Eldre historie
Arkeologiske funn viser at det har vært bosetting i Qatar i minst 6000 år. Historien er nært knyttet til Golfregionen og Den arabiske halvøy, og Qatar fremstår som egen statsdannelse først i moderne tid. Landets strategiske beliggenhet ved Persiske bukt bidrog til migrasjon fra Den arabiske halvøy; flere fiskersamfunn ble etablert. Qatar deltok i oldtidens handel mellom Golfen, Mesopotamia og India; handelen fikk et oppsving fra 200-tallet. På 600-tallet ble Qatar islamisert og bidrog selv til den videre utbredelse av religionen. 1076 ble landet erobret av emiren av Bahrain; Bahrain omfattet i eldre tid området fra Basra i dagens Irak til Oman. Etter en kort periode med portugisisk okkupasjon gjennomgikk Qatar en blomstringstid takket være inntekter fra perlefisket på 1500-tallet. 1538 ble portugiserne fordrevet av osmanene, og Qatar lagt inn under den osmanske interessesfære, frem til britene etablerte sitt nærvær i landet på 1800-tallet.
Historien til Qatar som moderne stat kan knyttes til 1766, da al-Khalifa-familien innvandret fra dagens Kuwait til den nye byen az-Zubarah, som ble et senter for perledykking og handel. 1783 ledet familien erobringen av dagens Bahrain, hvor den ennå sitter ved makten. Deretter ble Qatar ledet av ulike sjeiker i en periode preget av uro og stridigheter, og landet ble del av hva Storbritannia omtalte som Piratkysten. al-Khalifa-familien fortsatte å gjøre krav på deler av Qatar, og dette førte til en kortvarig krig mellom de to land i 1867–68. Dette påkalte Storbritannias interesse, og foranlediget britisk intervensjon i – og senere kontroll over – Qatar så vel som andre deler av kysten. Britene innsatte 1867 Muhammad ibn Thani al-Thani som hersker; det samme dynasti sitter fortsatt ved makten i landet. I 1871 okkuperte osmanske styrker Qatar etter invitasjon fra herskerens sønn, og bygde en garnison i Doha. Tyrkerne evakuerte landet i 1913, og Storbritannia anerkjente sjeik Abdullah ibn al-Thani som Qatars hersker og undertegnet en vennskaps- og beskyttelsestraktat med ham i 1916. Traktaten ble fornyet og utvidet i 1935, og gav Qatar full britisk beskyttelse mot at britene fikk kontroll med landets utenrikspolitikk.
Etter indre stridigheter i al-Thani-familien, ble sjeik Abdullah etterfulgt av sjeik Ali ibn Abdullah al-Thani 1949, etter britisk inngripen. Han abdiserte i 1960 til fordel for sjeik Ahmad ibn Ali al-Thani, som fikk utformet en midlertidig grunnlov som trådte i kraft i 1970 – som grunnlag for Qatars selvstendighet. Qatar valgte derved ikke å gå inn i en union med andre sjeikdømmer ved Golfen.
Nyere historie
I 1971 ble den anglo-qatarske avtalen fra 1916 opphevet, og Qatar ble et selvstendig monarki. 1. september 1972 ble emiren avsatt i et kupp av sin statsminister, Khalifa ibn Hamad al-Thani. Han led samme skjebne i 1995, da han ble avsatt av sin sønn og kronprins, sheik Hamad ibn-Khalifa al-Thani. Begrunnelsen for kuppet var å gjøre slutt på et ekstravagant og konservativt styresett som ikke ble ansett som forenlig med et ønske om å modernisere det qatarske samfunn og økonomi. I 1996 fant det sted et mislykket kuppforsøk mot emiren for å gjeninnsette den tidligere emir.
Under Hamad ble det i 1990-årene igangsatt en moderniseringsprosess både på det sosiale og politiske området, hvor Qatar utviklet seg til et i regional sammenheng relativt liberalt land. Politiske reformer inkluderte allmenn stemmerett – også for kvinner – og de første (lokale) valg ble avholdt 1999. Ved det andre valget (2003) ble for første gang en kvinne innvalgt, og kvinner ble utnevnt til ledende offentlige stillinger. En ny grunnlov, vedtatt i folkeavstemning 2003, trådte i kraft 2005, og stipulerer bl.a. skille av lovgivende og utøvende makt, og etablering av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura, men emiren beholder reell makt. En ny arbeidslov fra 2004 tillater etablering av fagforeninger og innførte streikerett. Selv om politiske partier ikke ble tillatt, ble det fra 1990-årene gitt rom for politisk meningsytring, og tv-kanalen al-Jazeera ble etablert 1996. Representanter for islamistiske grupper fra flere land fikk tilhold i Qatar.
