Kulturrevolusjonen var en voldsom politisk kampanje i Kina som begynte i april 1966 og tok sikte på en gjennomgripende endring av samfunnet. Gamle tradisjoner, institusjoner og kultur skulle bort for å skape et nytt, kommunistisk samfunn. Rødegardistene, som en tid ble kulturrevolusjonens fremste forkjempere, førte denne kampen ut i gatene og ut til alle provinsene.
Rødegardistenes første angrepsmål var «de fire gamle»:
- gamle skikker
- gamle vaner
- gamle tenkemåter
- gamle ideologier
Denne ideologien ble først presentert av Chen Boda i en artikkel i Folkets Dagblad i juni 1966, og ble et par måneder senere brukt av sentralkomiteen og Lin Biao, blant annet i publikasjoner tilknyttet rødegardistene. Dette førte til at rødegardistene gikk løs på «dårlige» elementer, som tidligere store jordeiere, rike bønder, fabrikkeiere og borgerlige intellektuelle. I neste omgang angrep de medlemmer av kommunistpartiet for utroskap eller feilaktig ideologi. Et utbredt virkemiddel var veggaviser med kritikk og avsløringer; offentlig ydmykelse av enkeltpersoner, rettergang og forskjellige former for avstraffelse ble også brukt.
Blant fremstående politikere som ble ofre for rødegardistene var Deng Xiaoping og Liu Shaoqi. Dengs sønn Deng Pufang ble i 1968 kastet ut fra fjerde etasje i en bygning og ble lam i bena for resten av livet. Deng Xiaoping selv ble i 1969 sendt til landsbygda for å arbeide på en traktorfabrikk. Han ble senere rehabilitert ved hjelp av Zhou Enlai i 1974 og igjen i 1976, etter å ha falt i unåde hos «Firerbanden». Liu Shaoqi, som etter hvert hadde blitt motstander av Maos mest ekstreme politikk, ble arrestert i 1967 og opplevde offentlig mishandling flere ganger. Han ble nektet diabetesmedisinen sin i begynnelsen av fangenskapet, men fikk etter hvert hjelp. Han døde allikevel av sykdom i fengsel i 1969.
Senere ble lignende kulturrevolusjonære grupper også dannet blant arbeiderne, og de fleste etablerte partiorganer brøt sammen under presset. I løpet av 1967 klarte rødegardister å avsette partiledelsen i landsbyer, større byer og helt opp til provinsnivå. Bevegelsen forsøkte også å angripe baser og personer tilknyttet Folkets frigjøringshær, noe som førte til at militære ledere på eget initiativ beordret angrep på rødegardistene. Situasjonen utviklet seg til å bli stadig mer kaotisk, da motstridende signaler ble sendt til både hæren og til politikere.
Bevegelsen hadde økt i popularitet blant kinesisk ungdom, og oppimot elleve millioner var del av rødegardistene på det meste. Imidlertid startet fraksjonsvirksomhet og innbyrdes stridigheter om hvem som stod for den korrekte tolkningen av Maos ideologi.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.