Etter militærkuppet i 1980 ble pressen pålagt streng selvsensur. Myndighetene grep også direkte inn mot aviser og tidsskrifter. Begrensningene av pressefriheten fortsatte under det sivile styret senere. Det kurdiske spørsmålet, politisk islam og de militæres rolle var svært sensitive emner å ta opp, og reportasjer og uønskede ytringer om disse emnene kunne føre til arrestasjon og rettsforfølgelse. Også radio- og fjernsynsstasjoner ble suspendert for å behandle disse temaene.
I løpet av 1980-tallet begynte en privatisering av mediene der alle store aviser ble kjøpt av forretningsmenn med lite tidligere interesse for journalisme, men med et ønske om mediestøtte i privatiseringsprosessen av statlige institusjoner. Den første private TV-kanalen, Star 1, med base i Tyskland, kom i 1990. Nasjonalforsamlingen vedtok i 1993 å oppheve det statlige kringkastingsmonopolet.
Etter at Tyrkia søkte om EU-medlemskap, var behandlingen av pressen noe mer forsiktig. Som en del av reformene i forbindelse med søknaden, har en av statskanalene siden 2004 hatt en del sendinger på kurdisk, noe som lenge var forbudt.
Da Recep Erdoğan kom til makten i 2002, var han ikke interessert i et samarbeid med de eksisterende medieeierne, men heller i å installere sine egne venner i disse posisjonene. I AKPs regjeringsperiode har pressefriheten blitt kraftig svekket, grunnet flere faktorer. Den første er den fortsatte bruken av paragrafer i lovverket for å anklage journalister og medieorganer for å støtte terrorisme når de skriver om militæret eller om kurdisk politikk. Rekordmange tyrkiske journalister sitter fengslet for artikler de har publisert.
Den andre er at Erdoğan som statsminister og president gikk til svært mange injuriesøksmål mot journalister, redaktører og karikaturtegnere. Bare i 2005 gikk han til 57 søksmål, og ble tilkjent rundt tre millioner kroner i erstatning.
En tredje faktor er medieeieres innskrenking av redaksjonenes frihet. De fleste mediebedriftene eies av store industrikonsern som har interesser av gode relasjoner til myndighetene, særlig i forbindelse med offentlige oppdrag. Dette har ført til at eiere sensurerer sine egne aviser og sier opp redaktører og journalister. Et eksempel på det siste, er Milliyet-journalistene Hasan Cemal og Can Dündar som i 2013 ble oppsagt etter å ha kritisert AKP-regjeringen.
En fjerde faktor er den lave graden av fagorganisering blant journalister (rundt fem prosent). Dette skyldes igjen aggressivt press mot fagorganisering fra eierne. I noen tilfeller har eierne sagt opp hele den journalistiske staben og startet avisen på nytt.
Mange aviser og mediehus har blitt overtatt av myndighetene eller solgt til personer og firmaer som er lojale mot AKP-regjeringen. Dette har skjedd etter angivelige økonomiske misligheter. Etter det mislykte kuppforsøket i 2016 har medieorganer knyttet til Fetullah Gülens bevegelse blitt konfiskert av staten. Dette skjedde med den populære avisen Zaman ('Tiden') og nyhetsbyrået Cihan. Avisens nettsiden ble stengt, og arkivet av tidligere artikler ble gjort utilgjengelig. Videre ble 179 aviser, TV-kanaler, radiokanaler, tidsskrifter, nyhetsbyråer og forlag lagt ned under unntakstilstanden.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.