Utenrikspolitikk
Qatar er medlem av Den arabiske liga, OPEC og OAPEC, og var en av grunnleggerne av Golfrådet (GCC), men har ført en selvstendig utenrikspolitikk som til dels har vært i utakt med de andre Golfstatene. Før selvstendigheten vurderte Qatar å bli med i De forente arabiske emirater, men valgte full selvstendighet.
Qatar støttet Irak i krigen mot Iran, men har også gått inn for å inkludere Iran i sikkerhetssamarbeidet i Golfen. Under Golfkrigen 1991 deltok Qatar i de USA-ledede styrkene som frigjorde Kuwait, og tillot også utenlandske styrker tilhold i landet. I andre halvdel av 1990-årene reetablerte Qatar forbindelser med Irak, samtidig som det styrket sitt forsvarssamarbeid med USA – som igjen bidrog til større avstand til andre land i den arabiske verden og i Golfen. Som følge av saudisk motstand mot en ny krig mot Irak, ble Qatar det viktigste oppmarsjområdet under invasjonen i 2003 – etter at USA hadde utvidet sin militærbase al-Udaid, basert på en militær samarbeidsavtale fra 1992. Denne spilte også en rolle i USAs krigføring i Afghanistan fra 2001. Qatar har også utviklet et nært militært samarbeid med Frankrike, med en samarbeidsavtale inngått 1994.
Forholdet til Saudi-Arabia er tradisjonelt nært, og de to land inngikk 1982 en forsvarsavtale. I 1990-årene forverret forholdet seg, bl.a. som følge av at Qatar i 1992 beskyldte saudierne for å ha angrepet en qatarsk grensepost. Samtidig har sjeikh Hamad ført en utenrikspolitikk som markerer uavhengighet i forhold til Saudi-Arabia og andre allierte i Golfen. Også forholdet til Bahrain var i 1990-årene tidvis konfliktfylt, og de to land har ikke anerkjent hverandre diplomatisk. Konflikten skyldes en strid om øygruppen Hawar, som begge land gjør krav på. I 1986 kom det til militære sammenstøt mellom de to land da Bahrain oppførte en militærbase på en av øyene. I 1992 redefinerte Qatar sine sjøgrenser, og inkluderte de omstridte områdene i sitt territorium. Grensetvisten ble forelagt Den internasjonale domstolen i Haag, som 2001 gav Bahrain støtte i kravet på Hawar, samtidig som Qatars kontroll over Zubarah ble bekreftet. Landene godtok kjennelsen, og regulerte derved også sine maritime grenser i områder med betydelige gassressurser. Samme år ble uavklarte grenser mot Saudi-Arabia trukket opp.
Qatars tilnærming til Israel har også vært kontroversiell i den arabiske verden. I 1996 avla statsminister Shimon Peres landet et offisielt besøk, og Israel opprettet en handelslegasjon i Doha, og en avtale om eksport av naturgass til Israel ble inngått. Forbindelsene til Israel ble senere tonet ned. Samtidig gjenopprettet Qatar forbindelsene med PLO etter Golfkrigen, og anerkjente det palestinske selvstyret, som det også støttet økonomisk. 1999 var sheikh Hamad den første Golf-leder som avla Palestina et besøk, og etter det palestinske valget 2006 gav han støtte til den nye Hamas-regjeringen. Representanter fra Hamas fikk tilhold i Qatar fra slutten av 1990-årene, da emiren spilte en sentral rolle i å redusere spenningen mellom Hamas og Jordan.
I slutten av 1990-årene spilte Qatar en tiltakende aktiv diplomatisk rolle, og stilte sine meglingstjenester til disposisjon for flere konflikter, bl.a. mellom Sudan og Etiopia og mellom Eritrea og Etiopia.