Grunnleggeren av den franske presse er Th. Renaudot, som 30. mai 1631 sendte ut det første nummeret av ukebladet Gazette. Utviklingen gikk langsomt, med få nystartinger og mange vanskeligheter for de forskjellige blad inntil tiden omkring den franske revolusjonen. Like før var det første dagbladet blitt grunnlagt: Le journal de Paris (1777–1840). I perioden 1789–1793 ble mer enn 1000 nye aviser startet. Det var den voldsomt økte politiske interessen som gav seg utslag, samtidig som trykke- og ytringsfrihet var blitt innført. Blant de mest kjente av revolusjonstidens aviser var Jean-Paul Marats L'Ami du Peuple, Jacques Pierre Brissots Le Patriote Français og Journal des Débats, som gjennom halvannet hundre år hevdet sin stilling som et av Frankrikes førende blad.
Pressen fikk imidlertid mange vanskeligheter å kjempe med under det autokratiske styret som fulgte, både under Napoleon Bonaparte (napoleonstiden) og senere. En lang rekke aviser måtte gå inn som følge av myndighetenes inngrep, og like til 1881 hemmet sensuren mer eller mindre den franske pressens virksomhet. Likevel ble en rekke av de mest kjente franske aviser grunnlagt omkring midten av 1800-tallet (Le Figaro i 1854, Le Temps i 1861), og pressen fikk en stadig større utbredelse takket være nye tekniske hjelpemidler, høyere levestandard og stigende folkeopplysning.
Det første telegrambyrået ble grunnlagt av Charles Havas i 1832, og i 1836 lanserte E. de Girardin den første billige populæravis, La Presse. Den ble i 1863 fulgt av Le Petit Journal, som i 1898 hadde et opplag på over en million. I 1914 var Le Petit Parisien verdens største presseforetak med et opplag på 1,5 million.
Franske aviser kunne tidligere deles klart i nyhetsaviser, journaux d'information, og politiske aviser, journaux d'opinion. Blant de største avisene i den første gruppen var i mellomkrigstiden Paris-Soir, den venstreorienterte Le Petit Parisien, de konservative Le Journal, L'Intransigeant og Le Matin. Artikkelstoffet var hovedinnholdet i typiske journaux d'opinion som de ledende konservative aviser Le Temps, Le Figaro og Le Journal des Débats, sosialistenes Le Populaire og kommunistenes L'Humanité. Det rojalistiske L'Action Française var organet for en fascistisk preget politikk. Blant de mest kjente tidsskriftene var La Revue des Deux Mondes, Le Mercure de France, La Nouvelle Revue Française og en rekke politiske ukeaviser som Le Canard Enchaîné, Gringoire og Candide.
Okkupasjonstiden 1940–1944 (se Frankrike under andre verdenskrig) førte til en fullstendig omlegging av den franske pressestrukturen. Mange blad ble overflyttet til den frie sonen, andre ble nedlagt, overført til utlandet (London eller Alger) eller utgitt illegalt, og enkelte ble nazifisert. Få av de illegale avisene fortsatte etter frigjøringen. Ved en lov i 1944 ble alle blad som kom ut med okkupasjonsmaktens samtykke forbudt, og deres eiendom ble konfiskert. Nystartede blad fikk overta trykkpresse og lokaler, og enkelte ble også bevilget startkapital.
Som følge av denne drastiske utrenskningen gikk antall blad sterkt ned, og tendensen fortsatte i etterkrigstiden: I 1946 var det 203 dagsaviser i Frankrike, hvorav 26 i Paris; 20 år etter var tallene 100 og 12. Samtidig forsvant den politiske pressen mer og mer til fordel for nyhetsavisene. I 1945 hadde tre partiaviser de største opplagene: L'Humanité (kommunistisk), Le Populaire (sosialistisk) og L'Aube (MRP). Ti år senere hadde den første tapt en tredjedel av sine lesere, den andre var ved å gå inn, og den tredje hadde stanset.
Etter 1945 skjedde det også en fullstendig omveltning i forholdet mellom Paris-avisene og provinsavisene. I 1945 hadde Paris-avisene et opplag på 7 millioner og provinsavisene 4 millioner; vel 20 år etter hadde provinsavisene 6 millioner i opplag og Paris-avisene 3,1 millioner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.