig turnévirksomhet for Radka Toneff Kvintett i hele Skandinavia. I 1979 kom oppfølgeralbumet It Don't Come Easy, også dette utgitt på selskapet Zarepta. Nå hadde Radka for første gang skrevet flere av tekstene selv. Igjen fikk kvintetten mye skryt i musikkpressen.

På dette tidspunktet hadde gruppa fått med seg den svensk-amerikanske pianisten Steve Dobrogosz på sine konserter. I blant spilte Radka og Steve noen lavmælte standardlåter med bare vokal og piano, noe de alltid fikk god respons på. Dermed oppsto ideen om å spille inn et helt album i duoformat. Grieghallen i Bergen ble valgt som opptakssted, ettersom man her hadde installert Norges første digitale studio. Arild Andersen var produsent. Hallen ble booket for tre dager i mai 1982, men fordi filharmonikerne brukte salen på dagtid, måtte innspillingen foregå på kvelder og netter. Dette bidro til den katedralske stemningen på plata.

Albumet fikk tittelen Fairytales, og låtene var dels selvskrevne, dels coverversjoner av blant annet The Moon is a Harsh Mistress og My Funny Valentine. Kritikerne lovpriste utgivelsen og det ble sagt at Radka i Steve Dobrogosz hadde funnet en ideell akkompagnatør: Hans lydhøre, ofte sparsomme akkompagnement fulgte henne som en skygge hele tiden, samtidig som det stadig dukket opp små harmoniske eller melodiske overraskelser. Albumets innspillingstekniske og lydmessige kvaliteter er blitt trukket frem som unike, og albumet er til dags dato Norges mest solgte jazzplate.

Den kritikerroste plata ble dessverre hennes siste. I oktober 1982, bare noen få uker etter utgivelsen av Fairytales, ble Radka Toneff funnet død i skogen på Bygdøy. Politiet slo fast at dødsfallet var selvpåført. Nyheten kom som et sjokk på familie, venner og kolleger, selv om de som sto henne aller nærmest visste at hun slet med depresjon i perioder.

Kort tid etter sin død ble hun hedret med norsk jazzlivs høyeste utmerkelse, Buddy-prisen.

Interessen for Radka Toneffs musikk fikk et oppsving da det prestisjetunge amerikanske platemerket Verve høsten 1990 ga ut hennes to første album på CD.

I årenes løp har det kommet ut tre album posthumt: Plata Live in Hamburg (1993), som var et konsertopptak fra den tyske jazzklubben Onkel Pö, samleplata Some Time Ago, a Collection of Her Finest Moments (2003) og Butterfly (2008) som består av liveopptak fra NRK. I november 2011 ble Fairytales kåret til tidenes norske album i Morgenbladet.

I 1993 ble Radka Toneffs Minnefond opprettet basert på inntektene fra hennes to første plater. Herfra tildeles stipend til norske vokalister; Sidsel Endresen, Kirsten Bråten Berg, Karin Krog, Per Jørgensen og Live Maria Roggen er blant dem som har mottatt stipendet.

• Winter Poem, 1977
• It Don't Come Easy, 1979
• Fairytales, 1982
• Live in Hamburg, 1993
• Some Time Ago – A Collection of Her Finest Moments, 2003
• Butterfly, 2008

• jazz i Norge
• jazz

• Breen, Marta: Radka Toneff: hennes korte liv og store stemme, 2008, isbn 978-82-489-0755-8